Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:

Underet i Bergen byrett

wpe6.jpg (16506 bytes)

28 år gammel kvinne med knutet spedalskhet. Tegning av J. L. Losting

31. mai 1880 ble retten satt i Bergen for å avsi dom i saken mot Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912). Han var fra 1875 konstituert i Overlægeembedet for den Spedalske Sygdom i Norge, med pålegg om inntil videre også å tjenestegjøre som lege ved Pleiestiftelsen for Spedalske No. 1, hvor han var blitt statsansatt lege alt i 1868. Saken var reist av påtalemakten ved stiftamtmann i Bergen, Nicolai Ditlev A. Ræder, og tiltalen var alvorlig nok: Beskyldning om legemsfornærmelse mot sakesløs person og misbruk av stillingen som lege, og med nedlagt påstand om straff og tap av embete.

Saken hadde startet 3. november 1879, da overlege Hansen bad pasienten Kari Nilsdatter Spissøy fra Moster om å komme til hans kontor. Det gjorde hun, for der å oppdage at Hansen ville foreta en liten operasjon på øyet hennes. Hun ble redd, gråt, protesterte, og sa at hun kun hadde et friskt øye. Men det hjalp ikke. Uten å forklare hvorfor, prøvde Hansen å stikke henne i øyet med en stærnål som inneholdt materie fra en annen spedalsks knute. Da det første forsøket mislyktes fordi hun verget seg, holdt forstander Hartwig uoppfordret hennes hode i ro, slik at Hansen lyktes med sitt forsett i andre forsøk. Først i ettertid ble det klart hva Hansens formål med inngrepet var, nemlig å finne ut om mikroorganismer fra en spedalsk knute ville utvikle seg på en med den glatte form for spedalskhet, som blant andre Kari Nilsdatter led av.

Kari følte seg ydmyket, misbrukt og mishandlet. Hun var redd for å miste synet. Selv om overlege Hansen hadde sagt det ikke var farlig, hadde hun angst for at inngrepet skulle medføre varig svekket syn. Inngrepet gjorde dessuten vondt, hun verket etter stikkene og fikk vansker med nattesøvnen. Derfor gikk hun til stiftelsespresten og klaget. Han hørte på hennes gråt og jammer over hva Armauer Hansen hadde gjort mot henne. Han trøstet Kari, men gjorde til å begynne med ikke noe mer med det. Etter at hun hadde beklaget seg for tredje gang, derimot, satte sokneprest Grønvold seg ned og forfattet et to sider langt brev til tilsynskomiteen ved Pleiestiftelsen, der han gjorde rede for klagemålene. Dermed forelå et skriftlig dokument som kunne få alvorlige konsekvenser for Hansen, men bare dersom noen ville at det skulle få det.

DEN SPEDALSKE SYKDOM

I dag vet vi at spedalskhet er en kronisk smittsom sykdom som fremkalles av leprabasillen (Mycobacterium leprae). Inkubasjonstiden er 2-7 år, men kan være betydelig lengre. Spedalskhet begynner snikende og utvikler seg videre i en tuberkuloid form ("den glatte") eller en lepromatøs form ("den knutete"). Den første opptrer hos de mest motstandsdyktige og er lite smittsom, den andre hos de mer mottakelige og er meget smittsom.

SPREDNINGEN AV SPEDALSKHET

Spedalskhet er en utbredt og fryktet sykdom i store deler av verden, og slik har det vært i flere tusen år. Sykdommen synes å ha eksistert fra den eldste oldtid. Fra Egypt ble den flere århundrer f.Kr. brakt til og fra Italia nordover med den romerske hær. Men sin største utbredelse og betydning for Europa, fikk spedalskhet først etter korstogene. Særlig utbredt og fryktet var sykdommen i middelalderen. Da ble det opprettet tallrike hospitaler for spedalske (leprosarier) rundt om i Europa. Det ble også innført meget strenge regler i lovgivningen som begrenset spedalskes bevegelsesfrihet. En spedalsk ble betraktet og behandlet omtrent som om han ikke lenger var i live. Når han ble innbrakt i et leprahospital, ble det lest dødsmesse over ham. Og de som fikk lov til å gå rundt og tigge, måtte varsle sin tilstedeværelse med bjeller. Spedalskheten nådde sitt høydepunkt i Europa i det 12. århundre. I løpet av det 15. og 16. århundre minket antallet spedalske sterkt, og i begynnelsen av det 17. århundre hadde tapt in betydning for store deler av Europa. En hovedgrunn for tilbakegangen var trolig at de spedalske ble isolert på spesielle sykehus - i tillegg til at de var ekstra utsatt for andre smittsomme, dødelige sykdommer som herjet Europa i disse hundre-årene.

LEPRAARBEIDET PÅ VESTLANDET

Til Norge kom den spedalske sykdom trolig i vikingtiden. Og den rammet særlig Vestlandet, trolig fordi Norges handel med utlandet hadde sitt sentrum der. Den store konsentrasjonen av spedalske på Vestlandet, førte til opprettelsen av Norges første leprahospital, St. Jørgen, i Bergen omkring år 1400. I 1545 ble Selje klosters godser overført til dette hospitalets eiendeler. På den måten fikk det en bedret økonomisk basis. I slutten av det 16. århundre var sykdommen nesten forsvunnet fra det sørøstlige Norge. Tilbakegangen førte til at den ble mindre fryktet, noe som førte til ny stigning i sykdomstallet i de delene av landet hvor den ikke var utryddet. Ved Bergensbrannen i 1702 ble St. Jørgens hospital lagt i aske, men ble gjenoppbygget og siden kraftig utvidet. For fra om lag 1745 økte antallet spedalske kraftig.

Johan Ernst Welhaven (1775-1828) var prest for de spedalske i Bergen i flere år. I 1816 offentliggjorde han en avhandling om forholdene ved St. Jørgen, der han framholdt at det måtte betraktelige forbedringer til, hvis ikke hospitalet fortsatt skulle være "en kirkegård for levende". På St. Jørgen måtte spedalske selv koke sin mat, da det bare var to "agtekoner" til å holde orden i rommene. Først i 1817 ble det knyttet en lege til hospitalet. Det skjedde likevel ingen forbedring i de hygieniske forholdene; det var stadig trangt om plassen og stor dødelighet.

Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) ble ansatt som lege ved St. Jørgen i 1839. Han fikk mer orden på tingene, og han kom til å innlede spedalskhetens moderne medisinske historie. Hans innsats i kampen mot spedalskhet er nok vel så stor over tid som den hans seinere svigersønn, Armauer Hansen, utrettet ved å oppdage leprabasillen. Og kanskje var det også D.C. Danielssen som først så leprabasillen - uten selv å vite hva det var, eller ha mulighet for å konstatere at dette var en mikroorganisme. På det tidspunkt, i 1847, var nemlig ikke mikroskopene gode nok til å forstørre disse skapningene og slå fast at de var levende vesener.

I 1840 fikk Danielssen hjelp i arbeidet sitt av daværende berglege Carl Wilhelm Boeck (1805-1875). I 1847 ga de ut det berømte verket: "Om Spedalskhed", som ble grunnlaget for spedalskhetens moderne medisinske historie og førte til at Bergen ble sentrum for lepraforskningen. Danielssen og Boeck ga en nøyaktig beskrivelse av spedalskhetens sykdomsbilde. Til deres verk ble det også laget et stort atlas med tegninger av spedalske pasienter, utført av J. L. Losting. Danielssen og Boeck mente at sykdommen var arvelig, og kom med forholdsregler mot spredning av spedalskhet ut fra dette. Deres grunnlaget for å hevde at sykdommen var arvelig, var at sykdommen gjerne opptrådte innen visse familier eller på visse gårder. Man betegnet faktisk enkelte gårder som "lepragårder". Og så lenge årsaken til sykdommen ikke var funnet, viste statistisk materiale klart i retning av at sykdommen kunne være arvelig.

Selv om Danielssen og mange av hans medarbeidere var overbevist om arvelighetsteorien, prøvde de likevel å finne ut om sykdommen kunne smitte. Ved en rekke anledninger lot både Danielssen og andre innpode leprøst materiale på seg selv. Dette skjedde blant annet ved at de kuttet seg i huden, puttet inn vev fra en spedalsk knute, før de sydde igjen. Men alle podingene gav negativt resultat. Dette styrket dem i troen på at sykdommen var arvelig.

Omkring midten av forrige århundre steg antallet spedalske sterkt på Vestlandet. Det førte til opprettelsen av et nytt sykehus, Lungegårdens sykehus, med Danielssen som sjef. Det hadde plass til 84 pasienter. Men allerede julenatten 1853 brant hele bygningen ned og seks spedalske og en våkekone omkom. Hospitalet ble straks gjenoppbygget, denne gangen som en solid murbygning med plass til 85 pasienter.

En telling i 1856 viste at det var nærmere 3.000 spedalske i Norge, av en befolkning på halvannen million; med andre ord var ca. to promille av befolkningen spedalske. Det var på Vestlandet sykdommen virkelig var utbredt. Der var hele 25 promille spedalske. Derfor var det påkrevd med flere sykehus. I 1857 ble Pleiestiftelsen for spedalske No 1 tatt i bruk som det tredje leprasykehuset i Bergen. Dette var en to-etasjers trebygning med to fløyer, beregnet for 280 pasienter - en av de største trebygninger i landet. Den finnes fortsatt midt oppe i Kalfarbakken.

HER ER JEG! - OG DER ER DU ...

Gerhard Henrik Armauer Hansen var temmelig fersk som lege da han ut på året 1868 durte inn i samvirket med sin overlege Daniel Cornelius Danielssen. Han kom direkte fra Det kongelige Fredriks universitet i Christiania og Rikshospitalet der, via en ørliten praksis under torskefisket i Lofoten - til sin nye sjef. Og noe av det første han fortalte ham, var at han tvilte på sjefens teori om at spedalskhet var arvelig. Det var som å banne i kirken.

Gjennom mange år hadde Danielssen, delvis i samarbeid med berglege Boeck, arbeidet intenst med å finne årsaken til spedalskhet. Og i de siste årene hadde Timandus Løberg, som hadde gjort en imponerende innsats i kolera-bekjempelsen, vært aktiv deltaker og overlege for den spedalske sykdom - sosialmedisiner med andre ord. Opp i dette kobbelet av kanskje verdens fremste ekspertise på spedalskhet, dukket denne jyplingen fra Dræggen opp og påsto at de gamle tok feil! Han visste best, ferdig med det!

Nå hadde det seg slik at Danielssen var en både debattlysten, sta, men også søkende lege. Sin trang til å debattere fikk han nok tilfredsstilt både på Stortinget - og i byens mange representantskap, hvor skoleinspektør Irgens synes å ha vært en av hans argeste motdebattanter. Men nå fikk han altså en jypling av en framstormende "studiosus" midt i sin innerste krets. Hvordan ville det gå?

Danielssen hadde taklet stormer før, og lot sin unge lege få det han ville ha. Og den unge legen tok fatt på å studere Danielssens samlinger av spedalsk materiale. Etter hvert fant han ut at det Danielssen var blitt fortalt var fettvev, egentlig var spedalsk materie. Mikroskopene var under revolusjonerende utvikling denne tiden, og etter en studiereise til utlandet, så Armauer Hansen mer enn noen hadde sett før. Han så det Danielssen aldri hadde hatt muligheter for å se med sine gamle instrumenter: Mycobacterium leprae.

Men en ting var å se, noe annet var å bevise. Dog klarte Armauer Hansen til slutt å overbevise verden om at det var han som oppdaget nettopp denne bakterien - som ofte blir omtalt som Hansens basill. Men hva var en basill i de tider? Jo, intet annet enn en mikroorganisme. Om den kunne smitte, gjensto å se.

Nå hadde det seg slik at både Danielssen og hans medarbeidere i langt tid hadde forsøk å finne ut av smitte-teorien - uten å lykkes. De hadde podet og podet leprøst materiale inn under huden på seg selv - med negativt resultat. Armauer Hansen, derimot, ville videre, drevet av bortimot "blind" forskertrang. Og det skulle bli hans bane som praktiserende lege.

MEN NOK ER NOK

Grønvold leverte klagen på vegne av Kari Nilsdatter Spissøen til tilsynskomiteen for hospitalet 21. november. Språket i klagen var forsiktig. Grønvold understreket at han av hensyn til sin samvittighet ikke kunne tie. Han ville ikke selv ta stilling til sannhetsgehalten i historien. Han var kjent med Armauer Hansens vitenskaplige "Nidkjerhed", og trodde ikke legen hadde handlet i ond hensikt, og han overlot til tilsynskomiteen å vurdere om det var tillatelig at legen, som skulle pleie og lindre, i stedet hadde eksperimentert med sine pasienter og påført smerte og frykt. Han pekte også på at forsøket hadde vakt sterk frykt og stor forbitrelse blant de andre pasientene i hospitalet.

Tilsynskomiteen bestod av tre personer: Stiftamtmann Nicolai Ditlev Ammon Ræder, stiftelsens egen overlege, Daniel Cornelius Danielssen og grosserer Gran. I dag ville i hvert fall to av dem ha vært nødt til å fratre, for de nære bånd til innklagde, Danielssen som far til Hansens avdøde kone og Gran som onkel til hans andre kone. Men det må ha vært personer med solid integritet, og forbindelsene later ikke til å ha hatt innflytelse deres behandling av saken. 

Tilsynskomiteen holdt møte tre dager seinere, 24. november 1879. Der ble både Armauer Hansen og Kari Nilsdatter avhørt - tillike med flere av de impliserte. Forhandlingene ble nedtegnet og avskrift av protokollen ble sendt til medisinaldirektøren. 

Dermed var loddet kastet. Hadde tilsynskomiteen vært på Hansens side, vil vi tro at de kunne ha avgjort saken der og da, gitt legen en korreks og sørget for at han for framtiden holdt seg unna liknende forhold. Men i komiteen var det i hvert fall flertall for å gå videre med den - og vi kan ikke skjønne det på annen måte enn at tilsynskomiteen reelt siktet mot å få Hansen fjernet som lege ved Pleiestiftelsen. 

Medisinaldirektøren så alvoret, men understreket den viktige vitenskaplige innsatsen til Hansen, og mente det ville holde å gi ham en "alvorlig Tilrettevisning". Det ble også innhentet erklæring fra stadsfysikus Bidenkap i Christiania, som også tok Hansen i forsvar. Andre leger rykket ut i forsvar av ham, og Kari Nilsdatter ble kalt "hysterisk", og inngrepet bagatellisert. Og Kari hadde heller ikke noe problem med å gi overlegen en positiv attest, han hadde tidligere vært både snill og hjelpsom, men hun ville være trygg for at hun for fremtiden slapp å være forsøkskanin mot sin vilje.

På tross av de medisinsk sakkyndiges utsagn valgte tilsynskomiteens medlem, stiftamtmann Ræder å gå videre. Han bygde opp argumentene og sendte saken over til Justisdepartementet:

"Jeg antager at Overlægen herved har gjort sig skyldig i Legemsfornærmelse mod sagesløs Person, og har den Fornærmede forlangt Overlægen i denne Anledning tiltalt og straffet. Overlægen har tillige ved at benytte sin Stilling som Læge ved Pleiestiftelsen til at faa Operationen udført paa en af Lemmerne ved Stiftelsen uden Patientens Samtykke forbrudt sig mod Cr. L. 24 § 27, uden i saa Henseende at kunne siges at have handlet i Overildelse.

Overlæge Hansen antages at burde sættes under Justitiens Tiltale i Overensstemmelse med det ovenfor Anførte.

Jeg tror at burde tilføie, at efter hvad jeg har erfaret af de ved Pleiestiftelsen fungerende Præster, D Hrr Sognepræst Grønvold og personel Kapellan Aanensen, er Stemningen blant Lemmerne paa Pleiestiftelsen ved det Passerede blevet i høi Grad opirret imod Overlæge Hansen, og antages denne som Følge heraf for Fremtiden neppe at ville nyde den Tillid at han med Held vil kunne virke som Læge ved Pleiestiftelsen."

Det siste avsnittet må ha vært ment å skulle fjerne en hver tvil om at Hansen hadde gjort seg umulig som praktiserende lege ved Pleiestiftelsen. Og departementet fulgte stiftamtmannen. Ved kongelig resolusjon 17. april 1880 ble det befalt at Armauer Hansen skulle settes under tiltale, og ved en annen resolusjon samme dag opphevet man forbindelsen mellom stillingene som Overlege for den spedalske sykdom og lege ved Pleiestiftelsen, og la til rette for en avskjedigelse:

"Man tillader sig saaledes underdanigst at indstille:

At det naadigst befales, at Læge ved Pleiestiftelsen for Spedalske No 1, konstitueret Overlæge for den spedalske Sygdom, Gerhard Henrik Armauer Hansen skal sættes under Justitiens Tiltale for den 3 November 1879 at have stukket den i nævnte Pleiestiftelse indlagte spedalske Pige Kari Nilsdatter Spidsøen i Øiet med en Stærnaal, der kort i Forveien var ført gjennem en Knude hos en af den knudede Form af Spedalskhed lidende Patient."

DOMMEN

Rettssaken begynte 24. mai 1880. Aktoratets vitner forklarte seg, blant disse både Kari og sokneprest Grønvold, og til sist fikk forsvareren kalle inn sitt eneste vitne, overlege Danielsen, medlem av tilsynskomiteen, ekspert på spedalskhet, og tidligere svigerfar til tiltalte. Han ble spurt om det medførte riktighet at den formen for spedalskhet som det tilførte smittestoffet kom fra, var "slemmere" enn den pasienten fra før hadde. Det var nemlig gjort til et poeng i tiltalen. 

Danielsen svarte at "det ikke kan siges at den ene af de to Former under hvilke Spedalskheden optræder er en slemmere Form for Sygdommen end den andre. Den knudrede Form har i Regelen en hurtigere Gang, saaledes at den ender den Syges Liv, men paa den anden Side medfører den glatte Form ulige større Nervelidelser end den anden." Men om det var mye støtte å finne i dette vitnemålet kan vel være et spørsmål. Danielsen slo jo fast at det smittestoffet som var tilført Kari kom fra en sykdom som raskere ville kunne ta livet av pasienten!

Dermed var det duket for dom, avsagt 31. mai 1880:

"Thi kjendes for Ret:

Tiltalte, Gerhard Henrik Armauer Hansen, have sin Bestilling som Læge ved Pleiestiftelsen for Spedalske No 1 forbrudt "

Dommen skal ha vakt oppsikt, og ha blitt møtt med kritikk. Men så vidt vi har kunnet bringe i erfaring ble den ikke forsøkt anket fra Armauer Hansens side. Og dersom han så det vi mener å se - at det var herrene Danielssen, Ræder og Gran, personer fra hans egen nærmeste krets, som hadde ønsket å få ham fjernet, må det ha fortont seg håpløst for ham å fortsette kampen. Han fikk være fornøyd med at han fikk fortsette som Overlege for den spedalske sykdom, men uten å kunne ha kontakt med pasienter.

Dommen må anses som viktig. Den satte klare grenser for hva man kan tillate seg å gjøre i fremskrittets, forskningens og utviklingens navn. Denne dommen skal det ha vært vist til ved en rekke seinere rettssaker. 

Kari Nilsdatter fikk selvsagt liten glede av "seieren". Hun var kommet til Pleiestiftelsen 30. mai 1863, 16 år gammel. Ikke lenge etter at dommen, 1. februar 1881, ble hun flyttet over til St. Jørgens hospital, og der døde hun 23. juli 1884, 37 år gammel, etter mer enn 21 år som hospitalslem.

 

Til forsiden