Bjørn Davidsen:

"Forskerstafett" til Amerika 1863-1888

Daniel Cornelius Danielsen

Ansettelsen av Daniel Cornelius Danielssen som lege ved St. Jørgen hospital i Bergen i 1839, ble spiren til et vestnorsk medisinsk og naturvitenskapelig forskningssenter som etter hvert kunne nyte både nasjonal og internasjonal anerkjennelse. For Danielssen var ingen "middelhavsfarer" innen sine mange fag. Og trangen til å komme videre i en tid da mye var ukjent, preget både Danielssen og hans gjennom årene mange dyktige medarbeidere.

Den første samarbeidspartneren han fikk, var berglege Carl Wilhelm Boeck (1805-75). De to ble internasjonalt berømte allerede i 1847 da de utgav "Om Spedalskhed", et verk som seinere ble oversatt til fransk og prisbelønnet.

Siden ble Ove Guldberg Høegh trukket inn i kampen mot spedalskhet - og ble den første sosialmedisiner på dette feltet i Norge, som overlege for den spedalske sykdom og "far" til det første "pasientregister" i verden. Men han kom til å virke fra Trondheim.

I Bergen, derimot, ser det ut til at D.C. Danielssen håndplukket sine folk - og ga dem et "springbrett" mot enda høyere stillinger.

Etter at Timandus Løberg hadde vist seg som en både samarbeidsvillig og framragende lege under koleraepidemien i Bergen 1848/49, ble han ansatt hos Danielssen. Siden avanserte Løberg både til overlege for den spedalske sykdom i det søndenfjelske Norge og siden til sjef for Rikshospitalet i Oslo.

I første halvdel av 1800-tallet hadde Bergens katedralskole en rektor som det fortsatt går gjetord om: Hans Holmboe. Denne rektorens eldste sønn, Jens Andreas, ble på slutten av 1840-tallet sendt til Christiania for å studere medisin. Og i 1853 tok han sin eksamen med laud. Etter noen år som distriktslege i Rogaland og Hardanger, havnet han i 1858 hos Danielssen, med samtidige stillinger på alle byens tre lepra-hospital; St. Jørgen, Lungegaards-hospitalet og Pleiestiftelsen No 1.

Vi må anta at Jens Andreas Holmboe (1827-76) var en dyktig lege og godt likt av Danielssen. For ellers ville han neppe ha avansert så raskt som han gjorde - tatt i betraktning at Danielssen hadde en finger borti alt, både kommunal og nasjonal politikk og kultur- og forskningsvirksomhet. Allerede i 1861 finner vi Holmboe som bylege - og i 1863 ble han utnevnt til overlege ved Bergens communale Sygehus. Mot slutten av 1860-tallet dukket så en annen "studiosus" opp hos Danielssen, hans seinere svigersønn Gerhard Henrik Armauer Hansen. Hansen er nok i ettertid blitt mer kjent enn de andre som er nevnt her, fordi han oppdaget lepra-basillen omkring 1873. Men om han ut over dette fikk utrettet noe særlig mer enn de andre, er heller tvilsomt.

Enighet kan nok gjøre sterk, men fører aldri til virkelig framgang. Og i miljøet rundt D.C. Danielssen kom det etter hvert til å utvikle seg en uenighet som inspirerte forskertrangen hos medarbeiderne. Men samtidig satte den gamle overlegen visse grenser. Det fikk Armauer Hansen merke en vårdag i 1880, da han ved dom ble fratatt retten til å forske på pasientene.

ARVELIGHET ELLER ...
Det store stridstema innen lepraforskningen har dreiet seg om arvelighet. Og selv den dag i dag - i genforskningens tidsalder, er den ballen fortsatt ikke lagt død. For helt siden Danielssen og Boeck gav ut sitt store verk om spedalskhet i 1847, har så mye pekt i retning av noen arvelige betingelser at selv ikke oppdagelsen av lepra-basillen fikk denne diskusjonen til å stilne. Men parallelt med det Danielssen og Boeck antok var en arvelig variant av lepra, snakket de også om en variant som var spontant utviklet.

Arvelighetsforskning er ikke lett, og var det slett ikke før genforskningens tid. Men når det ikke fantes naturlige forklaringer på spredningen av en lidelse, og denne lidelse viste opphopninger innenfor spesielle familier, var arvelighet det mange leger så som hovedårsak til spedningen.

Og det var nettopp dette som var tilfelle med lepra før G.H. Armauer Hansen oppdaget lepra-basillen i 1873, slik prof. dr. W. Boeck uttrykte det i en artikkel i 1871¹⁾: "Efter hvad her er citeret, vil man se, at vi (Boeck og Danielssen, red.anm.) fuldt vel have kjendt den spontane Udvikling, men vi have ikke anset den for den väsentligste Årsag; som sådan have vi betragtet Arveligheden, og hvad mig angår står jag endnu på samme Punkt. Jeg tror, at det store Tal af Spedalske, der hvert År kommer på vore Lister, skyldes Arveligheden, og at kun et lidet Antal skyldes den spontane Udvikling. Andre have den diamentralt modsatte Mening, ja der ere dem som antage, at Spedalskheden gjör en Undtagelse fra andre Dyskrasier, og at der for denne Sygdom aldeles ingen Arvelighed finder Sted. Man mener at kunne borträsonere den på den Måde, at Afkommet har fået Sygdommen af de samme Årsager som Foräldre og andre Slägtninge höjere oppe i Linien, det er alt Fölge af hygiejniske Forholde, som vi ikke kjende. Man ser let, at jo mere udbredt Spedalskheden er i en Egn, desto bedre kan man stötte sig til dette Räsonnement, man kan ikke se Skoven for lutter Träer; derfor har jeg også sagt, at mn studerer bedre Arveligheden i de Distrikter, hvor Spedalskheden ikke er meget udbredt, der ser man hvorledes den holder sig til bestemte Familier, men et endnu stärkere Bevis kunne vi hente fra Amerika."

UTVANDRERNE SOM STUDIEOBJEKTER
Og det er nettopp Amerika resten av denne artikkelen skal handle om. For sitatet ovenfor er nemlig fra en artikkel C.W. Boeck skrev etter et besøk i Amerika i 1869-70. Og bakgrunnen for hans reise dit var følgende²⁾: "Det var mig derfor også meget kjärt at höre, at vore Spedalske Landsmänd, når de kom over til Amerika bleve bedre eller bleve aldeles helbredede. Jeg skal ikke nägte, at jeg närede nogen Tvivl om, at en fortsat Räkke af Iagttagelser vilde stadfäste denne Teori, der kun var bygget på få Observationer, anstillede af Overläge J.A. HOLMBOE, under hans Ophold i Amerika i 1864 og omtalt i ...

Jeg önskede meget selv at anstille Undersögelser af de Spedalske i Amerika, hvortil jeg fik den bedste Anledning under mit Ophold der det forlöbne År fra September 1869 til Juli 1870."

Ut fra dette og det vi siden skal omtale, kan vi stille opp følgende begrunnelser for denne norske "forskerstafetten" til Amerika for å studere utvandrernes spedalskhet:

- J.A. Holmboe reiste over i 1863 for blant annet å finne ut om utvandrere som var spedalske før de dro, var blitt bedre eller helbredet under andre klimatiske og næringsmessige forhold.

- C.W. Boeck reiste over i 1869 fordi han tvilte på det Holmboe hadde funnet ut - og endte opp med å styrke sin egen teori om spedalskhetens arvelighet.
- G.H. Armauer Hansen reiste over i 1888 (med kunnskapen om lepra-basillen "i lommen") for å "slå ihjel" arvelighetsteorien.

LEPRØSE UTVANDRERE
I om lag 50 år, fra 1825 til langt ut på 1870-tallet, kunne utvandrere dra til det "forgjettede land" med alle de sykdommer de måtte ha - uten å bli sjekket av lege verken før utreisen eller ved ankomsten. På den måten havnet både leprøse, kolera-syke og andre syke i Nord-Amerika - med de følger det fikk der borte i perioder. Ser vi på Vestlandet i denne perioden, medførte neppe utvandringen av noen få spedalske, til den knekken på sykdomskurven her hjemme som kom rundt 1850, ei heller den øvrige utvandringen fra de områdene som var hardt belastet med spedalske. For de hardest belastede områdene hadde etter måten svært lav utvandring. Dette var da heller ikke noe tema for de tre norske legene som dro over til Amerika for å studere spedalskheten blant norske utvandrerne.
De spedalske og potensielt spedalske som kom til Amerika i den tidlige utvandrings-perioden fram til 1870-årene, kom fra områder med lave antall leprøse som Voss, indre Sogn og Trøndelag, mens de lepratunge områdene ute ved kysten, fra Nordfjord til Sunnhordland, hadde en etter måten minimal utvandring i samme tidsrom.³⁾

Dette blir også dokumentert G. H. Armauer Hansen⁴⁾, og likeså av Boeck⁵⁾ ved at de spedalske han traff i Amerika, kom fra områder med etter måten få spedalske. Og det passet ham, som vi har sett, meget bra. For derved kunne han utlede sine arvelighetsteorier i fullt mon.

HOLMBOE STUDERTE MER ENN LEPRA
Da Jens Andreas Holmboe i april 1863 reiste til Amerika for å studere lepra blant norske utvandrere, var den amerikanske borgerkrigen i full gang. Vi vet ikke hvilken vei han reiste over, men han startet sitt studiearbeid i de da "vestlige stater". Der besøkte han nordmenn i Illinois, Wisconsin, Iowa og Minnesota. Men etter slaget ved Chattanooga (nær grensen til Georgia hvor unionstroppene under U. Grant seiret over de konfødererte under B. Bragg 23.-25.11. 1863), gjorde han en snartur til Tennessee for å se på feltlasarettene der. En leges faginteresser var mangslungne, da som nå. Ut over dette oppholdt han seg i Chicago og New York.
Og det var i Chicago han i oktober 1863 skrev en lengre beretning til "Norsk Magazin for Lægevidenskaben"⁶⁾. I den bemerker han først at man i Norge erkjenner spedalskheten som et nasjonalonde og gjør kraftige anstrengelser for å stanse eller utrydde den. Han mener at de tiltak som settes inn "maa staa i den nøieste Samklang med den Maade, hvorpaa man antager, at Sygdommen er oppstaaet og finder Næring langs Norges Vestkyst. I dette Punkt er man neppe ganske paa det Rene, og ethvert Moment, som tjener til at opklare disse Spedalskhedens Forhold, har derfor sin store Betydning ikke alene i videnskabelig, men ogsaa i rent praktisk Henseende, ja som et rent Pengespørgsmaal. Et andet Moment er Undersøgelsen om, hvorledes Spedalskheden forholder seg blandt de til Amerika fra Norges spedalske Bygder indvandrede Folk, om den findes blandt disse, om den lettere kan helbredes der, end hjemme, om Sygdommens Utvikling og Gang er den samme som hjemme o.s.v. Undersøgelser i disse Retninger har jeg nu anstillet, ..."

Jens Andreas Holmboe undersøkte i alt 12 spedalske innvandrere fra Norge i USA. Disse er behørig omtalt i beretningen. I tillegg hadde han fra leger der borte, fått navn på og kunnskap om ytterlige 18 norske spedalske. Med bakgrunn i dette, konkluderte han: "De væsentlige Resultater, jeg er kommen til ved mine Undersøgelser, tror jeg, saaledes kan sammenfattes i følgende Sætninger:
1. Der findes ikke blandt den norske Befolkning i Nordamerika noget Tilfælde af Spedalskhed hos Individer fødte derover.
2. Der findes ikke ganske faa Spedalske blandt de Norske, som ere udvandrede til Amerika.
3. De fleste af disse Spedalske vare spedalske, da de kom over.
4. I nogle faa Tilfælde er Spedalskheden først kommen til Udbrud i Amerika; men dette har da været hos Personer, som ere komne til Amerika som Voxne, og som dels hjemme iforveien, dels efterat de kom til Amerika, have levet saaledes, at Sygdommen vistnok baade har været godt forberedet, og at de ikke har nydt godt af de sædvanlige Fordele, som Livet der yder Befolkningen.
5. Den spedalske Sygdom, overført til Amerika, har i Regelen et langsommere og mildere Forløb, og viser en større Tendens til Selvhelbredelse og Bedring, end i Norge.
6. Livet i Amerika vil i Regelen forebygge Udbruddet af Spedalskheden, saa at Mange der ere forblevne friske, som i Norge efter al timelig Beregning vilde være blevne angrebne af den.
7. Klimatet har vel en stor Indflydelse paa disse Forandringer, idet dette ikke er saa barskt og raat i Amerika, som i Norge, og saaledes der ikke stiller saa store Fordringer til Organismens Modstandsevne, som i Norge; men
8. Den forandrede Levemaade og det almindelige Velvære i det Hele blandt Udvandrerne, som i de fleste ydre Forholde har eller kan have det langt bedre end i Norge, har ligesaa megen Skyld i disse Forandringer, idet Folket i Amerika hverken i Regelen behøver at udsætte sig saameget for Klimatets Indflydelse, og, om de gjør det, har bedre Vaaben og derfor mere Modstandskraft mod det.
9. Den spedalske Sygdom vil forsvinde blandt de Norske i Amerika, og kun findes som enkelte indførte Tilfælde, - som ikke der vil kunne forplantes gjennem Slægterne som en Endemi."

BOECK "KVISTET" HOLMBOE
Som vi før har sett, håpet Boeck at Holmboe hadde rett i sine påstander, men tvilte likevel så mye at han selv reiste over til Amerika for å få påstandene bekreftet eller avkreftet.
I sin artikkel⁷⁾ er Boeck etter måten nådeløs mot Holmboe:
"Han har opstillet 12 Observationer, som jeg strax vil reducere til 9, i det N:r 11 og 12 aldrig have väret spedalske, de ere af spedalsk Slägt, de så såmange af deres Familie angribes af Sygdommen, at de toge Skräk og rejste over til Amerika, hvor Overläge HOLMBOE har fundet dem friske og raske. Den under N:r 5 opstillede Patient har Overläge HOLMBOE ikke set, han var kommen spedalsk over til Amerika og var rejst spedalsk tilbage til Norge, hvor han er indlagt i en af Stiftelserne i Bergen.

Der er altså 9 tilbage, hvoraf de 7 have lidt af Spedalskhed, förend de rejste over til Amerika, hos 2 er Spedalskheden udbrudt i Amerika, dog er jeg tilböjelig til at antage de reumatoide Smerter hos N:r 8 som Prodrom for Spedalskheden."

Boeck besøkte, observerte og intervjuet i alt 18 spedalske på sin Amerikaferd. Hos ni av disse fikk han vite at sykdommen var brutt ut etter at de kom over til Amerika - fra to og et halvt til 14 år etter ankomsten. Når han så vurderte dette opp mot at de aller fleste av disse hadde spedalske slektninger, styrket det hans arvelighetsteori.

Med bakgrunn i dette skrev Boeck blant annet⁸⁾: "... det sikre er, at Spedalskheden kan udvikle sig i Amerika hos dem, der komme did med Dispositionen til Sygdommen, og at den kan udvikle sig mange År efter deres Ankomst og endog med stor Intensitet. Fremdeles er det efter de af mig gjorte Observationer vist, at Sygdommen kan forvärres hos dem, der bringe den med sig fra Hjemmet, ja at dette endog er det almindeligste, medens det er sjeldent, at den bliver stående stille eller forbedres, og den Forbedring, jeg har observert, har ikke värt större end den, man i mange Tilfälde ser i Hjemmet, når de intages i vore Hospitaler. ...

... men jeg gjentager endnu engang, Observationerne fra Amerika vise os Arveligheden på en mere ubestridelig Måde, end vi ere istand til at påvise den i Hjemmet. Jeg tror ikke, det er et for Stärkt Udtryk, når jeg siger, at disse Observationer giver os uimodsigelig Vished for Spedalskhedens höje Grad af Arvelighed."

KORSTOGET
To år etter at dette sto på trykk, oppdaget Gerhard Henrik Armauer Hansen leprabasillen. Som følge av denne oppdagelsen, innledet han nærmest et "korstog" mot alt annet enn smitte-teorien. Og da han var fradømt legestillingen i Bergen i 1880, begynte han å sysle med tanken om en Amerika-reise for å få "slått ihjel" arvelighets-teorien.

Men i motsetning til Holmboe, fikk ikke Armauer Hansen penger fra det offentlige for å forske i Amerika. Den som hjalp ham over, var hans tidligere kollega, dr. Edvard Bøckmann, som i 1886 hadde emigrert til St. Paul i Minnesota for godt.⁹⁾

ARMAUER'EN I AMERIKA
I januar 1888¹⁰⁾ reiste Armauer Hansen fra Kristiansand med D/S "Hekla". Han ble i Amerika til ut på høsten. Året etter skrev han en artikkel i "Nordiskt Medicinskt Arkiv" om turen til Amerika. Den het selvfølgelig "Spedalskhedens arvelighed" og ble et kraftig faglig angrep både på arvelighets-teorien og de som støttet den¹¹⁾:
"... Når jeg har bekämpet den hidtil rodfästede mening om spedalskhedens arvelighed, har jeg for en väsentlig del stöttet mig til teoretiske betragtninger, idet jeg har gået ud fra den antagelse, at spedalskheden er en specifik sygdom, fremkaldt ved bacillus lepræ, og har påstået, at en specifik sygdom ikke kan väre arvelig. Jeg har dog allerede i min indberetning til det medicinske selskab i Kristiania ... påpeget, at vi i vort land har steder, hvor der burde være en hel del spedalskhed, hvis sygdommen var arvelig, fordi der sammesteds findes en hel del mennesker, der enten direkte nedstammer fra spedalske eller har närmere eller fjärnere spedalske slägtninge; specielt gjorde jeg dette gäldende for Bergens vedkommende. Tillige gjorde jeg den gang, i anledning af afdøde prof. BOECK's undersögelser i Amerika, opmärksom på, at disse undersögelser ingenlunde beviste sygdommens arvelighed, som prof. BOECK mente, men at der for et sådant bevis fordredes, at mennesker, födte i Amerika, men af spedalsk afstamning, ar blet spedalsk der under sådanne omständigheder, at smitte kunde udelukkes. I Amerika kunde nemlig ingen anden af de mange antagne årsager til sygdommen gives skylden. Det har derfor lige siden den tid väret mit önske at anstille undersögelser desangående i Amerika. ...

Hvis spedalskheden var arvelig, måtte der nu i Nord-Amerika findes en hel del spedalske; ti blandt de derhen udvandrede nordmänd har der ikke allene väret en hel del spedalske, men også, og det rimeligvis i endnu større antal, slägtninge og direkte afkom af spedalske i Norge. Materialet for arveligheden at göre sig gäldende på må derfor väre adskilligt stort."

NORSKE BØNDER I AMERIKA BLE RENSLIGE
Armauer Hansen fant navn og opplysninger på i alt 167 "norske" spedalske i Amerika. Han tok riktignok forbehold om 11 som visstnok skulle bo i Iowa. Men av de resterende 156 som han hadde fått gode kunnskaper om, oppsøkte og undersøkte han 13. Og disse var, etter hans eget utsagn, de fleste "norske" spedalske som fortsatt var i live under hans Amerika-visitt.

Hansen avsluttet sin beretning fra Amerika slik: "Af den foregående fremstilling vil man ha set, at spedalskheden ikke kan trives i Amerika blandt nordmändene trods en teml. rigelig tilförsel.

Af 156 didhen komne spedalske er der for tiden ikke mere end 12, kanske 14 tilbage, der endnu ikke er döde. Ingen er derover blet angrebet af sygdommen, og ingen har efterladt den som arv til sine efterkommere. Hvoraf kan dette komme? Man kan ikke gi klimatet skylden, ti af de få sygehistorier, jeg er meddelt, ses det tydligt nok, at spedalskheden hos dem, som har den, trives og udvikles akurat som her hos os.

Jeg indbilder mig, at forklaringen er meget enkel og grej. Jeg har under mine rejser derover set mange landsmänd, specielt bönder, farmere, og ikke mere end et eneste sted har jeg fundet vore bönders konservative tilböjeligheder således vedligeholdt, at der var skiddent i huset, og det merkeligt nok hos en antageligvis velstående farmer. Ellers fandt jeg overalt en exemplarisk renslighed såvel hos personer som i husene, og om ikke af andre grunde må jeg lovprise den amerikanske civilisation, at den kan läre norske bönder renslighed. Husene er også i Amerika större og rummeligere end her hjemme, således at alle de spedalske, jeg har set derover, havde deres eget rum og deres egen säng; og mere behöves der rimeligvis ikke for at beskytte sig mod erhvervelse af spedalskhed ved smitte.

Som allerede tidligere er nävnt vilde jeg med mere tid til rådighed utvivlsomt ha kunnet finde endnu mange mennesker i Amerika, der nedstammer fra spedalske eller har sådanne som slägtninge i Norge, og som alle er frie for sygdommen. Men allerede de overnfor fremstillede resultater af mine undersøgelser, forekommer det mig, beviser tilfulde, at spedalskheden ikke er arvelig."

KORSTOGET FORTSATTE
Til tross for at det på 1880-tallet forlengst var kjent og akseptert at spedalskhet skyldtes lepra-basillen, fortsatte enkelte leger å antyde at der kanskje også var en arvelig faktor som regulerte spredningen - en arvelig disposisjon eller immunitet. Dette falt lepra-basillens oppdager, Armauer Hansen, meget tungt for brystet. I flere artikler, i tillegg til den ovenfor siterte, hamret han løs på enhver antydning om at andre faktorer enn smitte, kunne være en medvirkende årsak.

I "Medicinsk Revue" som G.A. Hansen redigerte sammen med sin bror Klaus Hanssen og O. Christie, slår han til i november 1889:
"I sin afhandling om spedalskhedens aarsager i N.M.f. Lægev. No.3 1889 citerer dr. Kaurin en ytring af dr. Arning om, at "han tror, at en vis svaghed i organismen til at modstaa sygdommens angreb kan være nedarvet". Da dr. Kaurin citerer dette med udhævet tryk og ingen indvendinger gjør, maa jeg antage, at han er enig med dr. Arning heri.

Dette er efter min mening en temmelig tarvelig forklaring paa de temmelig hyppige familietilfælde af spedalskhed. Disse forklarede man tidligere ved arv. ...

Det er efter min mening farligt og kan neppe tjene til andet end at hindre vor forskning at operere med hidtil saa uklare begreber som disposition og immunitet og indbilde sig, at man med disse dunkelheder faar klarhed over andre dunkle spørgsmaal."

Mente altså Gerhard Henrik Armauer Hansen i 1889. I dag, 112 år etter, er immunitets- og arvelighetsspørsmålet fortsatt på dagsordenen innenfor lepraforskningen.

Noter:

1. Prof. D:r W. Boeck i Kristiania: Spedalskheden i de forenede Stater i Nordamerika. Nordiskt Medicinskt Arkiv, Band III, Nr. 1, s. 24-25. Stockholm 1871. [attende]
2. Sm.s. 1, s. 1[attende]
3. Diverse emigrantprotokoller og leprapasientregistre på http://digitalarkivet.uib.no. [attende]
4. G. Armauer Hansen: Spedalskhedens arvelighed. Nordiskt Medicinskt Arkiv, Band XXI, Nr. 4. Stockholm 1889. [attende]
5. Sm.s. 1, s. 2 ff. [attende]
6. Jens Andreas Holmboe: Den spedalske Sygdom blandt de Norske i Amerika. Norsk Magazin for Lægevidenskaben, 2. Række, XIX (1865, s. 153-197). [attende]
7. Sm.s. 1, s. 1. [attende]
8. Sm.s. 1, s. 21 og s. 28 [attende]
9. Otto Johansen: Øyelegekunstens historie i Norge, s. 145. Universitetsforlaget, Oslo, 1978. [attende]
10. G. Armauer Hansen skrev i "Livserindringer og betragtninger", Kristiania 1910, at han reiste i 1887. Men emigrantprotokollen og en del andre kilder sier 1888. [attende]
11. Sm.s. 4, s. 1-2. [attende]