Anette Skogseth Clausen


"Der kommer de!"






Innhold



«Der kommer de!» Folkemengden stimlet sammen for å se. Sannelig, i år som i fjor og så langt bak som noen kunne huske, kom dette opptoget vandrende på Bryggen. Staselig kledde i svart fløyel og med sabelen ved sin side gikk de høye herrer i første ledd sammen med noen få menn og unggutter. Vippebommene på Bryggen var kledd med bjerkekvister, og rundt omkring stod det trubadurer og gjøglere som ville vise sine kunster, mens mat og drikke ble solgt fra improviserte salgsboder. Hele byen var kommet for å se: Det var mai og festtid i Bergen.

Dette var Bergen for vel 500 år siden, men vi aner lignende tilstander i byen i dag, med sine mange festivaler, buekorps og den unike 17. maifeiringen. Hvorfor skal Bergen ha prosesjon på grunnlovsdagen og ikke tog som resten av landet? Kanskje var det hanseatene og deres opptogstradisjoner som gav kimen til en sterk bergensk tradisjon og særegenhet, men hva var dette hanseatiske mai-opptoget for noe?

Prosesjonen som fant sted var en opptakt til en brutal velkomst hanseatene på Bryggen utførte på sine nyankomne. Ritualet var kjent under navnet Spillene og i det følgende skal vi se hva dette var, men for å få en forståelse for denne tradisjonen, må vi også innom hanseatene.
 


Hansaforbundet som ble dannet av tyske handelsmenn på 1200-tallet etablerte seg i hele Europa hvor det utøvet stor økonomisk og politisk makt. På midten av 1300-tallet ble Bergen et av de fire utenlandske hovedsetene for hanseatene. Det Tyske Kontoret ble lagt til Bryggen, et område reservert hanseatene. Miljøet ble følgelig preget av tyske tradisjoner -- mannstradisjoner, for det var kun menn som holdt til i den lille hansakolonien. Liten var den vel strengt tatt ikke, med sine 1000-2000 menn i en by som huset opptil 14 000.

Det er derfor ikke rart at Bergen har latt seg prege av Hansaen og de forskjellige skikkene mennene brakte med seg. Grunnlovsdagen skal vi ikke kreditere hanseatene, men bergensernes evne til å gjøre et tog til en prosesjon, til å synge Bergensiana mot ‘overmaktens’ vilje, generelt deres ønske om å skille seg ut, er noe en kan se på som hanseatisk arv.

For hanseatene på Bryggen skulle skille seg ut. De skulle ikke omgås resten av befolkningen, men holde i hevd sine egne seder og skikker. Riktignok ser vi en klar utvikling mot en egen identitet i løpet av de 400 årene Kontoret vedvarte i Bergen, en blanding av tyske tradisjoner og bergensskikker. Spillene står som et eksempel på en særegen bergen-hanseatisk tradisjon.
 


Hver vår, i forbindelse med det store sommerstevnet, kom handelsreisende og tyske lærlinger til Bergen. Enhver som skulle gjeste Bryggen ble mottatt på samme måte av sine framtidige ‘naboer’, dvs. de man skulle dele gård med. De nyankomne måtte gjennomgå flere prøvelser i vårperioden. Flere typer tester har blitt observert på Bryggen, men det var kun tre stykker som utgjorde Spillene: Røkspillet, Vannspillet og Borgspillet. En kandidat måtte fullføre alle tre for å bli akseptert, og var det en lærling, måtte han delta ikke mindre enn fire år på rad i disse festlighetene.

Spillene var berømte ikke bare i Bergen, men i alle hansasteder. Dette skyldtes mest av alt brutaliteten som preget evenementene. Etterhvert skulle Spillene også bli kjent som en markering av hanseatene i Bergen og deres standhaftighet mot myndigheter i Norge, såvel som i Tyskland. For Spillene ble etterhvert prøvd roet ned, nettopp på grunn av deres ukledelige renommé, samt de store omkostninger som lå bak et slik arrangement.


Spillene startet med Røkspillet, som foregikk i hemmelighet om kvelden, helst etter at alle var gått til sengs. Men prosesjon skulle det være! Denne gikk i retning Vågsbunnen hvor de fylte kar og stamper med skitt, tjære og annet avfall. Dette ble så brakt med tilbake til Schøtstuen. Der ble det fyrt opp i ildstedet med avfallsrestene, noe som lagde en illeluktende og kvalmende røyk. Kandidaten ble med tau om livet hengt oppunder taket ved røykavtrekket. Der måtte han henge og svare på spørsmål slik at han svelget mest mulig av denne ekle røyken. Etter en tid ville han så bli tatt ned og spylt ren med tønner med vann. Merkelig nok var det bare en som døde av denne risikable testen, det er derfor mulig de har hatt en øvre grense for hvor lenge kandidatene skulle henge i røyken.


Spillene fortsatte noen dager seinere med Vannspillet. Dette foregikk på Vågen og vi ser en klar arvtaker i Dragebåtfestivalen. Men Vannspillet begynte med en tur i skogen. Her samlet alle mann inn så mye bjerkekvister de maktet, samt en stor kraftig grein. Vel tilbake i byen tok de med seg kandidaten i en båt mens et utvalg av naboene hans samlet seg i en annen båt, alle utstyrt med kvister; i kandidatens båt var det en ‘forsvarer’ som fikk den store greinen. Spillet gikk ut på å få kandidaten under vann tre ganger. Vel ute på Vågen senket de han derfor nedi, mens naboene i motsatt båt slo febrilsk etter han med bjerkekvistene slik at han ble presset under vann. Kandidatens beskyttelse var ‘forsvareren’ med den store greinen som han brukte til å slå unna slagene mot kandidaten. Når kandidaten hadde bestått testen ble han rodd inn på land mens alle naboene i gården gjorde seg klare for det store kappseilaset på Vågen. Etterpå ble det stelt i stand fest i gården.


Ikke lang tid etter sto det største og mest pinefulle spillet, Borgspillet. Dette var også det mest kostbare og ble derfor ofte slått sammen med andre gårder. Og også dette begynte med en tur i løvskogen hvor en samlet kvister. Hjemme i gården ble Borgspillet forberedt. En av naboene lagde i stand en innhegning, en borg av dyrehuder, og dekorerte den så med gårdens våpenskjold. Da alle kandidatene var kommet hjem fra sin utflukt med bjerkekvister gikk de til sengs mens dekoratøren kledde vippebommene med bjerkekvister. Dagen etter begynte man med en prosesjon med kandidatene og de ansvarlige for arrangementet, pluss de sedvanlige gjøglere som løp rundt og underholdt både prosesjonen og tilskuerne. Opptoget gikk mot en av hagene bak Bryggen hvor man ble traktert og underholdt. Før man returnerte ble hver og en utstyrt med bjerkekvister, frukt på pinner, blomster, m.m. Så gikk prosesjonen i retning Vinkjelleren, ved Nikolaikirkealmenningen, hvor følget fikk enda mer å drikke. Vel tilbake i gården var det enda mer traktering og underholdning, og her var også bergensere invitert, men etter måltidet måtte disse gå. Utover kveldingen startet prøvelsen, da var det kun kandidatenes naboer som var tilstede. Kandidatene ble stengt inne i et rom, og en etter en ble de tatt ut av derfra og ført inn i Borgen. Før kandidaten ante ordet av det ble skjorten hans vrengt over hodet og han ble lagt på en benk. Samtidig begynte en nabo å hamre på et messingbekken for å varsle gjestene at nå hadde det begynt, men også for å døyve skrikene til kandidaten. For mens alle naboer sto og så på ble kandidaten pisket med greiner og kvister. Etter en viss tid holdt de opp og han ble plassert i et separat rom før man hentet neste kandidat. Da alle hadde gjennomgått ‘smertetesten’, måtte de vise mot og utholdenhet ved å servere gjestene, underholde dem med vittigheter, og delta i drikkingen, men samtidig ikke vise tegn til trøtthet, beruselse eller smerte. Da måltidet var over danset og drakk man videre, og slik holdt man på i to dager til.



Spillene var først og fremst et todelt velkomstrituale. Det skulle teste de nye for å se hva de dugde til, samt ønske dem velkommen; i tillegg skulle det gi dem en felles erindringsplattform og dermed en felles identitet gjennom en videreføring av denne tradisjonen. Når en hadde gått igjennom Spillene var en med i familien hver gård på Bryggen utgjorde, og som familiemedlem var en også deltaker i den store enheten Kontoret. Det er derfor kanskje ikke til å undres over at det Tyske Kontoret i Bergen var det som vedvarte lengst av de fire Kontorene i Europa, og at det Norske Kontoret som overtok i Bergen besto av forhenværende hanseater, nå med norsk borgerbrev. For selv om de andre hansastedene nok hadde sine ritualer, var disse ikke institusjonaliserte i like stor grad som Spillene.

I begynnelsen var Spillene godtatt av både hanseatiske og norske autoriteter, men etterhvert ville ingen av disse vite av Spillene. Men forbud ble trosset og først i 1671 klarte danskekongen å sette en slags stopper for Spillene. Da fortsatte andre velkomstritualer, men mer under navnet ‘Spandering’ ettersom de i hovedsak dreide seg om å få kandidatene til å spandere øl og mat på sine naboer.

Vi ser altså hvordan hanseatene har lagt grunnlaget for en tradisjon med feststemte samlinger i gatene, og utnyttelsen av enhver anledning til å gjøre noe som bryter med hverdagen, om det så er solen som titter fram eller en politimester som kommer tilbake. Bergenserne har videreført denne tradisjonen, og prosesjon må byen ha, det er den vant med fra hanseatene og deres storstilte opptog. Så får vi heller synes at buekorpsene hamrer litt for hardt, at det er for mange folk i byen på 17. mai, og at bergensere alltid skal gjøre så stort nummer av seg selv, de har det i blodet -- det hanseatiske.
 

Kronikk, Bergens Tidende, 16. Mai 1999