Epilog

Det er bare et par måneder siden tilfeldigheter fikk meg til å lage en liten fortsettelse til en "Kvinneskjebne". Med dette trodde jeg for annen gang å ha skrinlagt emnet. Men nok en gang får tilfeldigheter snøballen til å trille.

Kari Krossøy var ukjent for meg inntil hun en dag sammen med en av mine venninner stakk innom på en visitt. Gjennom sine foreldre ætter hun fra Nordhordland og har kjennskap til slektene der. 

For 80-90 år siden praktiserte min svigerfar, som tidligere fortalt, på Ostereidet. Der hadde han bl.a. en kvinnelig delvis ufør patient. Fra henne stammer en del vakre kunstneriske treutskjæringsarbeider, som jeg er glad for at vi fikk arve, og som jeg gjerne ville arbeide litt med. Men dessverre - jeg visste ikke kunstnerinnens navn. Men det visste Kari Krossøy. Hun har senere kunnet hjelpe med på forskjellig vis, - bl.a. spurte hun om jeg ville kjøre med henne og hennes bror Helge til Saltnes. 

Vi startet en strålende dag i mai og til tross for all den sorg, elendighet og bloddryppende krigsscener fra Jugoslavia vi dynges ned i fra media og TV, så sang det inni oss: "No er det i Norig atter dag med vårsol og song i skogen!"

På Saltnes ble vi mottatt av brukets eier Johannes Nataas.

Men før historien går videre, må vi ha litt historie:

1) Nils Ingebrigtsen, Katharina Saltnes's far kjøpte bruket av Sjur Sjursen i 1855.

2) Nils solgte det videre til sønnen Ingebrigt Nilsøn for 1200 kr og kår av varig verdi i 1887.

3) Ingebrigt solgte det til Fuse Olsen Soltveit i 1892.

4) Fuse Olsen solgte det til brødrene Arne og Mons Jacobsen Nataas i 1914.

5) Ved skylddeling i 1923 ble Mons J. Nataas' andel i dette bruk utskilt med en skyld av 50 øre og navnet Skjergje. Med parsellen følger forskjellige rettigheter i Galteviken som jeg ikke går inn på her.
 
 

Ved "kår" sikrer man seg visse rettigheter som følger bruket, d.v.s. rett til å bo på bruket og få bestemte ytelser vedrørende mat.

Ved salg nr. 2 fikk Katharina rett til kår så lenge hun levde og gården eksisterte. Katharina førte en tid en omflakkende tilværelse: Stranda, Bergen, Oslo, Stockholm og ikke minst Eksingedalen, men hun hadde alltid et sted å vende tilbake til.

Kårets rettigheter praktiseres på forskjellig vis, enten ved at kårfolket bor i eget hus med egen husholdning, eller ved at de bor sammen med brukseierne og deltar i deres måltider.

Som Margret Johnsen har fortalt bodde Katharina hos Margretes foreldre og deltok i måltodene. Hun "høyrde garden til", som det het. (Apropos "å høyre til garden", så opplevet jeg for ca. 60 år siden da jeg bodde på Manger følgende. Jeg møtte en smilende sogneprest. Han fortalte han var blitt oppsøkt av en av sine sognebarn. Mannen eiet et lite gårdsbruk som konen og foreldrene tok seg av når han seilte til sjøs. Etter sammenhengende å ha vært uteseiler i nærmere halvannet år så fant han ved hjemkomsten et lite nyfødt guttebarn i vuggen. Det var dette barnet han ba presten døpe. "Han skal oppkalles etter far min". Presten stusset litt ved valg av dette navnet. "Han høyrer til garden", var mannens svar.)

Tilbake til Johannes Nataas som tok så hyggelig imot oss. Han inviterte oss inn til en velsmakende lunch med fjordlaks, hjemmelaget spekekjøtt, surmelklapper osv. Praten gikk livlig. Johannes og hans kone bodde nå alene i det koselige huset sitt, men slik hadde det langt fra alltid vært.

Da Mons, og Johannes' far Arne kjøpte Saltnes i 1914 bygget de seg hver sitt lille hus som lå nokså nær hinannen. De eksisterer fremdeles, men er preget av å være blitt påbygget alt etter som behovet til større plass vokste. 

Da Katharina i 1923 flyttet fra Arne til Skjergje, et relativt stort hus bygget av Mons etter skylddelingen, så var det fordi Arnes hus var fylt til "plimsollmerket". Hyggelig ble hun behandlet begge steder og dette forteller på sin måte hvor romslig man kunne være på forskjellig vis selv der hvor forholdene var små og beskjeden.

Men selvsagt er det langt fra alltid tilfelle. Jeg husker fra min tid som "doktortaus", som de kalte meg, og bodde på landet hvor mannen min var distriktslege, så hersket der faktisk ganske høylydt strid mellom kårkonen og den unge gardkonen i nabohuset. 

Selve huset som Katharina var født i fantes ikke lenger, men grunnen det hadde stått på skilte seg ut ved å ha vært planert i det kuperte terrenget. Den ene kanten var murt opp ved hjelp av en håndlaget gråsteinsmur med en steintrappe midt i. 

Da jeg snudde meg etter å ha gått ned trappen så jeg med begeistring at dette var jo et kunstverk "in natura"!!

Jeg ble spurt hva jeg mente med det og fant frem av "mimreskuffen" min følgende: For en del år siden (1985) hadde man et prosjekt, Borealis, gående ute på Høvikodden. Nordiske kunstnere var invitert for å skape hver sitt kunstverk der på stedet. Vår kjente kunstner Bård Breivik lot mure en vakker grunnmur av gråstein, brutt av en steintrapp. Det fortelles at han hadde måttet tilkalle murarbeidere fra Vestlandet. Menn som var spesialister i å bygge gardshus i ulendt terreng. Den står der den dag i dag og gleder fremdeles mange.

Selv ser jeg noe symbolsk i dette at Katharina ble født og vokste opp med et støttende kunstverk som grunnmur. Katharina - en naturbegavet kunstner og et vakkert kunstverk in natura!

Vi kjørte videre bort til Skjergje som eies av en av Mons' etterkommere. Her bodde altså Katharina fra ca. 1923 til hun døde i 1945.

Var så innom sogneprest Sundsbø for å låne nøkkelen til kirken.

Her er Katharina blitt konfirmert og her henger de kunstverk hun som gammel forærte til kirken, og her var det også hun møtte prosten Hveding, som fikk så stor betydning for hennes senere liv og levnet.

Selve kirkegården er p.g.a. det kuperte terreng delt i to, en øvre og en nedre del. I den øvre fant vi snart prost Hvedings gravsted, en høy vakker bautastein med en innfelt medaljong. I denne har Katharina meislet inn på en storartet måte hans ansiktstrekk.
 

Sommeren 1999. Astrid Utne Sørensen og Helge Natås på Lindås kirkegard, ved graven til Katharina Saltnes. Nederst foto av hustuftene på Saltnes. Foto: Kari Krossøy

I nedre del av gravplassen fant vi etter at vi hadde lett en stund Katharinas grav. En kraftig og pent tilskåret gråstein bærer hennes navnetrekk, og foran denne hadde sognepresten plantet en vakker blomst, og det 54 år etter at hun ble begravet! 

Etter alle disse inntrykk begynte trettheten å sige på. Men før hjemturen fant vi oss en vakker plass i skogen ved siden av veien for å spise medbragt niste og nyte den dalende sol og fuglesangen - "og la tankene fare så vide".

Mine tanker gikk noen år tilbake i tiden, da jeg av undring og interesse forfattet "En kvinneskjebne. Katharina Saltnes 1862-1945", og fikk snøballen til å trille. Det forstod jeg, men ikke helt hvorfor denne snøballen utløste et helt skred av mennesker, nær og fjern, som også fattet interesse for Katharina Saltnes. 

Min for lengst avdøde far hadde i sitt Ex libris, bokmerke, følgende innskrift: Animus super materiam elatus. Det vil si: Ånden svever over materien. Mange mennesker higer jo etter noe utenom hverdagen og Katharina er vel et levende eksempel på dette?