Just Bing var litteraturhistoriker, og hadde i 1894 tatt sin doktorgrad på et arbeid om den tyske forfatteren Friedrich v. Hardenberg ("Novalis. Eine biografische Charakteristik"), og han tilbrakte i forbindelse med sine studier lange perioder i Tyskland, Østerrike og Danmark, seinere også i Frankrike og Italia. Han beskjeftiget seg med europeisk kulturhistorie, og publiserte en rekke bøker og artikler om kunst og litteratur. I 1898 gav han ut en norsk litteraturhistorie, i 1906 kom "Europas literaturhistorie i det 19de aarhundrede" (utgitt på norsk, dansk og svensk), i 1915 kom "Norsk litteraturhistorie til skolebruk", og i 1928-1934 kom en Verdenslitteraturhistorie i tre bind. 

Bing var universitetsstipendiat i litteraturhistorie i Kristiania 1895-1901, og konkurrerte om stillingen som professor i emnet nordisk litteratur i 1919. Som stiftsarkivar fortsatte han sin tidligere virksomhet som anmelder og foredragsholder, men utvidet etter hvert interessefeltet sitt til å omfatte også lokalhistorie, mytologi og helleristninger. Han var en drivende kraft bak etableringen av Vestlandske Historielags Fællesforening (1916) og Landslaget for Bygde- og Byhistorie (1920), og var navngiver til sistnevnte.

For Statsarkivet i Bergen har det hatt stor betydning at Bing fikk flyttet institusjonen fra "Klosteret" på Nordnes til Årstadvollen, hvor han fikk oppført et stort og tidsmessig arkivbygg, og der det var planlagt så langsiktig at man så for seg plass for 400 års virksomhet. Etter utflyttingen til Årstad skrev han "Årstads historie" i 1922. 

Just Johan Bing var en mann med vidt interessefelt og stor arbeidsglede. Han var produktiv og engasjert, og ikke uten humor. Da han i 1933 følte seg tvunget ut av embetet skrev han en meget spesiell avskjedssøknad, og han kommenterte sin situasjon i  student- jubileumsboken: "Mitt syn er svekket, men ikke mitt humør, og forhåbentlig heller ikke min arbeidskraft". 

Etter at han hadde søkt avskjed flyttet han til Oslo, hvor han bodde til han døde i 1954. 

Vi setter inn en kopi av hans avskjedssøknad.

Til Det Kongelige Kirkedepartement.
 
 

Kirkedepartementets skrivelse til Finansdepartementet av 5. ds. Med bilag er blitt mig meddelt ved hr. Riksarkivarens skrivelse av 10. ds., hvori han opfordrer mig til å innlevere min ansøkning om avskjed fra årets utgang.

I sig selv kan jeg ikke se at der skulde foreligge tilstrekkelig grunn til at jeg nødvendigvis må ta avskjed. I det år jeg som blind har styret Statsarkivet i Bergen har det ikke været svikt i dets ekspedisjon, og dets arbeidsydelse har været fullkommen normal. Det er også i den tid blitt gjort viktige arkivfunn, hvad jeg har indberettet til riksarkivaren, men hvad han ventelig ikke har meddelt til departementet.

Jeg har fremlagt meddelelse om at en arkivar i Schweitz er blitt stående i sitt embede som blind i 20 år og har fyllt sin stilling med heder. Jeg tror da at jeg vilde kunne utføre mitt arbeide som statsarkivar i de 3 år, til jeg har nådd aldersgrensen, slik at det ikke vilde gi grunn til berettiget klage.

Imidlertid, når både departement og storting har uttalt sig mot dette, bøier jeg mig for overmakten.

Men jeg ser i denne sak, og navnlig i hr. riksarkivarens aksjon mot mig, som har satt det hele i gang, og som er drevet ved hver tenkelig anledning gjennem 10 måneder, et krast eksempel på de seendes fordom mot de blinde. Man tror ikke at vi kan utføre noget arbeide eller delta i nogen virksomhet. Dette er for oss blinde en likeså stor ulykke som selve det at vi mister synet. Ut fra denne opfatning er det man vil drive mig fra min stilling.

Man vil av det ovenstående forstå at det ikke er med blide følelser jeg hermed sender min ansøkning om avskjed fra førstkommende nyttår.

(Statsarkivet i Bergen: Kopibok 1933)