Yngve Nedrebø:

Gjest Bårdsen – mestertyv, gentleman eller kleptoman?

Det viste seg at Gjest allerede fra 1813 av systematisk begynte å skjule seg bak ulike falske identiteter. For ham var det selvsagt praktisk, fordi han på den måten kunne leve i fred for sin fortid, inntil denne igjen og igjen innhentet ham. Men i en av identitetene (Even Christiansen) levde han i mange år før han ble avslørt. En del av jobben nå har vært å avsløre disse pseudonymene. Sammen med Bjørn Davidsen har jeg laget en kronologisk oversikt over Gjests liv, fra uke til uke, fra dag til dag. Slik kunne vi kartlegge hvor og når han var på reisefot. Gjennom selvbiografien kunne vi få kontroll på en god del av historien, men selvbiografien er langt fra kronologisk, og den gir slett ikke beskrivelse av lengden på tidsrommene i historien. Den kronologiske oversikten kan avsløre de oppdiktede historiene.

Mestertyv?

Gjest utviklet raskt sin egen teknikk som tyv. Mange steder stod stabbursdørene ulåste, og da var det jo lett nok å ta seg inn. Der hvor han fant låste dører, tok han seg opp til vinduet, løsnet det og gikk inn den veien. Etter utført jobb pleide han å sette vindusruten tilbake på plass, slik at det kunne gå noen dager før tyveriet ble oppdaget. Lenge var Gjest bare å regne som leilighetstyv, og stjal mat om han var sulten og klær om han hadde bruk for å kle seg opp, og noen skillinger der det bød seg fram.

Selv omtaler han seg flere ganger som »mestertyv», men det er i perioden han var bandeleder i Bergen 1823-1824. Da hadde han byttet ut tyveriene av flesk og flatbrød med planlagte innbrudd på jakt etter sølv og andre verdier. Men skal vi være ærlige, så må vi kunne si at han ikke fikk riktig fasong på det. I de bevarte brevene hans fra våren 1824 klager han stadig over sin pengemangel. Han planla stadig det store kuppet, men teknikken stemte ikke, og han måtte gi opp flere innbrudd uten noen som helst gevinst. Det var vel hans stadig større forbruk av alkohol som ødela for ham.

Aller verst gikk det da han kom seg på frifot i 1826. Da gjorde han gjentatte forsøk på å bryte seg inn i og rundt Bergen, men hele tiden ble han oppdaget, og måtte rømme mer tomhendt enn da han brøt seg inn. Det endte med at han satt oppe på Solheimsfjellet og så ut i den våte oktobernatten med tom mage og uten hatt. Han drømte om Amerika og om Tine. Kort etter ble han tatt, og brakt tilbake på festningen. 

Gjest utmerket seg ved stadig å la seg arrestere. Han var sjelden på frifot mer enn 2-3 uker om gangen, og ble svært ofte oppdaget og hektet under selve innbruddet. Det rimer dårlig med hans ambisjon om å være »mestertyv».
 

Utbryterkonge?

Gjest forteller at han 57 ganger rømte fra arrest, og selv om vi ikke har kunnet telle opp så mange i kildene, kan tallet ha vært nær sannheten dersom vi tar med alle »nestenarrestasjonene» han opplevde. (Det han ikke forteller, er at han presterte å bli arrestert/nesten arrestert 59 ganger på knapt 20 år.) Storparten av »utbruddene» var av den enkle typen, der han utnyttet godtroende folks enfoldighet. Men et par av utbruddene hans var det virkelig klasse over.

Da Gjest hadde brutt seg ut av arresten på Voss natten til 25. august 1813 var lensmann Ringheim sjokkert, da det »befandtes et Huul i Arresthuusets Muur hvorigjennem Angieldende den Natt havde undviigt og Da han havde opbrækket Døren hvis Laas var i den grad beskadiget at det ey ved nøgel kunde oplukkes, befandtes Gulvet opbrut og Bolten som Angieldende havde Haft om Foden var uagtet dens betydelige tykkelse bøyet krumagtig, hvoraf saaes at den var brugt til Brækningen, udvændig i Tinghuus Fordøren fandtes Jernpladen som var om Bolten kløvet paa den eene siden, og Spigeren i Splinten afbrækket, saa befandtes og opgravet et Huul i steenene og grusset lige ned for Hullet hvorigiennem Bolten var stukken som sluttelig var bevirket derved at angieldende paa den Voldsomste Maade havde stødt Bolten frem og tilbage i grusset for at sønder brekke Splinten i Bolten».

Også det siste utbruddet hans, fra Bergenhus festning 29. september 1826, krevde nitid planlegging og ble gjennomført med stor besluttsomhet og høy vanskelighetsgrad. Da dirket han av seg hals- og fotjern ved hjelp av en spiker, krøp ut gjennom gitteret i fengselsdøren, brøt seg gjennom et vindu høyt oppe på festningsmuren, og firte seg ned mot festningsplassen i tau. Han må ha feilberegnet vekten sin, for tauet røk og han deiste i bakken, men greide å komme seg bort over festningsvollen før noen oppdaget ham.

Lensmann Lillegraven i Ulvik var en av de godtroende og enfoldige. Gjest var havnet i arresten hos ham 8. september 1813, og skulle dagen etter overføres til Voss. Gjest hadde vekket ham om natten og klaget over store magesmerter, og sa han måtte et nødvendig ærend på do. Tilsynelatende gikk Gjest barfotet og bare i nattskjorte, men så snart han var utenfor døren løp han bort i mørket. Det viste seg at han hadde fulle klær under nattskjorten, og skoene hengende under armene. På spørsmål fra retten forklarte lensmann Lillegraven at »vidnet havde ikke og har aldrig haft verken i hans eller hans Formands tid i en tid af over 60 Aar Jern til Arrestantere, ey heller haft saadanne Personer i Forvaring, førend Angieldende Giest Baarsen». Bygde-Norge hadde til den tid knapt sett maken til asosial atferd.

Gjest viste en imponerende evne til å bryte seg ut på det for ham gunstigste tidspunkt. Utallige ganger forlot han arresten natten før han skulle overflyttes, eller han skulle i retten for å få forkynt dom.
 

Sjarmør?

Gjest Bårdsen viet sitt forhold til kvinner stor plass i selvbiografien. Skal vi tro ham har det vært mange av dem, men bare fire får sine navn oppgitt: ungdomsforelskelsen Constance, den dødsdømte barnemordersken Elen i Trondheim, hans vakre reisefølge, men angivelig platoniske venninne Caroline Molin, og til sist hans fengselskjæreste Tine i Bergen. Av disse lar de siste tre seg dokumentere i kildene, mens den første ganske åpenbart er et rent fantasifoster.

I tillegg til de navngitte forteller han om mange andre og mer flyktige kvinneforbindelser. Han gir oss nok opplysninger til at vi kan identifisere Kari Torsdatter fra Åkre i Skånevik, som i desember 1813 fødte en sønn. Barnefarens navn oppgav hun å være handelsmannen Jens Augmundsen Hilleskår fra Sogn. Det var første gang Gjest opptrådte under pseudonym. 

Samme året var Gjest på full fart fra Voss til Bergen etter å ha stjålet sølv, men var uheldig og gikk seg ned i isen ved Geitle på Evanger. Han ble berget i land av Ole Askildsen, sønn på garden, og Gjest takket for hjelpen ved å selge ham varer han få dager etter risikerte tiltale for å ha helet. I boken forteller Gjest at han også delte seng med datteren i huset, før han drog videre. Men det må igjen være rent dikt, for den yngste kvinnen i huset var husmoren selv, og hun var 71 år! 

Da Gjest under navnet Lars Pedersen i 1823 traff Caroline Molin var han forlovet med Tine, og ifølge selvbiografien forble han absolutt trofast mot henne. Gjest forteller at han kjøpte Caroline fri fra hennes grumme tante av ren medlidenhet og godhet. Hennes forklaring i retten var en ganske annen. Hun bekreftet at tanten hadde solgt henne, men det var for at hun »med Mosterens Samtykke, begyndte at have Legemlig Omgang med ham». Caroline og Gjest var et underlig par, og må ha fortont seg for dem de møtte nærmest som »Skjønnheten og Uhyret». Et av vitnene hadde vantro spurt henne »om den Person som var med hende, var hendes Kjæreste? Hvortil hun svarede: Det var nyt Øl og lidet afdrukket.» Men på »Spørgsmaal om de kunde ligge i sammen, da der var ei meer end een Seng at faae, svarede de ommeldte Personer, at de kunde ligge sammen.» Og de lå i seng sammen da politiet kom og arresterte dem. Så langt rakk Gjests trofasthet, og hans platoniske vennskap.

I januar 1824 satt Tine (egentlig Gjertine Carlsdatter) i arrest i Bergen, mens Gjest sendte henne flammende brev og forsikret henne om sin evigvarende og trofaste kjærlighet. Det hindret ham imidlertid ikke fra å være på byen for å finne seg en »Tøs», ifølge hans medviter Maren Smith. Og han måtte skrive brev til Tine for å bortforklare »at Du havde hørt at jeg skulde været bortreist med en Ludder, Nei! Min søde Dukke det maae Du ei frygte for, Du faar vel høre mange saadanne Løgner om mig, men det skal vist aldrig befindes med Sandhed.» Til gjengjeld forlovet Tine seg i arresten med broren til arrestforvareren! (Her er det stoff til mange »såpe-episoder».)

Det er ellers lett å lese ut av kildene at Gjest i sine unge år kunne opptre med atskillig dannelse. Han greide å innbille en rekke personer at han var handelsmann, og de gav ham attest for at han både førte seg, talte og var kledt slik at de ikke kunne ha mistanke om at han lurte dem. Men etter at han hadde tilbrakt nesten tre år på festningsarbeid i Trondheim (1818-1820), ser det ut til at han ikke lenger kunne innbille noen at han var annet enn forbryter. De vitnene som gav beskrivelse av ham seinere forteller at de hadde møtt en liten, heslig utseende undersetsig mann. Og da måtte han åpenbart kjøpe sine venninner.

Gentlemannen?

Hun ville vel ha sett svært forundret ut Brithe Andersdatter Dyrdal, legdslem og i sin ytterste fattigdom, om noen hadde spurt henne om det var en »gentleman» som høsten 1820 hadde stjålet melken hennes. Hun krevde tapet sitt erstattet med seks skilling, men Gjest hadde vel aldri nok penger til å gjøre opp for seg. 

Og de ville vel sagt seg enige med henne storparten av de andre langt over 150 frastjålne: De som hadde mistet sokker og forklær som hang til tørk eller lå ute på bleking om natten, eller de som hadde kommet på stabburet for å se at det var skåret et grovt stykke ut av beste spekelåret, eller de som kom på loftet og så at noen hadde vært der og fjernet silketørklær eller bunadspynt. De følte vel neppe at de hadde hatt besøk av en gentleman de heller. 

Gjest spurte ikke hvem han stjal fra, men han foretrakk selvsagt å bryte seg inn der hvor innsatsen kunne gi tilskudd til reisekassen hans. Han forklarte en gang i et forhør at han var kommet roende og hadde fått se et hvitt hus. Hvitt hus indikerte velstand, så dermed ble det strandhogg. Og det skal innrømmes at han – i likhet med andre innbruddstyver - utviklet en betydelig teft for hvor folk hadde liggende sine kostbarheter.
 

Falskner, løgner eller dikter?

I løpet av noen år opptrådte Gjest med minst 20 ulike identiteter. I noen av tilfellene diktet Gjest opp hele levnetsløp, og stod i retten og la ut om sine bravader som sjømann, som skipbrudden, eller som utkommandert soldat. Han bedyret som regel sin uskyld, og fortalte at han var tidligere ustraffet, og at det var tragiske omstendigheter som hadde tvunget ham til å stjele, selv om det for alle tilhørere måtte være klart at han løy. Han hadde mange års erfaring i å dikte og lyge da han skrev selvbiografien sin, og han brukte så avgjort av det han hadde lært. 

Gjest Bårdsens selvbiografi ble skrevet mens han satt på Akershus festning med livstidsstraff, og kan knapt sees som noe annet enn en mer enn 600 siders benådningssøknad. Benådningssøknaden har som litterær sjanger en del bestemte krav, og disse har selvsagt Gjest tatt hensyn til: han står fram som den reformerte og angrende synder. Og han lot seg villig bruke til alle formål som kunne tjene saken. 

I arrest og fengsel i Bergen hadde Gjest vært lederen, den berømte og den beryktede »farlige» forbryteren. Regjeringen hadde derfor bestemt ved kongelig resolusjon 14. oktober 1825 at han skulle flyttes til Akershus, og det trekket viste seg å svare til forventningen. På Akershus fikk Gjest aldri den posisjonen blant fangene han hadde vært vant til fra Bergen. Akershus lå under Ole Høilands regime, og han ville ikke la sin posisjon rokke. I en slik situasjon måtte Gjest velge, enten å sitte isolert, eller å innlede et samarbeid med myndighetene. Det siste var selvsagt også det som lettest kunne gi gevinst i form av benådning.

Voldsmann?

Gjest Bårdsen ble arrestert en rekke ganger, og han lot seg sjelden ta uten å yte kraftig motstand. Da tok han i bruk de redskaper han hadde for hånden, kjepp eller stein, og i noen tilfeller kniv. 

I Strandebarm i 1814 traff han noen bønder, og da de spurte hvem han var, la han på storløp. Slik atferd var slett ikke vanlig, og han fikk de andre etter seg, og de »paagreb ham omsider dog havde han Steene hos sig som han kastede med og med een traf Anders Brue paa venstre Haand, truede desuden at den som nærmede sig ham skulde han sende fleere saadanne Steene, da han nu saaleedes var paagreben, fandt Mendene i hans Lomme en temmelig skarp Steen og saadanne var det han forud kastede med».

Bøndene førte Gjest med seg til futen i Sunnhordland, og han sendte brev til Stiftamtmannen i Bergen, og erklærte at han hadde ham mistenkt for å være »bortrømt fra Fahrsunds Arrest, som en Person der samme stæds har været tiltalt saavel for begaaet Indbrud og Tyverie som for formodet Mord». Nå har vi ikke greid å finne videre dokumentasjon på dette formodete mordet, men vi finner lett mange andre episoder der Gjest forsøkte å slå seg ut.

Da Gjest under navnet Even Christiansen ble arrestert sør for Molde i 1818 kunne bytjeneren fortelle at »han saae sig nødsaget til at Bagbinde og binde Fødderne paa Even Christiansen formedelst hans Forhold». Men etter noen timer hadde fangen roet seg såpass at de kunne løse på båndene.

I Kyrkjebø i 1822 var Gjest på flukt, men ble innhentet og »tog med den høire Haand en Steen op af Jorden, hvormed Inqvisiten slog fornævnte Person under venstre Øre, saa Blodet løb.» Da ble stemningen så hatsk at Gjest ble truet på livet.

Enda arrigere var han da han ble innhentet i januar 1823 ved Sandbrekken i Fana. Da tok Gjest »sin Faaldekniv, fægtede for sig med den i det han gik baglens, men da en af Drengene slog ham med en Stok, saa Kniven faldt fra ham, og en anden klemte ham med en flaske i Hovedet hvorved han fik et Hul nedenfor Øjet, blev han nødt til at give sig fangen.»
 

Livredder?

Gjest Bårdsens opptreden under orkanen i 1822 avtvinger respekt. Da var han arrestant hos lensmannen på Byrknesøy i Gulen, men slapp ut for sammen med noen andre å ro ut i orkanen for å redde de barna som stod faste på holmer og skjær ute i havgapet. Det ville neppe ha blitt noe av redningen om ikke Gjest hadde meldt seg som frivillig, og den risikoen de tok må regnes som svært stor.

Kanskje kan Gjests atferd under orkanen avdekke et av hans karaktertrekk, viljen til å spille svært høyt og ta sjanser. Han står fram som en datidens «basehopper». 
 

Reformert og rehabilitert?

Etter at Gjest kom på frifot sommeren 1845 måtte han forplikte seg til å holde seg borte fra de store byene i tre år. Da hadde han stadig søkt om benådning, og vist til sin anger og omvendelse. Men når man ser den gleden han viser i fortellingene om sine »spell», kan man ha alvorlig tvil om oppriktigheten hans.

Og det var slett ikke første gang Gjest hadde lovet bot og bedring. Da han satt arrestert i Trondheim i 1818 erklærte han at han ville for »Eftertiden søge at forbedre mig og bliver mig selv og mine Medmennisker til gavn». Kort etter satte han i gang med å lage falske penger, og kvalifiserte seg til dødsdommen han fikk 11. august 1820.. 

Gjest Bårdsen døde i Bergen 13. mai 1849, fire dager etter at han hadde lånt 50 dalere av regnhattmaker Halvor Johnsen. Pengene hadde Gjest fått mot pant i huset i 10. rode nr. 14. Det var bare det at Gjest ikke eide huset! Regnhattmakeren oppdaget det, og forlangte skifte. Men registreringen viste at boet var fallitt. Det stod så dårlig til at enken måtte stampe ytterklærene til avdøde, og måtte ha hjelp av gjestgiver Drevdahl for å få liket i jorden. Halvor Johnsens 50 dalere var sporløst borte. Det ble Gjests siste kupp, og hadde rimeligvis vært nok til å sende ham tilbake til Akershus.
 

Alkoholiker?

Allerede i 1814 finner vi spor av at Gjests forbrytergjerning ble påvirket av et etter hvert betydelig alkoholforbruk. Natten til 2. november 1814 var det innbrudd på Sørnes ved Stavanger. Innbruddstyven (som for anledningen kalte seg Jens Olsen Hyldesgaard) ble oppdaget, og etter en kort jakt og kamp i mørket ble han innhentet og tatt hånd om. Vitnet som oppdaget ham fortalte at han var ute om natten for å sjekke om været innbød til fiske, og da »observerede han ved at gaae forbie Bodens Vinduer, at et var udtaget, som fandtes tilligemed 2 tomme Flasker staaende norden for Huuset». 

I februar 1824 lå Gjest døddrukken i et naust i Arnavågen med tre tomme brennevinsflasker ved siden av seg, og ble nesten oppdaget på grunn av den uutholdelige stanken av dårlig brennevin som hadde lagt seg over hele området. Husmannen Ole Larsen Indre Arne forklarte at han hadde sagt til tjenestejenten Siri: »her er saadan Lugt af Brændevin, mon der skulde være noget inde i Nøstet, ieg vil see efter. Han gik derpaa ind i Nøstet og kjendte Lugt af Brændevin, men saae Intet, og sagde til Pigen, her lugter af Brændevin, eller mon det skulde være af Noden som er barket.» Da våknet Gjest, kom seg ut av naustet og fikk ravet seg bort, før noen rakk å gripe ham. 

På 1830-tallet forfattet Gjest en liten trykksak om alkoholens farer. På dette feltet kunne han nok uttale seg med stor ekspertise.

Oppsummering

Gjest Bårdsen satt under 20 forskjellige identiteter fengslet nesten hele sitt voksne liv. I løpet av årene 1811-1845 tilbrakte han ikke mer enn vel 24 måneder på frifot. Likevel klarte han i løpet av denne tiden direkte å påføre rundt 400 mennesker skade. Rundt 200 var utsatt for tyveri, over 100 ble trukket inn og påført tap fordi de ble tatt med (og måtte gi fra seg) helet gods. Flere lensmenn, vakter og arrestforvarere ble avskjediget, satt på vann og brød eller bøtelagt for tjenesteforsømmelser i forbindelse med at Gjest hadde kommet seg unna. Til sist kommer den gruppen som ble dømt som hans »tilhengere». 

Skal jeg sammenfatte mine inntrykk av Gjest, må det være blant ord som »kynisk utnyttende», »kleptoman», »psykopat» og »skinnhellig slyngel» jeg finner best resonans. Hans betydeligste innsats må ha vært som løgner og dikter, og som sin egen reklamemann.