Bergen, brann og bolig

Brannene har spilt en viktig rolle i Bergens historie. Med en relativt stor befolkning samlet i en kompakt bykjerne av trehus, har faren for at ilden skulle slippe løs vært stor. Og fikk brannen først tak, kunne det lett utvikle seg til storbrann. Og hver gang byen hadde vært rammet av en slik brannkatastrofe forsøkte man å regulere bebyggelsen ved gjenoppføringen slik at brannfaren skulle bli mindre. Det ble anlagt bredere og bredere allmenninger, ment å fungere som "branngater". Men uansett hvor brede de ble, viste det seg at ilden før eller seinere klarte å komme seg over.

Etter brannene, i enkelte ble mange hundre hus lagt i aske, stod befolkningen overfor store vansker. Det var selvsagt spesielt ille i perioden man ikke hadde brannforsikring (opp til 1765), men måtte stole på egen innsats og midler samlet inn i andre deler av landet. Og gjenoppbyggingen tok lang tid. Men her som ellers var "den enes død, en annens brød". "Bygningsstrilene" stod for en stor del av byggearbeidene, og de fulgte naturlig nok godt med og spurte stadig nytt fra byen. For dem var en omfattende brann ensbetydende med mulighet for kjærkomment ekstraarbeid.

Det er grunnlag for å diskutere hvor stor befolkning Bergen har hatt i eldre tid. Kildene er langt fra entydige. Det synes imidlertid klart nok at Bergen har vært en av Skandinavias største byer ved inngangen på 1600-tallet. Da kan vi regne med et folketall på rundt 16 000. Folketallet har nok svinger en god del, avhengig av det økonomiske aktivitetsnivået, og av tilgangen på boliger. Men helt fram til 1800 synes folketallet i Bergen å ha ligget på om lag det samme nivået: 16-18 000 innbyggere.

Den første folketellingen i Norge kom i 1769, og denne tellingen viser at da bodde knapt 14 000 mennesker i Bergen. Ved folketellingen i 1801 var folketallet 16 931, i 1815 var folketallet sunket til 15 879. Deretter kom det vekst. I 1825 var det 19 552 in nbyggere i Bergen, i 1835 21 458, i 1845 22 341, i 1855 24 512, i 1865 27 703. Mellom 1865 og 1875 kom det en langt raskere vekst, og folketallet var i 1875 kommet opp i 34 388. Veksten fortsatte, og byområdet ble for snevert. I 1876 ble det som tidligere hadde vært kalt Domkirkens (Møhlenpris-Lungegårdsområdet) og Korskirkens landsokn (Sandviken). Folketellingen i 1885 viste at byen da hadde 47 075 innbygere, mens det ved tellingen i 1890 var 53 684 innbyggere. På 1890-tallet økte veksttakten, og ved folketellingen 1900 hadde Bergen 72 251 innbyggere.

Store brannkatastrofer har Bergen hatt mange av. Selv om vi bare tar med de mest omfattende blir listen lang:

Det blir fortalt at ikke mindre enn 2500 bygninger (av alle slag) ble lagt i aske ved brannen 14. februar 1582. 6. desember 1589 rammet brann et område fra Murallmenningen til Erkebispegården, et område med hus oppført etter brannen i 1582.

6. april 1623 herjet branner bebyggelsen fra Nordnes til Steinbroen, og i tillegg et område fra Vågsbunnen til Øvregaten. Nykirken, Korskirken, Martinskirken, Domkirken, Rådhuset, De Sjøfarendes Fattighus, Latinskolen, Bispegården og Erkebispegården ble ødelagt.

5. juli 1640 ble et område fra Bryggesporens allmenning til Korskirken, Domkirken, Lungegårdsvannet og Murallmenningen lagt i aske. Rådhuset, Latinskolen, De Sjøfarendes fattighus, St. Katarinahuset og St. Jørgens hospital ble ødelagt. De brannlidte søkte Kongen om skattefritak, og det ble bevilget, men krigen mot svenskene førte til at det ble krevd inn ekstraskatter, og gjenreisingen må ha blitt forsinket.

En følge av de nye skattepåbudene var at byens hus ble taksert i 1645-46. Og det inntrykket man gjennom disse listene får er av en by med mange små og fattigslige hus. Tellingen forteller om mer enn 1750 hus, men nesten 30% var verdsatt til under 20 slettedalere (slettedaleren var verdt 2/3 av en riksdaler), og disse kalles "Ringe og fattige folks hus". Det tilsvarer verdien av vanlige naust, og må fortelle oss at en ganske stor andel av byens befolkningen hadde tilhold i skrøpelige skur. Det var vel naturlig om folk ikke var villig til å investere så mye i hus og hytter når brannene kom og fortærte det som var bygd opp ofte og nesten like regelmessig som pesten. Gjennomsnittshuset var verdsatt til 80 slettedalere, 50 riksdalere.

De "ringe og fattige folks huse" fantes i alle tre kirkesoknene, men de synes stort sett å være konsentrert til avgrensede geografiske områder. I Nykirkesoknet lå de på ytterste del av Nordnes (1. rode), i Domkirkesoknet til Finnesgården/Nøstet/Sydnes (10. og 11. rode), og nedenfor Rådstuen mot Lungegårdsvannet (15. og 18. rode), og i Korskirkesoknet til strøket fra Øvregaten og mot Stølen (22. og 23. rode).

Knapt 600 av de registrerte husene lå i Nykirkesoknet (34%), vel 720 i Domkirkesoknet (43%) og vel 400 i Korskirkesoknet (24%). (Om lag den samme fordelingen får vi om vi bruker koppskattmanntallet fra 1646-47. Der var det registrert færre husholdninger, men med 40% av dem i DK, 33% i NK og 27% i KK.)

Regner vi med et folketall etter brannen i 1640 på rundt 14 000, ser vi at det har vært rundt 8 mennesker i hvert av byens hus i 1645.

 

Hustakseringen i Bergen 1645:

Verdi i slettedalere

Antall Prosent
uanført verdi 79 3,6
1-10 352 20,0
11-20 158 8,9

21-50

291 16,5
51-100 251 14,3
101-250 233

13,3

251-500 232 13,2
501-1000

154

8,8
1001-2000 27 3,6
2001- 2 0,1
Sum 1759 100,0

Tallene gir verdiene i slettedalere, d.v.s. 2/3 riksdalere.

Den nesten ufredsperioden kom i 1657, og med den ekstraskattene. På ny ble hus og eiendom skatteobjekter, og det er bevart en taksering for Bergen. Tilsynelatende gir 1657-takseringen et ganske annet bilde av tilstanden i Bergen enn 12 år tidligere. Rett nok er hus og grunn her taksert under ett, men vi finner bare 12,5% av boligene taksert til under 50 dalere, og 116 hus hadde takst over 1000. Gjennomsnittshuset med grunn er i 1657 er verdsatt til 430 dalere - tilsynelatende en massiv forbedring fra de 80 dalerne vi fant 12 år tidligere!

Det som må få oss til å sette spørsmål ved kildeverdien på 1657-tallene er at tallet på takserte hus er mer enn halvert sammenlignet med 1645, bare 798 hus er tatt med. De "fattige og ringe" synes helt å mangle. Men for oss har 1657-listen en stor fordel, den deler inn hus og formue etter rode og gir oss muligheten for å strukturere formuesoppgavene etter område.

Hustaksering i Bergen 1657:

Verdi i slettedalere

Antall Prosent

 

 

 

1-10 13 1,6
11-20 20 2,5
21-50 68 8,5
51-100 113 14,2
101-250 177 22,2
251-500 160 20,1
501-1000 130 16,3
1001-2000 72 9,0
2001-3000 27 3,4
3001-4000 10 1,3
4001-5000 3 0,4
5001-7230 4 0,5
Sum 798 100,0

 

18. juni 1660 herjet en brann bebyggelsen fra Nykirken til Murallmenningen, 350 familier ble husløse.

I 1675 ble 100 bygninger ødelagt i en brann som oppstod på Øvregaten.

27. september 1686 herjet på ny brann området mellom Nykirken og Murallmenningen. 231 bolighus, 218 sjøboder og 216 loft gikk tapt. Etter denne brannen ble "Grunneboken" i 1686 satt opp. Der nevnes ikke husene, men vi får vite at det var 2355 særskilte tomter i Bergen, og selv om noen av disse var hager og en del var næringseiendommer, synes den å peke i retning av et par tusen bolighus. 830 tomter lå i Nykirkesoknet, 796 i Domkirkesoknet og 666 i Korskirkesoknet. Sammenlignet med 1645-tallene er det tallmessig økning i Nykirkesoknet og Korskirkesoknet, men siden den ene forteller om hus og den andre om tomter, er nok veksten langt mindre enn det inntrykket vi umiddelbart får.

19. mai 1702 startet brannen i nærheten av Manufakturhuset ved Lille Lungegårdsvann. Brannen la 7/8 av byen i ruiner, og ble ikke stanset før ved Holbergsallmenningen på Strandsiden, og ved Mariakirken på motsatt siden av Vågen. Domkirken, Korskirken, Martinskirken, Rådhuset, Manufakturhuset, Latinskolen, Bispegården og St. Jørgens hospital ble ødelagt.

Etter brannen i 1702 ble det gjennomført en betydelig nyregulering av bebyggelsen i Bergen. Gjenoppbyggingen tok lang tid, men etter 1702-brannen skulle det gå nesten 50 år før en ny omfattende brann rammet. Det er en av de lengste brannkatastrofefrie perioder i Bergens nyere historie, og det må indikere at tiltakene etter 1702-brannen har vært ganske effektive.

I 1751 ble 36 hus mellom Torget og Rådhuset ødelagt av brann.

23. juli 1756 brente 1500 hus mellom Torget og festningsverkene på Nordnes. Nykirken, St. Pauls kirke og Tollboden var blant bygningene som ble ødelagt.

Tvungen brannforsikring i kjøpstedene kom i Norge i 1767. Det introduserte også en ny kildetype, branntakstprotokoller. Denne kilden gir anledning til å studere både bygningsmengden og boligkvalitet. Tallet på branntakserte eiendommer i 1768 er relativt høyt, 2725. Det ligger nær Hillebrandt Meyers tall fra 1751 (2820 våningshus), og det ligger over tallene våre fra 1600-tallet. Ved 1801-tellingen finner vi 2250 bebodde hus, noe som er nesten 600 under tallet på bolighus Hillebrandt Meyer oppgav 50 år tidligere. Det har altså funnet sted en viss økning i tallet på hus i perioden 1686-1750, men med motsatt utvikling fra midten av 1700-tallet og ut hundreåret. Det forbauser litt på bakgrunn av tallene for befolkningsutviklingen i byen. Jeg regner med at folketallet i Bergen alt i 1680-årene var oppe på rundt 18 000, med en liten vekst fram til perioden 1720-1740, da folketallet trolig har ligget rundt 20 000. I 1801 var folketallet vel 18 000, på samme nivå som jeg har funnet 120 år tidligere. Dersom husstørrelsen ikke har endret seg nevneverdig, skulle vi derfor kunne gå ut fra at hustallet også må være rimelig stabilt. Tallet på tomter var 2365 i 1686, mens folketellingen i 1801 forteller om 2250 hus.

En overkapasitet i antall hus er naturlig i perioder med fallende folketall, men vil vel tendere til å rette seg opp etter en ny brann, det vil ha lite for seg å bygge opp igjen hus som det ikke var etterspørsel etter. Et viktig trekk kan være at "næringsbygg" (sjøboder), som på 1600-tallet ofte synes å ha hatt bebodde loft, er blitt fraflyttet, til fordel for egne bolighus. Det hadde også funnet sted flere reguleringer, der det som beskyttelse mot brannkatastrofer var åpnet store allmenninger.

Deler vi tall på innbyggere på antall hus i 1768, ser vi at bergenserne i denne perioden har vært hatt god plass. Med mer enn 2700 hus og mindre enn 14000 innbyggere, ser vi at det bare har vært 3-4 mennesker i hvert hus!

Branntakseringen i Bergen 1768 / Folketellingen 1801

Antall hus 1768 Gjennomsnittsverdi hus 1768 Antall bebodde hus 1801
1. rode 186 238 152
2. rode 52 721 47
3. rode 75 453 62
4. rode 89 374 60
5. rode 192 168 148
6. rode 91 283 68
7. rode 43 807 37
8. rode 57 888 59
9. rode 165 173 144
10. rode 162 191 148
11. rode 262 248 227
12. rode 80 403 68
13. rode 47 779 42
14. rode 39 990 36
15. rode 126 323 111
16. rode 104 438 97
17. rode 58 402 53
18. rode 171 233 148
19. rode 71 455 63
20. rode 48 876 41
21. rode 137 301 118
22. rode 135 212 126
23. rode 164 225 144
24. rode 171 327 154
Sum 2725 343 2250

Forsikrede hus 1768 inndelt etter sokn:

Nykirkesoknet 950 hus 338 rdr i snittverdi
Domkirkesoknet 1049 hus 354 rdr i snittverdi
Korskirkesoknet 726 hus 326 rdr i snittverdi

 

2. april 1771 herjet brann området mellom Murallmenningen og Hollbergsallmenningen. For første gang i byens historie var alle bygningene i byen forsikret, men det viste seg vanskelig å få ut erstatningen.

23. september 1780 ble 40 hus i Strangehagen ødelagt av brann.

20. januar 1795 ble området mellom Nykirkesmuget og Hollbergsallmenningen lagt i aske.

5. februar 1800 ble området fra Nykirkeallmenningen til Hollbergsallmenningen herjet av brann.

26. februar 1830 herjet brann området fra Murallmenningen til Corps de Garde. 119 bygninger ble ødelagt. En følge av denne brannen var at Bergen fikk sin første brannlov. En stadskonduktør ble tilsatt for å styre arbeidet med byplanlegging.

30. mai 1855 ble området fra Torget til Vågsallmenningen, Hagerupsgården og Lille Lungegårdsvann herjet av brann. 182 hus gikk tapt. Allerede før denne brannen var det vedtatt reguleringsplan for halve sentrum, men det ble nok en gang brannene som fikk sette rammene for byplanleggingen.

Med den sterke befolkningsveksten i Bergen etter 1865 kom det behov for å utvide tallet på leiligheter, men veksten var så sterk at den største endringen nok var en voldsom økning i tallet på beboere i hver leilighet. Det ble bygd egne "arbeiderboliger", og disse kunne huse hele familier på et enkelt rom.

22. september 1901 ble nok en gang området mellom Hollbergsallmenningen og Murallmenningen rammet av brann. 40 hus brant ned, flere andre ble skadd.

15. januar 1916 herjet "Bergensbrannen". Den begynte i en av sjøgårdene ved Muralmenningen, og bredte seg over hele sentrum mellom Vågen, Rådhuset og Engen. 380 bygninger ble ødelagt. 612 leiligheter, 388 butikker, 242 verksteder, 42 fabrikker, 219 kontorer og 288 lagerrom ble ødelagt. Flere tusen mennesker ble husløse, og rundt 1000 arbeidsplasser gikk tapt.

Boligmangelen etter Bergensbrannen var så stor at byens myndigheter fant å måtte sette i gang bygging av midlertidige boliger, "brakker". Allerede i løpet av 1916 var det reist 17 brakker på Årstadvollen, 8 på Meyermarken, 3 på Møllendal, 13 ved Nordnesdepot, og 7 på Grønneviksøren. Samlet hadde disse 245 leiligheter. Byggearbeidene fortsatte i årene etter, og i årene 1916-1918 ble det reist store brakkebebyggelser på Wilhelmineborg (30 brakker med 229 leiligheter) og på Solheim (22 brakker med 206 leiligheter). Da var tallet på brakkeleiligheter kommet opp i nesten 700, mer enn tallet på boenheter tapt i brannen. Nye barakker ble likevel bygd i perioden 1918-1921 på Fredriksberg, i Dokken, Bredalsmarken, Brochsgaten og ved Bergens Tidende.

I utgangspunktet var brakkene tiltenkt en kort eksistens, men flere av dem ble stående i tiår etter tiår, på Årstadvollen til 1960-årene, enkelte på Meyermarken til 1980-årene.

10. april 1925 oppstod det brann i Tonningsgården i Strandgaten, og den la i aske en vesentlig del av bebyggelsen mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen. Denne brannen rammet i første rekke lagerbygningene på Strandsiden.

20. april 1944 førte den voldsomme eksplosjonen om bord i fartøyet "Voorbode", lastet med ammunisjon, til at store deler av bygningsmassen rundt Vågen ble ødelagt. 158 mennesker omkom, og 4800 ble skadd. Ulykken skjedde på Hitlers fødselsdag, og det ble derfor skumlet om at eksplosjonen kunne skyldes sabotasje, men etterforskningen viste at det var selvantenning i bunkerskull som hadde utløst katastrofen. Etter denne ulykken ble det organisert omfattende evakuering av barn fra Bergen.

4. juli 1955 la brann halvparten av de gamle gårdene på Bryggen i aske. Spørsmålet om en total renovering av området ble tatt opp, men etter hard kamp ble det bestemt å ta vare på den spesielle bebyggelsen, og den har senere fått plass på UNESCOs liste over kulturminner (World Heritage).

En ny brann rammet Bryggen 6. februar 1958. Holmedalsgården og Hjortegården ble rammet.

Siden 1958 har Bergen sluppet en brannkatastrofe av den typen byen har sett så mange av tidligere. Byens grenser er utvidet, befolkningen er mer spredt enn tidligere. Kanskje har vi hatt den siste store bybrannen i Bergen? Man kan håpe, men historien synes å fortelle oss at det alltid kun har vært et spørsmål om tid.