Christopher John Harris:

Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger

De prostituerte fra vertshusene på Nøstet seg fram i offentlighetens lys ved
enkelte anledninger her ved S. Hans feiringen på Sydneshaugen. Tegneren
Johan Dreier har de med på sitt store billede ac St. Hansbålet fra 1818.

"Vi vil ta imot faldne kvinner som ønsker å forlate sitt syndige liv kun hvis det er håp om å utdanne dem til sædlige og dyktige piger. De må ikke være middelaldrende prostituerte. Hjemmet vårt skal være en utdannelses- og ikke en forsørgelsesanstalt." Pastor Holdt satte seg, og den lille forsamlingen av menn som hadde møtt fram applauderte varmt. Alle kjente til hans arbeid som sykehusprest i Bergen og det var ingen andre i byen, bortsett fra noen få tilsynsleger og politiet, som kunne snakke med slik autoritet om de prostituerte. Året var 1879. Holdt var det ledende skikkelse i kampen mot prostitusjon, særlig "den offentlige prostitusjon" som byens myndigheter tolererte så lenge pikene underkastet seg regelmessige legeundersøkelser. På 1870-tallet var prostitusjon i norske byer blitt et emne som menn kunne diskutere åpenlyst på møter, i klubber og foreninger. Det var fremdeles ikke et passende emne for kvinner å drøfte i selskap med menn, selv om det var kvinnene i flere europeiske land som var forkjempere mot prostitusjon. Så lenge prostitusjon ble tiet i hjel, kunne hallikene og bordell eierne tjene gode penger på samfunnets dobbelmoral.

I en stor sjøfarts- og handelsby som Bergen hadde prostitusjon eksistert i mange hundre år. Vi kjenner navn både på bordellene og noen av de prostituerte i Hansatiden. Området bak Bryggegårdene, som nesten var et totalt mannssamfunn, huset horehus på rekke og rad. På 1700-tallet hører vi ikke så ofte om de prostituerte, men rettsprotokollene viser at de betjente sine kunder til tross for strenge straffer. Prostitusjon var ikke utelukkende et byfenomen i Norge, men det var i byene den blomstret og var mest utbredt. Det var nok noe lettere å gå til grunn i et bysamfunn med mange innflyttere. Selv om bysamfunnene hadde sine hjelpeapparat kunne de ikke sammenlignes med den hjelp og støtte som gårds- og grannesamfunnet kunne gi.

Det var nok kvinner på landet som ble omtalt som løsaktige eller som drev med hor, men det var i byene at de kunne leve av å yte seksuelle tjenester mot betaling over et lengre tidsrom. Det er dette som defineres som prostitusjon. Det er mulig at det også var mannlige prostituerte, men disse er først nevnt på slutten av 1800-tallet.

Det skilles mellom den offentlige og den hemmelige prostitusjon. De offentlig prostituerte hadde tillatelse til å drive sitt erverv mot regelmessige legeundersøkelser, mens de hemmelig prostituerte var særlig trekktøsene eller gateprostituerte som tjente penger så lenge de unngikk politiarrestasjon. Hemmelig prostitusjon har eksistert lenge, og finnes i dag, mens den offentlig tolererte prostitusjon slik som den ble kjent i Norge, hadde sin opprinnelse i Napoleons Frankrike.

Mens Napoleon Bonaparte fremdeles var førstekonsul, introduserte han lovforandringer som hadde innflytelse på hele samfunnet. Blant problemene som han ønsket å løse var det økende antall av venerisk syke i Frankrike, særlig blant de militære. Prostitusjon var antatt å forårsake spredning av denne sykdommen, og ved et reskript 3. mars 1802 ble det innført en offentlig kontroll av de prostituerte. Dette fikk navnet "Reglementering".

Fra 1802 skulle de kvinnelige prostituerte registreres, innlosjeres i offentlige bordeller og undersøkes regelmessig for veneriske sykdommer. Slik "reglementering" ble tatt opp av andre land som kom under fransk innflytelse, og resultatene var kjent blant medisinerne i de fleste europeiske land.

Vi hører nesten ingenting om offentlig prostitusjon her i landet før ca. 1840 da reglementering sies å være et faktum, fordi justisdepartementet utstedte en ordre om dette i Christiania. Det har gått upåaktet hen at reglementering var introdusert i Bergen allerede i 1816 - tjuefire år før den fantes i Christiania.

Kjært barn har mange navn, og de prostituerte kalles mangt i forrige århundres kilder. 

De heter horer, skjøger, trekktøser, offentlige fruentimmer, "mistænkelige kvinder" men de som er lettest å identifisere ble kaldt "vertshuspiker" fordi de opererte fra flere vertshus som Bergen by hadde så rikelig av på 1800 tallet. 

Bergens politimester Friele hadde i September 1816 sendt et brev til stadsfysikus Monrad om de "løse Fruentimmer" som oppholdt seg på de såkalte "ordinaire Skjænkestæder". Friele sa at deres levestil førte til at de kunne være befengt med "veneriske Svagheder" og han foreslo at en kyndig lege undersøkt dem hver måned på sykehuset. Det var viktig å hindre spredning av kjønnssykdommer. De syke piker skulle holdes på sykehuset mens de øvrige skulle gis en legeattest. 

Kirurg Belling ble utpekt til å foreta undersøkelsene, og han begynte 11 november 1816. Politiet innbrakte hele 32 piker hvorav 3 var smittet av veneriske sydommer og 1 var "mistænkelig". De 3 som var syke, ble øyeblikkelig innsatt på sykehuset, mens den andre ble holdt under Bellings oppsyn.

For dette arbeidet søkte kirurg Philip August Belling Bergens magistrat om en månedslønn av 6 speciedaler for " at inqvarere Vertshuus- Pigerne". Saken ble drøftet blant byens myndigheter og forløperne til formannskapet fandt "det meget gavnligt at denne Indqvisition foregaaer." Bellings 6 speciedaler var passende, men de gode menn måtte "tilstaae at vi ikke have Sagkundskab nok til å kunde bedømme, hvorvidt denne extraordinair Undersøgelses Forretning tilkommer Stadsphysicus blandt de flere forretninger hvorfor han nyder aarlig Løn af byens kasse." Når de lønnsmessige forhold var oppklart og Stiftamtmannen hadde gitt sin approbasjon til forslaget i mars 1817, kunne Belling sette i gang med regelmessige undersøkelser av de prostituerte. Politiet hjalp til med kontrollen, og fra høsten 1816 var reglementering av et visst antall prostituerte i Bergen et faktum.

Foreløpig er navnene til disse prostituerte ukjent, men legen som undersøkte dem er langt fra anonym. Philip August Belling er født 21 mai 1769 i Neustadt-Eberswelde og fra 1807 arbeidet han i Bergen enten som inspektør eller legeassistent ved Bergens Sykehus. Fra 1812 var han underkirurg og fra 1815 var han oppført i den offisielle legefortegnelse.

Fra 1826 var Christian Wisbech overlege ved Bergens sykehus, og ansvarlig for undersøkelsen av de »offentlige
Fra 1826 var Christian Wisbech overlege
ved Bergens sykehus, og ansvarlig for
undersøkelsen av de "offentlige kvinder"
Det skilles mellom de universitetsutdannete leger og de som praktiserte medisin og kirurgi i den gamle barber/kirurg tradisjon. Belling hørte til den siste kategori. Han hadde giftet seg med datter av en veletablert bartskjærer og kirurg i byen. Mellom 1817 og 1830 var Belling den mest brukte lege når det gjaldt behandling av veneriske sykdommer i hele Bergenhus amt eller fylke. Han hadde tydeligvis spesialisert seg på dette feltet, og i tillegg til hans mange undersøkelser i Bergen by ble han sendt rundt i fjorddistriktene når det ble oppdaget personer som var hardt rammet av veneriske sykdommer. Sykehusene i Bergen tok også den gang imot pasienter fra distriktene.

De offentlig prostituerte ble undersøkt av Belling på sykehuset hver måned. Fra 1825 får han assistanse av "Corpslæge Heiberg" som senere ble professor i kirurgi i Christiania, der han ble populært kalt "Kniven". Overlege Christian Wisbech, en av de mest fremtredende medisinere i Bergen på 1800-tallet, overtok undersøkelsene fra 1827.

Her var det mange leger og få prostituerte men dette er typisk for hvordan prostitusjon er omtalt i de offentlige kilder. Embetsmennene og regnskapene deres slipper ikke under offentligheten, men kvinnene selv, deres liv og skjebne, er ikke nevnt. Dagliglivet og sosiale forhold i byene er lite omtalt i de tørre offentlige kilder og våre kunnskaper om dette er hentet fra biografier og skjønnlitteratur. Prostitusjon var ikke et emne som kunne omtales selv om det eksisterte offentlige "fruentimmer" som mennene kunne utnytte uten en for høy risiko for kjønnssykdommer.

Hva slags piker var disse vertshuspikene? Var de heltidsprostituerte eller drev de sin virksomhet for å tjene ekstra til livets opphold? Trakk de i gatene eller arbeidet de alltid på vertshusene, og hvor var disse vertshusene? Det er ikke mulig å gi svar på disse spørsmålene før 1850-tallet. En sjelden gang er prostitusjon nevnt i biografier.

Den kjente danske zoolog, Henrik Nikolai Krøyer, besøkte Bergen flere ganger mellom 1827 og 1838. Han hadde studert medisin og filosofi og var en ivrig talsmann for de undertryktes sak. Han er kanskje mest kjent i Norge for sin deltagelse i den berømte franske vitenskapsekspedisjon på "La Recherche" i 1838. I hans selvbiografiske bok "Erindringer af Henrik Krøyers liv 1821-1838" forteller han om et besøk i Bergen. Da "forsikrede men mig, hvad der næsten forekom mig utroligt, at Tjenestepigerne, naar de i denne By fæste sig bort, gjøre det til en udtrykkelig Betingelse, at det maae være dem tilladt at gaa ærinde i Byen, naar det kommer Bud efter dem. Ved dette forventede Bud hentydes paa Bordelholderne, der lade Pigerne hente, naar de behøve dem. Vist nok er det i alt Fald, at Bergen var opfyldt med Bordeller."

Flere folk på 1800-tallet satte likhetstegn mellom bordeller og vertshus med vertshuspiker, men dette er ikke riktig. På 1890-tallet forklarte politimesteren i Christiania at en bordell "ved ords stringente betydninge forstaaes nemlig en bolig, hvori prostituerede har sin bopæl og seksuelt betjener de mænd, som anvises dem af verten, mod af denne, som løn at erholde frit ophold og hvad de forøvrigt behøver til sin virksomhed". Han påpekte at i bordellene var forholdet mellom den prostituerte og kunden ikke fritt. Hun måtte betjene den kunden som verten ga ordre om, og det var verten som i en stor grad kontrollerte den forretningsmessige side av saken. Verten stod ansvarlig for de prostituertes sunnhetstilstand og oppførsel.

Bare noen av disse betingelsene fantes ved de offentlige vertshus i Bergen før 1850 og det er mulig at vertshuspikene var friere enn senere, hvis det kan sies å være en frihet i å underkaste seg en manns begjær og voldelige antastelser.

De offentlig registrerte prostituerte i Bergen ble tolerert av politiet, mens de gateprostituerte ble arrestert og fengslet. Prostitusjon var ulovlig, men i et forsøk på å hindre spredning av kjønnssykdommer, hadde byens myndigheter bestemt seg for å se gjennom fingrene, så lenge de prostituerte var registrert og undersøkt av byens beste leger.

Hvem var så kundene? Det er ingen grunn til å tvile på at kundene var fra alle samfunnslag og var både innen- og utenbys fra. 

Den 11 august 1837 kom et lystfartøy med navnet " Charlotte of London" Bergen. Det tilhørte den kongelige yachtklubb og eieren var Markgreven av Waterford, en overklasseherre som var på tur med noen av sine mannlige venner. Sent fredag kveld hadde markgreven og hans følge gått inn på et av de mest kjente vertshus på Nøstet for å drikke og leie prostituerte. Etter mye drikking og lystig lag, gikk markgreven en tur med Anne Cathrine, en av vertshuspikene. De spaserte oppover Holbergsalmenning mot et noe finere strøk av byen, hun iført hatten til markgreven. Mer alkohol ble konsumert på veien, og begge ble temmelig høyrøstet. Det bråkete paret tiltrakk seg en vekters oppmerksomhet. Byens eldre vektere skulle blant annet passe på natteorden i Bergen og de var ikke til å spøke med. Deres kjennetegn var "syvstjernen" eller "morgenstjernen" - en fryktinngytende langpigget redskap på en stang.

Briten nektet å dempe stemmen da vekteren snakket til ham, og ble kanskje enda mer høyrøstet. Anne Chathrine var redd for politiet og holdt seg noe i bakgrunnen, etter forgjeves forsøk på å få kunden sin til å være stille. Dunk. Vekteren slo til med syvstjernen, og blodet fløt. Markgreven fikk seg en kraftig hjernerystelse, og burde egentlig være glad for at han overlevde.

Han lå til sengs i over en uke og var ikke i stand til å forklare seg for politiet. Under forhøret kom det fram at det var tre vertshuspiker som holdt til på vertshuset "Hoftet" på Nøstet, og det var her de britiske herrer hadde truffet dem. Herrene var alle i begynnelsen av 20-årene og hørte til blant de aller rikeste adelsfolk i Storbritannia. De var sikkert vant til å få det de ville ha, og var i hvert fall ikke vant til å måtte innrette seg etter gamle vektere. Flere av britene nektet å forklare seg under forhør, under påskudd av at de ikke kjente til landets lover. Den britiske konsul i Bergen tok hånd om "lordene," mens de ventet på at markegreven skulle bli frisk. Det gikk bare noen få dager før disse lordene enda en gang ble innblandet i et slagsmål med flere vektere, som sent en kveld hadde forsøkt å få dem til å være stille på Tollbodalmenning. Bortskjemte britiske adelsfolk, horer og alkohol var samtaleemnet mange steder i Bergen denne måneden. Saken havnet i retten og ble "en god historie" i byns selskapsliv. Ingen ble funnet skyldig, men vekteren skulle betale omkostninger. Stiftamtmannen forstod at vekteren bare hadde utført jobben sin, og stiftet betalt alle omkostningene. Rettssaken fokuserte oppmerksomheten mot vertshusene en kort stund, men det førte ikke til noen diskusjon om prostitusjon.

Historien med markgreven har vært brukt tidlig i vårt århundre til å kaste en pikant og morsom glans over byens offentlige vertshus, men de prostituertes dagligliv må ha fortonet seg alt annet enn lystig. De prostituerte drev en risikabel balansegang mellom det tolererte og det strengt ulovlige. Det er lite trolig at pikene ønsket å leve som prostituerte med den stigmatisering som fulgte med, men de måtte ha et levebrød. Det ser ut som mange av pikene var det som idag kalles ressurssvake og de kom fra de aller laveste lag av samfunnet. Flere hadde uekte barn og nesten ingen familie som kunne hjelpe dem. Det var ikke lett å få en post som tjenestepike under slike forhold, men arbeid måtte de ha for å unngå å havne på fattigkassen. Politiet forhørte alle som søkte bidrag fra fattigkassen, hvis det var mistanke om at de egentlig hørte hjemme i et annet distrikt enn Bergen. Hvis de økonomiske utgifter kunne overføres til et annet sted enn Bergen, ble det i lengden mindre fattigskatt lignet på byborgerne. Det stigende antall fattige hadde skapt uro blant borgerstanden som måtte betale skatten, og noen av disse hadde dannet en forening for å sikre at kun de trengende fattige fikk støtte. De prostituerte ble på ingen måte ansett som verdige, og hvis de ikke kunne bevise at de hadde fast arbeid i for eksempel et vertshus, ble de før 1841 satt inn på tukthuset og etter 1841 i den nyopprettede arbeidsanstalten.

De prostituerte pikers balansegang viste samfunnets dobbelmoral. Byens myndigheter og politiet tillot den offentlige prostitusjon i vertshusene slik at menn kunne få tilfredsstilt sine seksuelle lyster. Samtidig var det ulovlig å bedrive hor. Pikene som var prostituerte risikerte både korporlig straff og fengselsopphold på brød og vann.

De to største offentlige bordellene lå i Nøstegaten. Det fjerde huset fra venstre er »Vestindien». »De Fire Løver» lå
De to største offentlige bordellene lå i Nøstegaaten. Det fjerde huset fra venstre er "Vestindien".
"De Fire Løver" lå lenger borte på høyre siden.
Nøstet hadde flere vertshus med vertshuspiker på 1830-og 1840-tallet. Baneveien, Kjellersmuget og Halvkandebakken var beryktede strøk med mange skjenkesteder. I en by som Bergen, der det var vanlig at rike borgere og håndverkere bodde side om side med de mindre rike arbeidere, ofte i det samme huset, skilte Nøstet seg ut som et strøk preget av fattigdom. Det var ikke mange borgere som bodde mellom Engen og sjøen bortsett fra eieren av reperbanen, legen på sykehuset og noen få handelsfolk. Skattelistene forteller om folk med lav inntekt, mange så lavt at de ikke betalte skatt. De fleste kvinner som betalte skatt var enker, høkere, eller handlersker, men det fantes også en annen kategori - vertshuspikene. Allerede på 1830-tallet er disse prostituerte ført opp i skattelistene. Deres yrke var ikke holdt skjult. Det er antageligvis de faste vertinner som tjente mest og som ble oppført i skattemanntallet. Kun de rikeste skjøgene på Nøstet finnes i disse listene. I 1837 var det 3 stykker, men i de følgende år 6-8. I likhet med mange andre fra de lavere klasser, flyttet de rundt og har flere adresser innenfor det samme området.
Situasjonen forandret seg på 1840-tallet da en Bergensborger og hans kone drev størsteparten av den offentlige prostitusjonen i Bergen. 

Johan Duckwitz hadde tatt borgerskap i Bergen som herberger og spisevert. Tidlig på 1830-tallet drev han og konen et hotell med det fine navn "Hotel de Parie" (sic) ute ved Tollboden på Nordnes. Det var ikke uvanlig at utenlandske matroser og sjøfolk drakk seg fulle her og kom i klammeri med politiet når de laget gatebråk.

Duckwitz tjente godt på skjenkestedet og i 1840 kjøpte han sin første eiendom på Nøstet og innredet det til et vertshus med piker. Dette var ikke det første horehus i strøket, men det ble ganske snart det mest kjente. Avkastningen var stor og i løpet av et par år kjøpte Duckwitz enda et sted på Nøstet som ble innredet til vertshus med piker. Stedene ble beryktet og het "Vestindien" og "De Fire Løver".

Fra 1840-årene og i 30 år fremover, ble disse to vertshusene Bergens mest kjente horehus, og herfra drev de fleste av de offentlig prostituerte drev sin virksomhet. Horehusene var styrt av madammer eller vertinner som samlet inn pengene. Hver morgen gikk de oppover Sydneskleven for å levere nattens fortjeneste til Duckwitz, som bodde i et fint hus på Sydneshaugen. Vertinnene var horer som hadde arbeidet i bransjen lenge, og de tjente godt ifølge skattelistene.

Borgeren Johan Duckwitz og konen Oline levde et luksusliv i byen og de investerte pengene sine i flere tiltak, bl.a. eiendommer og skip. Duckwitz selv er ofte omtalt som skipsreder eller rentenist. I dag ville han ha vært fengslet for hallikvirksomhet.

Hver gang vertshuspikene ble lagt inn på sykehuset for å føde eller for å bli kurerte av kjønnssykdommer ble de forhørt av politiet. Bildet som disse forhørene gir oss av de prostituerte, ser ikke ut til å forandre seg nevneverdig gjennom årene mellom 1852 - 1892.

I 1852 ble 19 horer forhørt og de alle fleste var i alderen 19-25 år. Den eldste var 36 år. Gjennom skjønnlitteratur og tallene til sedelighetsforkjempere på slutten av 1800-tallet, er det skapt en myte om at horene var uskyldige piker fra landet som kom til byen for å ta tjeneste og ble forført av sine arbeidsgivere eller andre stygge mannfolk. På 1850-tallet var det under 25% av horene som var født utenfor Bergen. Samtlige av disse kom fra andre norske byer. Tredve år senere var over 50% født utenfor Bergen, men igjen var de aller fleste fra byer eller tettsteder.

Det er et trist og lite nyansert bilde vi får av horene. Nesten uten unntak hadde de sin bakgrunn i det som kalles filleproletariatet d.v.s. folk som av forskjellige grunner ikke arbeidet; uføre, kriminelle, fattigunderstøttede, de alkoholiserte, løsarbeidere osv. De fleste av pikene hadde mistet en eller begge foreldre mens de var barn, og noen var blitt oppfostret på landet for fattigkassens regning. Deres voksenliv, fra de var konfirmert i 15 års alderen, hadde bestått av en omflakkende tilværelse som tjenestepiker. De arbeidet noen uker eller noen måneder hos borgere i byen eller på skjenkesteder langs leden og i Nord-Norge. I mellomperioder arbeidet pikene som horer i "Vestindien" eller "De Fire Løver". Et tredje sted som ofte er nevnt er vertshuset til Ølskjenkerske Solberg i Hollendergaten, det eneste vertshus med vertshuspiker som nevnes fra området rundt Torvet.

Når horene ble syke eller gravide, kom mange av dem inn på sykehuset. Barna døde ofte like etter fødselen, og en kort tid etter kom pikene tilbake til bordellene eller vertshusene. Når horene var høygravide er det lite sannsynlig at de fikk arbeide i vertshusene. Når de var uten familie og uten arbeid, ble de hentet av politiet og satt inn i arbeidsanstalten i henhold til §45 av Fattigloven.

Politiforklaringene gir ikke et fullstendig bilde. Pikene prøvde å skjule sine uekte barn eller lyve om antall ganger de hadde vært innlagt for kjønnssykdommer. Enkelte ganger klarte de å operere under falsk navn ved å bytte etternavn med "kolleger". De risikerte et meget hardt opphold i arbeidsanstalten - ingen spøk selv for piker med deres bakgrunn.

Horene hadde liten sjanse til å beholde sine barn, og fattigvesenet tok seg av barnas oppvekst. Samfunnet den gang hadde ikke det som i dag kalles personvern, og under politiforhørene ble pikenes tidligere arbeidsgiver innkalt for å bekrefte et tjenesteforhold. Det er ikke tvil om at horene ble kjent over store deler av byen, men dette ser ikke ut til å ha vært til hinder for fremtidige arbeidsmuligheter. Flere av pikene fikk arbeid som tjenestepiker utenfor Bergen eller på handelsstedene langs kysten.

Her er et eksempel på en vertshuspikes politiforklaring. Navnene er forandret.

"Bergens Politikammer, August 1852

Med hensyn til Værtshuuspigen Olea Olsdatter opplyses følgende.

Hun er 22 aar gammel, født her i Byen af Arbeidsmand Ole Olsen og kone af hvilke kun den første lever, han Boer her i Bergen. Angjældende har været opfostret paa Gaarden Næss i Fana Sogn for Faderens Regning indtil hun var 15 Aar gammel da kom hun hertil og tog Tjeneste hos Anders Nilsen hvor hun var 1/2 Aar, derefter tjente hun 1/2 Aar hos Skipper Martens paa Engen og 3/4 Aar hos Madame Gullaksen i Tyskesmuget. Hun har ogsaa tjent 1/2 Aar hos Hansen i Korshavn i Sunds Præstegjæld men hun ved ikke om det var før eller efterat hun havde tjent hos Madam Gullaksen. Efterat hun i nogle Uger havde opholdt sig hos sin Fader blev hun offentlig Værtshuuspige og som saadan opholdt sig uafbrudt her i Byen. I Sommeren 1850 laae hun 2 ganger paa Sykehuset, den første Gang i 9 og den anden Gang i 14 Dage, og ved Nyttaar dette Aar laae ogsaa paa Sygehuset i 14 dage. Hendes Fader har saalenge Angjældende har levet boet her i Byen. Angjældendes Stemoder Britt-Katrine Nilsdatter har forklaret at angjældende efterat være opfostret paa Gaarden Næss tjente 1 Aar omtrent i Fanes Præstegjæld hvor hun blev confirmeret, derefter kom hun hertil hvor hun tjente paa de af hende nævnte Stæder, efter at hun havde forladt sin Tjeneste laae hun i Barselseng og fik af Fattigcommission Understøttelse for 1 Maaned, da Barnet døde. Derefter reiste hun til Korshavn hvor hun tjente 1/2 Aar og senere har hun vært Værtshuuspige her."

wpeA.jpg (27204 bytes)
Vi kjenner igjen en bearbeidet versjon av maleriet til Christian Krogh som viser Albertine i politilegens venteværlse. Stasjonsvaktene i Bergen skulle påse at de prostituerte oppførte seg pent mens de ventet på doktoren. Fra Kaare Sydnes, "Bergen Politi"
En slik forklaring kan fortelle mye om en fattigpikes liv i byen.

Prostitusjon var tolerert, men ble sjelden diskutert offentlig før de siste tiårene av 1800-tallet. Et unntak er å finne i avisen "Bergenseren" for 28. januar 1859. Emnet var såpass ømtålig at skribenten såvidt torde nevne det. Artikkelen er kort og kan gjengis i sin helhet;

"Der gives Ting som ere saa ubehagelige, ja end og væmmelig at omtale, at man igrunden ikke ved, hvorledes man skal angribe dem paa den rette Maade. Man kan vel ville det Rette, men ikke vide at finde Ord om det. Der ligger os dog en Sag paa Hjærte, som vi vilde fordre Publikums Ledsagelse med os til at føre frem til Maalet. Af vistnok engang gyldige Grunde har Bergens Politi tilladt Tilværelsen af "Vestindien" og "De fire Løver". Forudsætningen var vistnok at tilløbet af Fremmede paakrævede disse Steder som et slags Sikkerhedsventiler. Men det har vist sig, efter Omboendes Sigende, at disse Steder især er blevne kjærkomne Tilsøgningspladse for de til Byen idelig kommende Bønder. Der er en Kommers dernede, efter sædelighedselskende Naboers Udsigende, som generer enhver Følelse. Eierne tabe paa sine Eiendomme dernede; Byen kan ikke være tjent med Opretholdelsen af Kasser, hvorpaa sædelige Kredse ikke have Navn. Der er overhodet Noget i denne Retning at tænke paa, om vi overlade til rette Vedkommende, da næppe nogen Pen vil skrive Mere derom, end vi have gjort her."

wpeB.jpg (12383 bytes) wpeC.jpg (12381 bytes)
Er dette et reklamefoto for en av de prostituerte ? Det er fra ca. 1873 og kvinnen var i politiets lys i Bergen. Det er liten tvil om yrket til en kvinne som viste fram så mye undertøy som dette. Et frekt fotografi fra 1870-årene av en kvinne som viser langt mer enn hva anstendighet tillot. Fotografiet er fra arkivet til Politimesteren i Bergen, og er sannsynligvis en prostituert kvinne , Caroline, født i 1855, som arbeidet i Bergen.
For første gang på lenge hører vi her noe om den andre siden av prostitusjonen - kundene. Om det var hovedsaklig bønder eller fremmede, som det står, vet vi ingenting om. Sannsynligvis har kundekretsen vært nokså variert. Når fremmede skip lå i Puddefjorden , og passasjerene og mannskapet skulle iland, var "Vestindien" og "De fire Løver " to av de første hus ved kaien. Senere i århundret fikk enkelte av vertshuspikene en "cruise" inn i fjordene på turistskipene om sommeren.

Ellers hørte vold og slagsmål til de prostituertes hverdag. Det var heller ikke bare seksuelle overgrep de var utsatt for mens de arbeidet. Tidlig på 1880-tallet tok to av de leprøse pasientene fra St. Jørgens Hospital seg ned til horehusene på Nøstet. Det var en eldre mann som hadde lokket med seg en 20-årig gutt på natterangel til "Vestindien". Her hadde de "drukket sig fuld og øvet liderlighed" med noen av pikene. I oppgjøret etterpå ble mannen utvist fra sykehuset, men gutten beholdt sin plass.

Legekontroll av de offentlig prostituerte fortsatte gjennom hele perioden fram til 1890-årene. Den ble utført på Bergens Sykehus, bare et stenkast fra horehusene. Overlege Jens Andreas Holmboe klaget over forholdene i 1864 da visitasjonen foregikk et par timer i uken, og de offentlige "fruentimmer" møtte opp på sykehuset midt i badetiden, og "opførte sig utilbørlig, ofte var de drukne." Holmboe foreslo at en lege ble ansatt for å hjelpe til, men fattigkommisjonene gikk imot dette. Noen år senere gikk et lignende forslag igjennom, og to leger ble utnevnt til å undersøke pikene, ikke på sykehuset, men i horehusene eller et privat hus. Det gikk ikke lang tid før denne situasjon var uakseptabel, og i 1872 klaget legene over å måtte besøke horene i deres hjem. For ettertiden ønsket de at "Visitation saavel af de Offentlige Fruentimmer som af dem der i Lou ( i det skjulte) drive Prostitution, bliver at udføre i et dertil leiet Lokale."

Fra 1872 ble visitasjonen foretatt hos skreddersvenn Helland i Nøstegaten. Han fikk 40 speciedaler årlig for å varme opp et rom til legene mens de politiinnbrakte piker oppholdt seg i hans eget rom. Huset hans lå lagelig til ved siden av "De fire Løver".

Fra 1870-tallet nevnes det hovedsaklig "trekktøs" og "vertshuspiker" i offentlige dokumenter. Trekktøsene er sannsynligvis de prostituerte som drev sitt erverv utenfor de offentlig kontrollerte vertshusene. De trakk på gatene. 

På slutten av 1870-tallet ble den offentlige prostitusjonen generelt debattert, ikke bare i Norge, men først og fremst i Storbritannia hvor den energiske feminist og prestefrue, Josephine Butler, organiserte en "arme" mot ondet. Hennes "Ladies National Association" hadde stor suksess i kampen mot "slaveri til mennenes begjær, " og oppsynslegenes "instrumentale voldtekt."

Reglementering hadde ikke vært innført i Storbritannia før 1864 og allerede i 1869 var den kommet under hard kritikk. Butler organiserte tusenvis av middelklassekvinner og -menn, feminister, dissentere, og radikale mannlige arbeidere, i kampen mot reglementering og prostitusjon. Her i Norge gikk ikke Butlers kampanje upåaktet hen, men noen lignende organisering kom ikke i stand.

Det var en gruppe menn i Bergen som endelig klarte å sette igang debatt om den offentlige prostitusjon. Prostitusjonen i Christiania hadde fått et adskillig større omfang, men det var i Bergen at det såkalte "sædelighetsarbeid" først kom igang. Ildsjelen bak dette var Pastor Wilhelm Holdt.

Holdt var en meget from mann som hadde sett det som sin oppgave å bedre levevilkårene til arbeiderklassen. Samtidig skulle arbeiderklassens moralske karakter heves. Få menn i Bergen kjente så godt til fattigdom og elendighet som pastor Holdt. Han ble utnevnt til prest ved St. Jørgens Hospital i 1874 og senere var han prest ved arbeidsanstalten, Bergens Sykehus, Bergens Sindssykeasyl og samtlige fattighus i byen. Hans engasjement gikk langt ut over hans offentlige verv, og han var aktiv i flere sosiale- og humanitære foreninger.

I 1879 samlet Holdt noen av byens borgere, alle menn, til et møte hvor han orienterte om planene for et "redningshjem for faldne kvinder." Forbildet hentet han fra utlandet hvor slike hjem hadde fungert bra. Det var ikke lett for Holdt å vekke den helt stor interesse for et redningshjem, og det tok tid før hjemmet endelig ble etablert. Med god økonomisk støtte fra Vinmonopolets forløper, Samlaget, kjøpte Holdt eiendommen Nygjærdet på Laksevåg utenfor Bergen, og "Magdalene-hjemmet" ble grunnlagt. Navnet fikk det etter Maria Magdalena, og formålet med hjemmet var "at optage saadanne faldne Kvinder, som selv begjærer at forlade sit syndige Liv og om hvis Uddannelse til Sædelige og dyktige Piger, der kan være Haab."

Med få unntak var det kun de offentlige prostituerte som fikk plass på Magdalenehjemmet. Tolv piker i året fikk bo i huset, og de tok imot vask, stryking og annet håndarbeid. Styret besto utelukkende av menn, men hjemmet hadde en kvinnelig bestyrerinne med kvinnelige medhjelpere. Ordensreglene var meget strenge og meget kristelige. Man skulle tro det var et nonnekloster !

Det må ha vært litt av en overgang fra lastenes tempel til Magdalenehjemmet. Arbeidstiden var fra klokken 6 om morgenen til klokken 7 om kvelden. Under arbeidet kunne de drive med "sømmelige sang og snakk." De prostituerte som Frelsesarmeen reddet i utlandet skulle bekjenne sine synder på møter o.l. men på Magdalenehjemmet fikk ikke de Bergensprostituerte nevne sitt tidligere liv. Redningshjemmet hadde en viss suksess, men det var fremdeles vanskelig å vekke den helt store interesse for saken i Bergen. I februar 1880 ga pastor Holdt et foredrag om Magdalenesaken i Arbeiderforeningen, men frammøtet var heller skralt. Han skrev i et brev til Samlaget: "Vi staa jo her lige overfor en Sag, som der, saavidt mig bekjendt aldrig har været rørt ved hverken i Pressen eller i noget Offentliget Møde."

1880-årene kan oppvise mange kamper på moralens frontlinje, både i Bergen og Christiania. Foreninger mot den Offentlige Usædelighed ble grunnlagt i 1882 og i Bergen startet den med en foredragsserie mot den offentlige tolererte prostitusjon. Kvinner kunne være betalende medlemmer i Bergensforeningen, men det tok 15 år før de fikk stemmerett. I Christiania var kvinnene med i styret og deltok svært aktivt i sedlighetsarbeidet.

Antallet prostituerte i Bergen hadde økt, men det var selvsagt ikke så stort som i Christiania. Likevel var Bergens Sykehus til tider overfylt med prostituerte, lagt inn for kjønnssykdommer, til fortrengsel for andre pasienter. For å bøte på situasjonen, ble det i 1883 opprettet en kuranstalt i forbindelse med arbeidsanstalten. Fattigkommisjonen mente at samtidig som de prostituerte piker ble kurert, kunne anstaltens pleiere også øve tukt over dem.

Distriktslege Stabel ble ansatt som tilsynslege, og i løpet av 1883 var 42 horer innom anstalten. En vanlig kur varte mellom 5 - 6 uker, og mange av pikene ble deretter flyttet til arbeidsantstalten.

Antallet prostituerte innlagt på kuranstalten varierte mellom 30 og 60 årlig i tiåret fram til 1890.

Samme året som kuranstalten åpnet, ble det utstedt "Forskrifter og Bestemmelse vedkommende den Offentlige Prostitusjon i Bergen", datert Bergens Politikammer Oktober 1883.

Forskriftene var en lokal utgave av liknende forskrifter for Christiania. Bergensforskriftene er et sjeldent dokument og gjengis i sin helhet;

"Forskrifter og Bestemmelser vedkommende den Offentlige Prostitusjon."

§1 De prostituerede Kvinder have at møde til Lægevisitation saa ofte og til de Tider, som bestemmes, og bagefter at melde sig hos Politifuldmægtigen.

§2 Paa deres Værelse skal stedse findes rent Vand, Sæbe og Haandklæde og enhver af dem skal være forsynet med Modersprøite.

§3 De skulle, naar de finde eller kjende sig smitsom syge, strax melde sig for Lægen og ikke gjøre Forsøg paa at skjule Sygdommen.

§4 De skulle bo paa det dem af Politiet tilladte Sted og ikke flytte uden dets Tilladelse.

§5 De maa ikke forlade Byen uden Politiets Tilladelse og naar denne er givet dem, melde sig ved Tilbagekomsten.

§6 De skulle saa lidet som muligt vise sig paa offentlig Gade, ikke uden Nødvendighed i de mere befærdede Gader og udenfor den i §9 nævnte Tid af Døgnet aldrig for at søge Herrer. De maa ikke under nogetsomhelst Paaskud vise sig i Strandgaden, Smaastranden, Raadhuspladsen, Domkirkegaden, Kong Oscars Gade, Kalfaret, i og omkring Parken og Nygaardsparken uden i Tidsrummet mellem kl. 8-10 Formiddag.

§7 I Theatret have de kun Adgang til Galleriet. Paa Konserter maa de ikke vise sig. Ved andre offentlige Forestillinger og Forevisninger, som det tillades dem at overvære, maa de kun søge billigere Pladse. Restaurationer og Ølsjapper maa de aldrig besøge.

§8 De skulle, naar de vise sig udenfor sin Bopæl, være anstændig klædte og ikke iført nogen Pynt eller Dragt, der tildrager dem Opmærksomhed, ligesom de i det Hele taget stedse maa opføre sig saaledes, at de ikke vække Opsigt eller forulempe Nogen.

§9 Mellem kl. 9 -11 Aften i Maanederne Mai, Juni, Juli og August og mellem kl.8-10 Aften i de øvrige Maaneder af Aaret er det dem tilladt at færdes ude (dog ikke paa de i §6 opregnede Gader og Steder), men de maa ikke gaa flere end 2 i Følge, ikke tiltale Mandspersoner og heller ikke da paa nogen Maade søge at tiltrække sig Opmærksomhed ved deres Opførsel.

§10 I deres Bolig maa de ikke gjøre sig skyldig i Uorden af noget Slags. De maa ikke fra deres Bolig anraabe Forbigaaende, ikke vise sig i Vinduer eller Døre eller paa anden Maade søge at gjøre sig bemærket. Vinduerne til deres Bolig maa være forsynet med tætsluttende Lemmer, Salousier eller Rullegardiner. Udenfor deres Bolig maa de ikke drive Utugt og paa sine Værelser skulle de kun indtage enkelte Personer og ikke beholde Nogen hos sig over 1 Døgn uden derom at gjøre Anmeldelse til Politifuldmægtigen. Efter kl. 11 Aften skulle de stedse være hjemme.

De maa ikke modtage Besøg af Mandspersoner, der ikke ere Voxne, og ikke til sin Opvartning benytte Fruentimmer under 25 Aar.

Spiritus,Øl eller Vin maa de ikke sælge.

Overtrædelse af foranstaaende Bestemmelser og af hvad der iøvrigt maatte blive foreskrevet enten som gjældende i Almindelighed eller for et enkelt Tilfælde vil paadrage Vedkommende Tiltale og Straf efter Criminalloven, Insættelse i Tvangsarbeidsanstalten fra 1 til 6 Maaneder eller Bøder.

Bergens Politikammer i Oktober 1883 "

Borgerskapet skulle tydeligvis skjermes fra å treffe på de prostituerte i teatret eller i de viktigste forretningsgater. Det kunne oppstå pinlig gjen-kjennelsesscener! Horene skulle holde seg godt skjult i bordellene og vente på at mennene kom for å kjøpe seksuelle tjenester en kort stund. Horekundene trodde at de var forholdsvis godt sikret mot kjønnssykdommer så lenge legene undersøkte de prostituerte regelmessig. Det er bemerkelsesverdig at dette system ble tolerert så lenge i et land hvor kirken og moralens voktere ellers sto sterkt.

Det har vært skrevet at de offentlige bordeller ble stengt for godt i Bergen i 1875 eller 1877 og i Christiania i 1884. Dette er ikke tilfelle. Oline Duckwitz døde i 1876, i en alder av nesten 80 år, og hennes horehus, "Vestindien" og "De Fire Løver" opphørte, men vertshuspikene fortsatte andre steder.

I Christiania ble bordellene stengt i 1884 etter press fra sedlighetsforeningene. De samme foreninger og noen dissentermenigheter presset justisdepartement til å ta affære med den offentlige prostitusjon. I desember 1887 sendte departementet et brev til stiftamtmannen i Christiania der det ble opplyst at politiets kontroll med den offentlige prostitusjon skulle nedlegges. Kontrollfunksjonen skulle flyttes til sunnhetsvesenet. Som følge av dette var det slutt med reglementering i Christiania fra 1888, men det fortsatte både i Bergen og Trondheim.

Det er vanskelig å finne en nøyaktig dato for opphøret av reglementering i Bergen, men legenes kontroll eksisterte fremdeles i 1898. Det er sannsynlig at kontrollen stoppet dette året eller i 1899.

Politimester Julius Olsen sa i 1898 at det var kun 30 prostituerte registrert hos politiet, og av disse var kun 10 regelmessig visitert. Han mente derfor at regelmentering i praksis var opphevet i Bergen. I en adresse til en sedelighetskonferanse i Bergen i 1898 sa han; "... Af kvinder som driver utugt som udelukkende erhverv, var her saaledes faa og det kunde trygt siges, at det kun var dem, som det havde været umuligt at faa til nogetsomhelst arbeide, de fleste drev utugten som binæring..."

Offentlig prostitusjon hadde eksistert i Bergen i over 80 år, men fra århundreskiftet ble den drevet under jorden igjen. Prostitusjon var ikke lenger en næring som byens myndigheter kunne tolerere åpenlyst. Det hadde alltid vært omdiskutert om regelmentering hindret spredning av veneriske sykdommer, og det økende antall smittede personer i Bergen undergravet argumentasjonen til de som ønsket å beholde de offentlig prostituerte.

I debatten om prostitusjon i Bergen er det en slående mangel på menn i de prostituertes liv. Horekundene er ikke nevnt. Det var kvinnene og pikene som ble innhentet av politiet, forhørt og straffet. Det var pikene som først skulle betjene sine pesende mannlige kunder for deretter å bli undersøkt av legenes "instrumentale stålpenis" som prestefru Butler engang sa. Det var kvinnene som skulle reddes fra usedeligheten. Hvis bare de offentlig prostituerte kunne ha fortalt oss noe om mennene! 
 
 

(Christopher John Harris, født i Bradford i 1948, er førstearkivar ved Statsarkivet i Bergen. Denne artikkelen er skrevet i 1984, men har ikke vært publisert tidligere. Harris har arbeidet videre med stoffet, og regner med tiden med å kunne presentere en bok om emnet.)

Til forsiden