I høst har det vært en stor interesse for å finne de historiske fakta rundt mestertyven Gjest Baardsen. I mer enn 150 år har denne skikkelsen hatt en helt spesiell plass i norsk sagntradisjon. Jeg vil i denne artikkelen prøve å presentere mulige årsaker til denne fascinasjonen for en som i følge rettsdokumentene var en vaneforbryter og uhelbredelig kriminell.

SKRIFTLIGE KONTRA MUNTLIGE KILDER.

På 1930-tallet utga regissøren Tancred Ibsen filmen om Gjest Baardsen med Alfred Maurstad i tittelrollen. Maurstad fremstilte Baardsen som en blanding av Robin Hood og Harry Houdini. Om denne holdningen hadde vært sterk tidligere avtok den ikke i styrke med denne filmen.

Innenfor folkloristikk legges det stor vekt på muntlig tradert materiale, uten at dette går på bekostning av skiftelige kilder. Folklorister har likevel ofte en forkjærlighet for den uoffisielle kulturen, den som ikke så lett kommer frem i dokumenter skrevet offentlige tjenestemenn. Historikernes kritikk er i første rekke rettet mot den mytedannelsen som Baardsen klarte å bygge opp rundt seg selv. Men hvordan oppstår slike myter?

KRISETIDER.

La oss se litt på hvordan landet vårt var for 180-150 år siden. Industrien var ennå ikke kommet skikkelig igang. Avisene var stort sett konsentrert rundt byene. De landsdekkende folkebevegelsene som baserte seg på avhold, lekmannskristendom og bondefelleskap hadde fremdeles ikke sett dagens lys. Dette var alle faktorer som samlet folket på tvers av geografi og dialekter. Med andre ord; Baardsen opererte i et landskap der kommunikasjon gikk på det verbale plan, ikke på det skriftlige.

Landet vår var i krise. Vi var et av de fattigste land i Europa. Historikerne er ikke i tvil om at folk sultet og frøs i hjel.. Opp i dette fremstår en skikkelse som ingen misunte. En person som var på flukt fra myndighetene og som det var forbundet med fare å bli sett sammen med. Når han gjorde narr av lensmann og prest var det som om han gjorde det på vegne av en lille mann og kvinne. Den som hverken hadde makt eller mot til å stå mot dem.

LURENDREIEREN.

Med dette grunnlaget kunne Gjest Baardsen bygge opp en mytisk maktbase ikke ulik den som hans amerikanske yrkesbrødre Jessie James og Billy the Kid kom til å oppleve en mannsalder senere. Baardsen var i første rekke i konflikt med myndighetene, representert med lensmenn, prestestanden og futer. I engelsk terminologi brukes uttrykket trickster, som på norsk kan oversetter med lurendreier eller spilloppmaker. Tricksteren er hverken helt eller skurk, men ligger i en gråsone mellom de to ytterpunktene.

Tricksteren kjennetegnes ved å stå i opposisjon mot makten og dets utøvere. Dernest er han et offer for sin egen trang til å hele tiden sette liv og helse på spill, det som kan kalles en masochistisk side (At Baardsen satte andres liv i fare, både direkte og indirekte, blir nedtonet både i hans selvbiografi og i folkeminne). Et tredje punkt som er essensielt for en trickster er ikkevold. En lurendreier i folkelig forestillingsverden skader ytterst sjelden sine motstandere. Det er intellektet som skal styre ham i kampen. Rådsnarheten og en skarp tunge.

La det være sagt med én gang; Tricksteren er ikke mer reell enn en 100% skurk eller helt er det. Han (for det er stort sett en han) er karikert og det er denne karikaturen som etter min mening dukker opp i de fortellingene som er presentert om Gjest Baardsen opp igjennom tidene.

At Baardsen var en medieskikkelse er i dag hevet over enhver tvil. Hans selvbiografi gjorde han kjent for mange generasjoner av nordmenn. I likhet med kriminelle i mellomkrigstiden som Bonnie & Clyde og John Derringer klarte han å «bedøve» de kritiske, men dog så rettferdige beskyldningene som ble rettet mot ham.

Uansett hvor mye Gjest Baardsen klatre å lage reklame om seg selv, er det i alle fall én faktor til. Han opererte i et samfunn i endring, fremdeles forankret i det gamle bondesamfunnet. Rykter og halvkvedede viser dominerte folks bilde av denne mannen. Fotografiet var ennå ikke oppfunnet. Det kan ikke ha vært så mange som hadde sett ham i levende live, langt mindre snakket med ham. Likevel gikk historiene hans over det ganske land.

AVSLUTNING.

Når man hele tiden er ute etter sannheten, kan en spørre seg om Gjest Baardsen har eksistert. Joda, han er begravet på kirkegården nedenfor Statsporten. Men på en annen side har mestertyven Gjest aldri eksistert. Det fantes ikke en gentlemanstyv som tok fra de rike og ga til de fattige av prinsipp. Men et sted i folkedypet ligger en figur som skriker etter å gjøre narr av de store og å hjelpe de svakere stilte. Problemet er bare at dette ikke var den samme som Gjest prøvde å vise seg som. Og så lenge det er forskjell på fattig og rik, vil det alltid være plass til en trickster.