En kristen billedhugger fra Vestlandet

Et sted på Strilelandet, nærmere bestemt på gården Saltnes i Lindås, 5 mil nord for Bergen, bor en eiendommelig kunstnersjel. Det er Kathrina Saltnes. Navnet er kanskje ukjent for de fleste. Og dog er hun en kunstner av ikke så små dimensjoner, selv om ikke offentlighetens lys har omstrålet henne noe særlig. Det er gjerne sånn med de såkalte bygdekunstnere: De blir glemt og "innesperret" i sin stedlige ensomhet. Fordi deres livsforhold er sånn. Og fordi de ikke har lært den moderne egoistiske ærgjerrighet, som er primus motor også på kunstens løpebane. Det er oftest de ytre gunstige forhold, som fører til det avgjørende gjennombrudd og betinger den strålende suksess. Men en slik lykkelig skjebne har aldri smilt til Kathrina Saltnes. Det fikk jeg for øvrig tydelig konstatert da jeg for en tid siden besøkte henne på hennes hjemlige trakter.

Temmelig bortstengt og avstengt mellom holmer og skjær ligger hennes hjemsted, Saltnes, og soler seg i sin fredsommelige isolerthet. Det er ikke mange, bare 3-4 gårdbrukere, som har dristet seg til å slå seg ned i dette forunderlige kuperte landskapet, som riktignok er en estetisk nytelse for øye, men uhyre vanskelig og tungvint for de stakkars bønder som skal forsøke sin livseksistens i de jordfattige omgivelser. 

Det var altså hit jeg en dag satte kursen. Framkomstmidlet var en liten robåt. Og med denne karret jeg meg fram i det myldrende øyrike, hvor sjøen nesten aldri gidder å forholde seg stille. - Omsider nådde jeg møysommelig bestemmelsesstedet. Kunstneren fant jeg selvfølgelig i hennes arbeidsværelse. Der stod hun, den gamle bondejenta og levet ivrig i kunstens verden med meisel og hammer. Hun var da 75 år. Med det ekte kunstnerblikk i øye hadde hun. Gnisten og arbeidsgløden likeså. Dog - i det ytre hadde alderdommen satt sitt merke på henne. Eller kanskje det rettere var sykdommen. Hun har nemlig like fra barneåra vært hjemsøkt av mye sykdom og lidelse. Alt i 4-5 års alderen fikk hun poliomyelitt i venstre benet. Lægekunsten, som den gang ikke hadde nådd de høyder som nå, kunne ikke hjelpe henne. Hun ble lam i foten, og måtte for ettertiden dele skjebne med krykka. Ved siden herav har hun også hatt en annen sykdom, som har hindret henne i arbeidet. Men selv om "fysikken" ikke har været noe å skryte av, har hun alltid vært mer enn alminnelig klok og åndsfrisk, og har fulgt godt med i sin samtid. Det merker man tydelig når hun på sin egen livlige og humoristiske måte forteller om sitt lange kunstnerliv.

- Når begynte De med billedhugsten?

- Jeg begynte, svarte hun, egentlig da jeg var 4 år gammel. Det var med treskjæring - om jeg skal bruke et så høytidelig ord. De skjønner det var ikke rare saker da. Og det var naturligvis ingen som den gang fant det nødvendig å gi meg et rosende ord. Tvert imot. Far min var sinna, og bar seg fordi jeg - som han sa - ødela hans eneste trematerialer. Det hendte ofte han tok kniven fra meg, når han blev riktig forarget. Jeg fant nok både kniv og materialer, og drev på like godt.

I de første årene ble det selvfølgelig ikke noe stort ut av det. Det var først da jeg ble 14 år at jeg utførte noe som jeg kan vedkjenne meg. Da skar jeg ut et portrettrelieff av prost Hvedding i Lindås. Ideen fikk jeg plutselig. Mens jeg en dag var til konfirmantundervisning hos ham, kom det brått over meg at jeg skulle forsøke å skjære ut et bilde av prosten. Jeg fant et passende emne og tok fatt. Men kniv hadde jeg ikke for hånden. Jeg tok derfor en avbrekt ljå og gikk løs på min kjære prost. Og lenge ble det ikke før hele prosten ble ferdig.

- Var det noen som underviste Dem i de første årene?

- Nei. Til da hadde jeg ingen undervisning fått. Teoretiske kunnskaper hadde jeg så å si ikke, verken av en eller annen art. Folkeskole hadde jeg ikke gått. Jeg var jo syk og kunne ikke komme fram til skolen så som forholdene her var. Min skolegang før konfirmasjonen begrenset seg til bare 2 måneder. Det var den tid jeg gikk for prosten. Senere fikk jeg riktignok være med på et 6 måneders kursus på en amtskole. Men det var også hele min allmennutdannelse. For øvrig kan jeg nevne at jeg ble nødt til å gå et år i skredderlære. Det var far min som ville det. Han trodde at skredder var det eneste jeg kunne due til - jeg som var krøpling. Men skredderfaget var for meg den rene pest. Glad som en fugl var jeg derfor, da jeg endelig slapp fri fra det der, og fikk lov å vie meg for kunsten. Jeg spesialiserte meg først på treskjæring. I den tiden fikk jeg også mitt første stipend, nemlig til en toårig tegneskole i Bergen. Det var også min første tur ut i den "store vide verden". Og lenger skulle jeg komme. Fra Bergen ar det til treskjærerskolen i Hardanger, hvor jeg fikk den kjente Lars Kinsarvik til lærer. Og fra Hardanger kom jeg, arme krøplingen, like til Kristiania, hvor jeg fikk gå et spesialkurs for lærere og lærerinner Der fikk jeg også begynne på Den kongelige kunst - og Håndverksskole, hvor billedhugger Skeibrok var min lærer.

Skeibrok var en av mine beste venner, som fikk meget å si for meg. Han var det som fikk mig til å gå over fra treskjæring til steinhugst. Og siden har jeg så å si bare holdt meg til stein.

Det begynte nå en bra tid for meg. Jeg fikk anledning til å lufte mine interesser og utvide min horisont. Det gjorde også sitt, at jeg fikk anledning til å komme utenfor landets grenser - til Stockholm. Da jeg var der, var det en stor utstilling i byen. Og jeg dristet meg til å delta på utstillingen med et arbeid. 

Under åpningshøytideligheten var regjeringsmedlemmene med den norske minister Gram i spissen, til stede. De gikk omkring og så på all "herligheten". De stoppet også opp foran mitt arbeid. Jeg hørte tydelig, i kroken hvor jeg satt, minister Gram spørre:

"Hvem har utført dette arbeid?"

"Det er en norsk kunstner Kathrina Saltnes," ble det svart.

Så måtte jeg da fram og ble presentert for ministeren. Han var elskverdigheten selv og sparte ikke på rosende ord. Men det som jeg særlig festet meg ved var et spørsmål som han stilte meg; "Har De stipend, frk. Saltnes?" Det åpnet utsikter for meg. Ikke lenge etter fikk jeg stipend.

Samtidig ble jeg kjent med ministerens frue. Hun var en ualminnelig hyggelig frue, og hun ble meg til stor hjelp i denne tid. Så gjestfri og snill var hun at hun tok meg inn i sitt flotte hjem og lot meg være gjest hos seg i ca. 10 måneder.

- Har De, foruten utstillingen i Stockholm, vært med på flere utstillinger!

- Sant å si har jeg ikke brydd meg stort om utstillinger. Jeg er ikke noe særlig begeistret for den konkurranse som der foregår.

Men allikevel har jeg været med på et par utstillinger. Den første var i Skien. Jeg var der representert med et treskjærerarbeid, som forestilte et gammelt vossebryllup. Folk syntes visst det var nokså originalt. Og det var vel det originale ved det som fikk en kjent, rik amerikaner til å kjøpe det og dra det med seg over til Amerika.

Den andre utstillingen var i Bergen. Det var i den tid vi lå i konflikt med svenskene. Der lot jeg utstille et stort ølkrus, hvor jeg hadde risset ut et seterbesøk. Kong Oscar II, som ved den anledning var i byen, kjøpte merkelig nok kruset. 

- Hva for noe arbeid setter De selv høyest?

- Størst pris setter jeg på portrettrelieffet av prost Hvedding, selv om det ikke kunstnerlig rekker så høyt. Ellers vil man kanskje sette mine marmorarbeid av Luther bl. a. i første rekke. 

- Har De mye arbeid i tanker nå framover?

- Jeg begynner å bli så gammel, så det er vel ikke stort mer jeg rekker. Men jeg tenkte at jeg skulle forsøke å hugge ut kirkemusikerne Bach og Händel. Det var hensikten min å forære Lindås kirke dem.

- Har De gitt noe til kirken før?

- Ved kirkens restaurering 1935 ga jeg noen relieffer, i alt 8 plater, meislet i marmor. De forestilte de store salmediktere: Luther, H. A. Brorson, Thomas Kingo, Paul Gerhardt, Peter Dass, Johan Nordahl Brun, M. B. Landstad og Elias Blix.

- Har De følt noen spesiell glede ved denne kunstart? 

- Ja, dette arbeidet har så å si vært livet for meg. Men likevel må jeg bekjenne at jeg av og til har følt meg anfektet. Det vil si, jeg har tvilt på om Gud virkelig vil at jeg skal drive på med dette. Kanskje han vil at jeg skal ære og tjene ham på en annen måte? Men så har falt til ro ved tanken: Når Gud har gitt meg disse evner og sterke lyster så er det vel hans vilje at jeg skal bruke dem.

Her rører Kathrina Saltnes ved et meget alminnelig og aktuelt spørsmål, som jeg ikke skal gå inn på. Kun vil jeg understreke at Kathrina Saltnes både gjennom sitt liv og gjennom sin kunst har vært en av de varmeste og beste representanter for sann og ekte kristendom.

- For sin kunst fikk hun for en tid tilbake vårt lands høyeste fortjenstmedalje. Men for sin kristentro vil hun om en tid få en enda mer praktfull og verdifull medalje - ikke av noen jordisk konge, men av selve kongenes konge.

(Olav Bruknapp, født 9. januar 1911 i Lindås, Cand. theol. 1937, kirkelig medarbeider i Norsk Telegrambyrå 1938. Redaktør og utgiver av "Dag over Norge" 1945-48. Sokneprest i Hyllestad 1955.)