Christopher John Harris:

En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden.

En omstreifers liv og død.
Publikumsreaksjonen var ""overstrømmende, og avisomtalene var full av lovord om alle aktørene. I det hele tatt kunne det ikke ha vært mer vellykket - urfremføringen av "Peer Gynt", 24. februar 1876. Ibsens dikt til musikk av Grieg ble framført for første gangen ved Christiania Theater, etter en noe trang fødsel. Både faren og moren til Grieg døde i Bergen i løpet av høsten 1875, og Grieg selv var så tynget med sorg at han orket ikke å reise inn til Christiania før langt ut i 1876. Den andre store bergenseren, Ole Bull, var på Kontinentet, på vei til Kairo og Kheops-pyramiden. Her, på sin fødselsdag, den 5. februar, besteg han pyramiden og spilte
Annonse i avisen "Bergensposten"


"Sæterjentens Søndag" som han hadde lovet kong Oscar om høsten 1875. To kjente kulturbegivenheter med bergensere i sentrum, slik som bergensere liker å lese i avisene, og bergenserne trengte å lese noe slikt akkurat da.
For i Bergen var stemningen en helt annen. Det store samtaleemnet i byen var fortsatt en offentlig halshogging på Nordnes 25. januar. Jakob Alexander Jakobsen Wallin var blitt henrettet klokken kvart på ti om formiddagen, foran øynene på vel 5000 nysgjerrige tilskuere. Skarpretteren, Theodor Larsen, hadde det travelt, og han måtte straks reise tilbake til Christiania for å forberede den neste henrettelsen i Fredrikshald, vel fjorten dager senere. Her var det Sofie Johannesdatter Heffermehl som skulle halshugges etter å ha myrdet bl.a. sine arbeidsgivere. Tre uker senere skulle skarpretteren hogge hodet av "Svartbækken" eller Kristoffer Nilsen Grindalen i Hedmark. Theodor Larsen hadde aldri svingt øksen så mange ganger i løpet av så kort tid. Men disse tre skulle bli de siste tre offentlige henrettelser i Norge i fredstid. Barbariet  var snart slutt i Norge.

Omstreifer Wallin eller Wahlgren
Det er fremdeles en del vi ikke vet om Jakob Alexander Jakobsen Wallin, men undersøkelser i Sverige og statsarkivene i Oslo og Hamar ville kunne gi oss svar. Kanskje våre lesere kan hjelpe oss ?

Mens Wallin satt i Tukthuset i Bergen, fortalte han noe om sin bakgrunn til indremisjons predikant Jakob Olsen Traasdahl. Litt mer vet vi fra de forskjellige rettsaktene som finnes i arkivene.

Jakob Alexander Jakobsen Wallin, Fotografiet i
arkivet fra Botsfengslet, Riksarkivet

Wallin var født 9. oktober 1820 i Särna sokn, Falun len i Sverige, like over grensen fra Drevsjø. Hans far het Jakob Andersen Wahlgren, og skal ha vært født i Lesje i Gudbrandsdalen. Traasdahl skriver at han var tartar, men neppe av "ublandet tartarblod". Han var i alle fall  omstreifer, som på sine vandringer traff en husmannsdatter, Anna Johansdatter, i Solør. Sammen vandret disse to i Finnskogen, og området over grensen til Sverige. Det var på en slik tur over grensen at Jakob ble født. Foreldrene var norske, men gutten ble født i Sverige, noe som senere førte til en diskusjon om hans nasjonalitet. Wallin fortalte Traasdahl at foreldrene ble viet i Särna hvor de hadde etablert et slags hjem en stund. Moren døde mens Jakob var et lite barn, og hun skal være gravlagt ved Gräsmark kirke i Värmland län, sør for Torsby, og ikke så langt over grensen fra Kongsvinger. Det burde nå være mulig for interesserte å finne mer ut om moren og faren med disse opplysninger. Han skal også ha hatt en to år eldre søster som het Augusta Regina, men akkurat dette med alderen må vi ta med et klype salt. Han hadde skriftlig kontakt med henne like før henrettelsen. Augusta sies å ha vært trolovet med en hestedoktor som het Johan Norgren, en mann som ikke var ukjent med straffantaltene. Vi kan skyte inn, for de som ønsker å undersøke slekten mer, at vi finner flere av slekten Wahlgren-Norgren i folketellingene som ligger ute på Digitalarkivet, spesielt i 1865-tellingen. Samtidig som Jakob A. Jakobsen Wallin satt inne i Christiania Tukthus i 1865, finner vi en Helene Johanne Walgreen eller Norgren (43 år gammel, gift, født i Vaaler i Solør) sammested. I samme tellingen satt en Johannes Norgren, enkemann, 71 år fattiglem født i Uddevala, i Arbeidsanstalten i Bergen. Enkelte av Norgren-slekten dukker opp i flere av Eilert Sundts beretninger om fantefoket. Noen få med navn Walgren er med i beretningene for enkelte år.
Faren trolovet seg igjen med en norsk kvinne, og fortsatte sine vandringer. Han var en tusenkunstner, men arbeidet mest med det som vi ofte forbinder med omstreifere; kopperslager, blikkenslager, gjørtler, dreier, og litt som.maler. Når Wallin omtalte faren, sa han at faren var meget belest, og "præstelært". Han kunne mye om religion, og kunne diskutere teologi med prester, selv om det sies at han ikke fulgte kirkens troslære. I følge sønnen skal han ha hatt mange bøker, men han lærte ikke sine barn til å lese. Unge Jakob lærte å lese først da han kom i kronarbeidsanstalten på Karlsborg, hvor han også ble konfirmert. Da hadde han begynt å bruke navnet Wallin og ikke Wahlgren.

Indremisjonspredikant Jacob Olsen Traasdahl. Foto Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen

Wallin hadde ikke gode barndomsminner, og faren skal ha vært en tyrann. Allerede som fjortenåring flyktet sønnen fra faren, og begynte å streife rundt i de samme traktene på begge sider av landegrensen. Han arbeidet både som kopper- og blikkenslager.

Indremisjonsmannen Traasdahl, som fikk god kontakt med Wallin i månedene før henrettelsen, uttrykker hans syn på omstreifere: "Omstreiferlivet er uagtet dets idelige smaa Afvexlinger alligevel idetheletaget et temmelig ensformigt Liv.

Omstreiferen er ilde seet overalt hvor han kommer hen. For at blive ham kvit lader ham fortinne et Kobberkar eller lodde en Blikkjedel og derpaa farer han videre for at forsøge sig paa en anden Gaard…….Han kommer ogsaa til et almindeligt Hvilested, hvor flere Veie støder sammen. Her træffer han en Kammerat. De have ikke truffet hindanden før, men de kjende hinanden strax paa det taterske Frimurertegn, som disse Folk godt forstaa sig paa, om de end de ikke høre til de ægte Tatere…"

Det er neppe tvil om at Wallin var omstreifer, men han hørte ikke med til et større følge av den typen som vi kjenner fra Eilert Sundts arbeid med fantefolket. Han skal ha vandret mye alene. Det sies at Wallin-navnet er et omstreifernavn, men vår Jakob Alexander Jakobsen Wallin var en ensom ulv som etterhvert ble fanget opp av lovens lange armer. Traasdahl skriver ikke pent om hans utseende. Wallin  "...havde heller ikke det ravnsorte Haar, det sky, undvigende Blik, den gulbrune Hudfarge og markerede Ansigtsform, som er eiendommelig for dette Folkefærd. Vel laa der noget vist skummelt eller lumskt i hans Aasyn, men forøvrigt saa han ud omtrent som stygge Folk ialmindelighed, saalænge han ikke blev vred; men blev han det - og dette gik riktignok ofte paa - kom der et eget Udtryk over ham og han var da frygtelig at se til. Øinene ligesom udskjøde Lyn, der i Forening med de fordreiede Ansigtstræk vidnede om de voldsomste Lidenskaber…."

Fengslet i Sverige
Vi vet fra domsaktene når og hvor Wallin ble domfelt, både i Sverige og Norge. Rullebladet hans begynte i Sverige, der han ble først grepet for ulovlig besittelse av tyvegods i en alder av vel 20 år. Han ble dømt for tyveri ved Nysæter markedsplass i Värmland i 1840. Her brukte han fortsatt navnet Wahlgren. Han vervet seg til militære under navnet Wallin for å skjule at han var straffedømt, men ble kjent igjen, og skal ha blitt kastet ut.

Bergen Politikammer, Tukthuset, Arbeidsanstalten, Tinghuset, Rådhuset og Stiftamtmannens bolig. Detalj av et fotografi av K. Knudsen. Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Fra 1846 og i årene framover gikk han inn og ut av straffeanstaltene i Sverige. Først for omstreiferi uten pass, deretter for tyverier. Han ble satt inn i  tre år ved  Karlsborg festning i 1849, og det var her han ble konfirmert i 1850. Like etter han slapp ut, ble han tatt for tyveri igjen, og denne gangen havnet han på Langholm ved Stockholm for en ny periode med tre års festningsarbeid. Wallin var nå blitt en erfaren fengselsfugl, og hans hissige temperament gjorde ikke fengselsoppholdene enklere. Han ble stadig vekk straffet på kroppen eller satt i en mørk celle for fyll, ulydighet eller trussel med kniv. Så vidt vi vet ble han fengslet i Sverige for siste gang i 1858 (Langholm i ett år).

Utsnitt av 1880-kartet over Bergen. Det viser samme
området som på fotografiet til K. Knudsen.
Pilen viser hvor drapet skjedde

"..en gjennom Strafanstalter vandrende Person"
Wallin streifet over grensen til Finnskogene, og det gikk ikke lang tid før han ble tatt for tyveri i Ullensaker i 1861. I retten prøvde han å skjule at han var født i Sverige, og han sa at han het Alexander Jakobsen og var født i Elverum. Han brukte ikke familienavn fordi han var redd for å bli utlevert til Sverige. Neste gang han ble tatt for tyveri, på Hadeland i 1863, brukte han samme navn, og han fikk ett års straffearbeid som ble forandret til 7 måneder og 10 dager i Botsfengselet. Så langt har ikke vi klart å finne Wallin i fangeregistrene fra Botsfengselet, men det eneste fotografiet av ham finnes i arkivet fra Botsfengselet. Det er mulig at han for det meste satt i Christiania Tukthus hvor vi finner ham i 1865. Traasdahl refererer til uttalelse fra presten ved Botsfengselet, men samtidig nevner han "inspektøren" som er en tittel vi forbinder mest med tukthus. Her er det fremdeles ting å oppdage.

Wallin ble kjent igjen i straffeanstalten, og måtte vedkjenne alle tidligere dommer. Da han ble løslatt skrev inspektøren om Wallin: "Upaaklageligt ydre Forhold. Bar alle Mærker paa at være en gjennem Strafanstalter vandrende Person." Akkurat hva han hentydet er uklart, men vi vet at Wallin hadde en del kjennetegn. Han hadde arr på høyre kinn, på begge ører og flere steder på hodet og ansikt. Venstre langfinger var avstumpet i første ledd. I et transportpass fra 1870 stod det at han talte svensk norsk og "Tatarsproget".

I desember 1863 havnet Wallin i fengslet i Hamar for tyveri igjen, og det begynner å bli virkelig alvorlig for ham med såpass mange tyverier på rullebladet. Men, mens han ventet på at saken skulle komme for retten, var han innblandet i en merkelig affære som er for lang å fortelle i sin helhet her. En tidligere medfange, og "venn" av Wallin klarte å komme inn i cellen til ham julaften med en stor flaske brennevin. Et festlig lag utartet, og selv om fengselsledelsen var mer enn tålmodig, måtte de gripe inn klokken fire første juledag da det begynte å brenne i cellen til Wallin og vennen, Sesbom.

  Både sengehalmen, sengklær og det som var igjen av sengene var i full fyr. Wallin innrømte hærverk, men sa at brannen var et uhell. Da det ikke var mer ved igjen til kakkelovnen, hadde Wallin brutt opp en planke fra sengen og puttet den i ovnen. Planken var for lang, Wallin for full, og kakkelovnen for liten. Resultatet ble at planken stakk ut av ovnen, og til slutt falt den ned på gulvet og halmen osv. I januar 1864 ble han dømt for uforsiktighet med ild, mens han ble frifunnet for tyveri! Det var eneste gangen han ble frifunnet. Senere tilstod han tyveriet.

Deler av Manufakturhuset ( Bergens Tukthus) i dag. Det var her i gården Hammer ble drept, og arresten var i første etasjen bak. Foto Tom Myrvold, Statsarkivet i Bergen

Nå var Wallin blitt en plage som myndighetene ønsket å bli kvitt. Spørsmålet om nasjonalitet dukket opp igjen, og det ble en lang sak mellom Landshøvdingen i Falun og amtmannen i Hedmark. Enden på saken, etter lange protester fra svenske hold, var at Norge måtte akseptere Wallin som norsk statsborger.

Dømt i Kongsvinger
Vår omstreifer fikk ikke tid eller anledning til å streife så langt. I august 1864 ble han dømt for tyveri i Kongsvinger, og straffen lød på straffearbeid i 3 år og 1 måned. Han fikk en ny dom i 1868 etter tyveri på Hadeland, og denne gangen fikk han 2 års straffearbeid for 3. gangs gjentakelse av simpelt tyveri. Er det noen som teller? Nå er Wallins dager i det frie snart slutt. Han ble dømt igjen i Kongsvinger 23. september 1870 for simpelt tyveri for fjerde gang, og samtidig for å ha såret både en politibetjent og en vekter med kniv. Wallin fikk 5 års straffearbeid, og ble satt inn i tukthuset i Christiania.

Fra Christiania til Bergen
Wallin var ikke populær blant de øvrige fangene, og heller ikke blant de ansatte der han satt. Det ble sagt at fangene fryktet han og hans kniv. Skussmålet fra Christiania Tukthus var at han " personificerede Raahed og Stormundethed og at han ikke taalte god Behandling, medens heller ikke Vand og Brød eller Cellestraf frugtede paa ham…".

Mens han satt i Christiania Tukthus ble han involvert i et fangeopprør som var den direkte årsak til at Wallin med flere fanger ble overflyttet til Bergen. Wallin hadde gått i spissen for opprøret, og ved høyesterettsdom 5. september 1871 ble han ilagt en tilleggsstraff på 6 måneder. Allerede før dommen hadde fangene vært overført til Bergen hvor de ankom tukthuset 22. juli 1871. Til sammen ble fem fanger sendt til Bergen etter opprøret, og Wallin er omtalt som den verste, mest hissige og mest voldsomme av alle. Noen av de andre var gjennombarkete kriminelle som havnet i provinsen, og de pådro seg flere typer refselser mens de var i Bergen.

Flere kilder forteller at Wallin fikk en pen behandling i Bergen til tross for sitt temperament. Han var ikke helt frisk, og hadde "navlebrokk" - en særdeles ille brokk der bukinnvollene var presset ut gjennom navlen! Samtidig hadde han en innsnevring i spiserøret forårsaket av at han hadde drukket saltpetersyre i et svensk fengsel. Wallin selv klaget over behandlingen, og han ble fort innblandet i et nytt fangeopprør. Denne gangen ble det kalt inn militærstyrker, og noen av fangene ble straffet med "vannslangen". De ble sprøytet med en vannstråle i noen minutter, men under oppsyn av lege. Wallin klaget over at han ikke skulle ha vært refset på denne måten på grunn av brokken, og han spyttet blod i flere dager etterpå. Denne episoden skjedde i august 1871, men ble aldri  glemt av Wallin som deretter bar nag til ledelsen i tukthuset. Han omtalte vannslangen alltid for "morderslangen". Tukthusledelsen nektet å la Wallin få tobakk, noe som ble utdelt i porsjoner til fangene, og Wallin måtte både tigge og "gjøre sig til for andre Fanger" for å skaffe tobakk. Han mislikte dette sterkt.

Mord i fangegården
Så er vi kommet fram til 1875, og voldsepisoden som skulle koste Wallin livet. Søndagen, 2. mai, var Wallin i sykestuen hvor han ble brukt som sykeoppasser for å holde ham vekke fra de øvrige fangene. Han skulle ut, og vokteren var litt sen med å låse opp døren. Wallin bannet og skjelte ut flere voktere og fanger. Han var nære på å treffe en vokter i ansiktet med knyttneven.

Wallin sa at de kunne gjøre arrestcellen klar for ham, men han skulle ikke inn der for noe uskyldig. Dette skulle han ikke ha sagt.

Neste dag skulle han settes inn i arresten, og det var en diskusjonen mellom Overinspektøren, kaptein Angell, og underinspektøren Hammer, om hvordan dette skulle skje. Det var meningen at Wallin nærmest skulle lokkes inn i den såkaldte "Prestestue" fra fangegården, og deretter settes inn i arrestcellen ved siden av. Begge disse rommene lå i første etasje av Manufakturhuset, ut mot Peter Motzfeldts gate. De kommunale kontorister som sitter der i dag skulle ha visst i hvilke historiske omgivelsene de sitter.

Hammer mente at Wallin ville bli mer irritert dersom flere enn ham selv var med ned i fangegården, og han gikk ut i gården hvor Wallin satt på en benk alene. "Nu Wallin faar Du gaa ind i Arresten igjen; jeg har Ordre fra kapteinen til at sætte Dig ind". "Jeg skal først fortjene Arresten. Du skal dø som en Hund." Wallin stakk deretter Hammer i underlivet med en av to kniver han hadde gjemt i klærne. Erik Madsen Hammer var 49 år og er omtalt som underinspektør og student. Han hadde vært snill mot Wallin, og i følgende rettsakene mot Wallin sa fangen at han ikke hadde ment noe ondt mot Hammer, men mot Angell og andre voktere. Men Hammer ble båret opp i vaktrommet hvor det ble funnet et sår i underlivet. Han ble hjulpet hjem til sin egen bolig i Tukthus-anlegget, og lege tilkalt. Den 7. mai døde Hammer, og han etterlot en enke med 7 umyndige barn. Obduksjonsrapporten fra 8. mai viste at Hammer hadde et 4,5 cm. langt sår nederst i underlivet, og såret var ca. 5,5 cm. dypt. "Døden er foraarsaget ved Underlivssaaret, der har bevirket en Indklemning af Omentet med paafølgende Bughindebetændelse (peritonitis)"

Det hadde vært andre fanger og voktere i gården da Wallin stakk Hammer, og til slutt ble han overmannet, og satt i arresten. Han gjorde stor motstand, og var nær på å slå overinspektør Angell i hjel med stein som han kastet mot ham.
I arresten prøvde han å lage et våpen, og han forsøkte samtidig å late som om det var et komplott mot vokterne i tukthuset, noe som siden ble motbevist.
Når og hvordan Wallin hadde klart å skaffe seg kniv ble undersøkt, og flere forhør av vitnene ble foretatt. Det var flere som hadde sett knivstikkingen, og det var klart at Wallin var skyldig i et mord mot en overordnet i tukthuset. Wallin forandret sine forklaringer i flere forhør, og det store spørsmålet var om mordet var planlagt. Han hadde tidligere antydet at dersom han skulle settes i arresten  måtte det være for noe som ikke var uskyldig. Det var mye frem og tilbake i retten, og referat fra rettsforhandlingene kan leses i  "Norsk Retstidende" nr. 40 for 1875.
Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer "og derunder bibragt ham et Stik, der har forvoldt hans Død, og b) øvet Vold ved Stenkasting mod Tugthusets Overinspektør, Kaptein Angell, og Opsynsbetjent Elias Tjønneland." Det var Byfogden i Bergen, med Meddomsmenn, som avsa dommen 29. juni 1875. Wallin for " Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…"

Saken gikk deretter til Bergen Stiftsoverret hvor dommen ble endret litt. Dommerene mente at det ikke var bevist at Wallin hadde kastet sten mot Tjønneland, og at drapet på Hammer ikke hadde vært planlagt. Likevel mente retten at Wallin måtte få den strengeste livsstraffen, men at han ikke kunne ilegges erstatningsansvar for enken og barna. Fangen sa seg tilfreds med begge dommene, og egentlig gikk han og ventet på døden. Han vil ha en ende på sin elendighet.

En dødsstraffdom måtte innom høyesteretten, og bli forelagt Kongen for resolusjon før den kunne eksekveres, og slik var det med Wallin-saken. De syv dommere i høyesteretten drøftet både underrettsdommen og overrettsdommen, før de tok sin avgjørelse i oktober 1875. De mente at drapet på Hammer var gjort med overlegg. Wallin hadde tilstått dette i sine tidligste forklaringer, og han hadde skaffet seg to farlige kniver som var gjemt i klærne. De mente at Wallin hadde bestemte seg for å drepe noen. At det var underinspektør Hammer, som ble stukket og ikke en annen, hadde ikke betydning for straffeutmålingen. Høyesteretten var ikke i tvil om at den strengeste straffen måtte velges:

"Allerede Handlingens særdeles Farlighed og den iøenfaldende Pligt og Nødvendighed for Staten i muligste Grad at sikre Strafanstalternes Funktionærers Liv mod Udbrudet af Straffangernes onde Lidenskaber, som de, naar de skulle opfylde sine Pligter, ikke kunne undgaa at opvæke, - og det saa meget mindre, jo slettere og ubændigere Fanger, - fandtes nødvendigen at kræve en mer afskrækkende Straf end Forsættelse af Strafarbeidet, hvilken for Personer, der, som Angj., allerede gjennem aarækker have vennet sig til Livet i Strafanstalterne, desværre kun har lidet Afskrækkende ved sig…."

De eneste formidlende omstendigheter som ble vurdert, var Wallins slette og forsømte barndom, og at han ikke var helt frisk. Hans helseproblemer kunne ha gjort han mer irritabel og hissig enn om han hadde vært frisk. I tillegg hadde Wallin angret siden. Men disse omstendigheter var ikke nok til å påvirke dommen. Dommen var enstemmig, og Wallin ble dømt til døden 1. oktober 1875. Saken ble sendt til Kongen og 27. november underskrev Kong Oscar hans resolusjon om dødsstraffen. Den underskrevne resolusjonen er i Statsarkivet i Bergen.

Stiftamtmannen i Bergen, og Byfogden måtte foreberede eksekusjonen, og i mellomtiden ventet Wallin i arresten i Tukthuset. Eksekusjonsdatoen ble bestemt av den nye Stiftamtmannen, Nicolai Ræder, og kapellan Greve ble bedt om å forberede Wallin. Han skulle halshogges klokken 9. tirsdag 26. januar på Nordnes. Skarpretteren, Theodor Larsen, var blitt tilkalt fra Kristiania med fornøden redskap, og måtte melde seg for Byfogd Schjelderup ved sin ankomst til Bergen. Han var egentlig laboratorieassistent ved Rikshospitalet, med skarpretting som en ekstra jobb. Forhenværende overkonstabel Andreas Johan Johansen skulle være assistent til skarpretteren, og delinkventen skulle føres fra Tukthuset til retterstedet klokken 8.45 i lukket vogn med både politi- og militæreskorte. Byfogden måtte sørge for at en lege var tilstede, og at liket etterpå ble ført i stillhet til en kirkegård. Overinspektøren ved Tukthuset skulle være til hjelp for Byfogden, men det var Byfogden som var ansvarlig for at dødsstraffen ble gjenomført.

Opinionen i Bergen og Norge
Det hadde vært femti år siden den siste offentlig henrettelsen i Bergen, og selv om drapet på Hammer hadde skapt allmenn forargelse og avsky, var det mange i Bergen og Norge som syntes at offentlig halshogging var barbari. Det var mange som var imot dødsstraff i sin helhet, og det ble en stor debatt om temaet, både før og etter de tre henrettelsene. Alle sider ved saken ble drøftet, både blant jurister, politikere, avisredaktører og mange privatpersoner. Dødsmetoden var suspekt. Hadde ikke en guillotine vært å foretrekke i stedet for en mann som kunne hogge feil med sin øks? Hadde ikke det vært mer humant dersom henrettelsen skjedde fort innen fengselsmurene, i stedet for en lang tur til retterstedet, gjennom massene og med alt oppstyr rundt skafottet? Og skulle man drepe en mann eller kvinne uansett om de var skyldig eller ikke? I flere europeiske land som ble sammenlignet med Norge hadde dødsstraffen vært avskaffet for ikke militære personer, for lenge siden. I Belgia hadde ingen dødsdom vært fullbyrdet sien 1863, og i Finland ingen siden 1826. Romania, Portugal og Nederland hadde avskaffet dødsstraff, og i landene hvor dødsstraffen ble fullbyrdet foregikk den innen fengselsmurene. Danmark og Norge var blant de få landene hvor offentlig halshogging fremdeles kunne forekomme.

Etter hvert som eksekusjonsdatoen nærmet seg ble innleggene mot den hyppigere. Enkelte aviser i Bergen gikk ut med et opprop der de ba folk om å holde seg vekk fra retterstedet. Det var snakk om å begynne med en underskriftskampanje mot straffen, men alt var for sent.

I mellomtiden satt Wallin med et par sjelesørgere i Tukthuset. Han satt med lenker på hender og føtter, og med vakt dag og natt slik at han ikke skulle forsøke selvmord. Han syntes synd på familien til Hammer, og sendt det eneste som han eiet, en verktøykasse med noe verktøy, til den eldste sønnen til Hammer. Enken hadde sett Wallin gjennom vinduene i Tukthuset, og hun var forberedt på å møte ham, men Wallin klarte ikke å se henne i øyene. Han sendte henne pengene han hadde samlet, noen skillinger.

De siste dagene
Grunnen til at vi vet hvordan det gikk med Wallin i Tukthuset mot slutten av sitt liv, er at indremisjonspredikanten Jakob Olsen Traasdahl fikk innpass, og ble en av hans sjelesørgere. Wallin hadde tatt det ille opp at fengselspresten hadde begynt å forbedere ham på døden før resolusjonen var kommet fra Kongen, og fengselspresten ble forbundet med alt som Wallin foraktet i straffeanstaltene. Traasdahl var en helt spesiell mann med en godhet og en omsorg som gjorde at han kom nært inn på fangen. Han var en av de største predikantene som fantes i indremisjonsbevegelsen, og han var både skribent og maler. I Tukthuset lyttet han til Wallins livshistorie, leste Bibelen og drøftet tekstene med ham. I 1876 utga han et lite skrift om Wallin, etter at Traasdahl hadde forlatt indremisjonen i Bergen for å leve av å skrive.

Wallin dikterte brev både til en fengselsvakt og en annen fange. Han kunne ikke skrive selv. Han skrev bl.a. til søsteren, og Traasdahl ble rørt over kjærligheten han viste for søsteren. " Her var aabenbar et Lyspunkt i den ellers saa mørke Sjæl". Søsteren hadde skrevet til Wallin og sagt at hun hadde drømt om at hun var på et rettersted. Kort tid etterpå hadde Wallin besøkt henne og sagt at han hadde mistet sitt hode. Wallin fortalte Traasdahl at han selv hadde drømt som barn at han ville dø på skafottet.

Uken før henrettelsen skal han ha lest, og skjønt nådens evangelium:
"Han læste i sit Nytestamente til langt paa Nat og ved hjælp af den modtagne Veiledning fandt han fuld Harmoni mellem Steder, som før havde forekommet ham baade uklare og inbyrdes modstridende. Han syntes nu at finde den mest tilfredstillende Klarhed i Skriftens hele Troslære og navnlig i Forholdet mellem Loven og Evangeliet…"

Søndagen før henrettelsen ble det bedt for Wallin i alle byens kirker, og igjen ble folk oppfordret til å holde seg vekke fra retterstedet. Mandagen 24. januar, dagen før henrettelsen, tok Wallin imot nattverden, og han tok avskjed med alle de øvrige tukthusfangene, en for en i fangegården. Hammers enke holdt seg klar til å møte fangen, men ønsket ikke dette. Det kom inn telegrammer til Wallin fra både Christiania og Kragerø med forbønn, og Wallin sies å ha vært rørt over at fremmede mennesker kunne vise kjærlighet for ham. Han leste, og gikk til sengs ved midnattstid. Vakten fikk beskjed om å vekke ham klokken 4.
Enkefru Hammer hadde flyttet fra Tukthuset til Nye Sandviksvei 41 med hele familien. Stortinget hadde bevilget henne en pensjon på 200 spesiedaler, og det ble innsamlet penger privat. Til sammen kom dette på 1400 spesier. Hun hadde tross alt syv barn, og to av disse var vanføre.
Byfogden fikk problemer med legen som måtte være tilstede. Dr. Theodor Mohn var legen som hadde bl.a. hadde ansvar for tukthusfangene, og han var involvert i rettssaken mot Wallin. Wallin mente at Mohn burde ha hindret bruk av "morderslangen" mot  ham, og han var ikke begeistret for Mohn. Mohn var bl.a. også bestyrer av Rosenberg Sinnsykeasyl, og hadde gitt uttalelser om Wallins sinnstilstand. Han ba seg fri fra å være tilstede ved henrettelsen "paa Grund af mit personlige Bekjendtskab til Straffange Alexander Wallin." Byfogden måtte finne en annen og valget falt på Edvard Bøckmann som var nylig utdannet i 1874.

Henrettelsesdagen 25. januar 1876
I tillegg til kildene i Statsarkivet i Bergen, og avisene, finnes det en fascinerende skildring av henrettelsen skrevet en time etterpå av bergensforfatteren John Paulsen. Statsarkivet har lagt ut en faksimile av dette på våre hjemmesider (http://digitalarkivet.uib.no/sab/wallin.htm). Traasdahl skildrer dagen i detaljer i sitt skrift om Wallin.

Edvard Bøckmann var assisterende lege ved henrettelsen.

Allerede om natten hadde mange bergensere begynt å samle seg ytterst på Nordnes, for å overvære eksekusjonen. Alle formaningene om å holde seg vekke hadde vært forgjeves. Paulsen skriver at det ikke var en "dame" å se, og folket ikke var fra de dannete klassene. Deler av hans skildring er så maleriske at de må gjengis her:
"…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa "Nordnæs." Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, "Signekjærringer", der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…."

Paulsen regnet seg ikke selv blant disse !

I Tukthuset hadde presten Konrad Dahl holdt en liten andakt inne i arresten med Wallin. Etterpå ble han ført ut i gården hvor fangene var oppstilt på den ene siden, og soldatene på den andre. Wallin skal ha sagt til fangene ifølge Traasdahl, " Farvel Kammerater; glem ikke hvad jeg har sagt jer, søg i tide Frelse i Lammets Blod." Han ble ført inn i vognen sammen med Dahl, Traasdahl og klokker Grung. Opptoget mot Nordnes begynte. De kjørte og gikk over Rådstueplassen, Walkendorfsgaten, Torvalmenning, Veiten, Engen og Markeveien, Klostergaten og Haugeveien til de kom til vollene der Akvariet og Havforskningsinstituttet er i dag. Skafottet var bygd på flaten mot sjøen, nedenfor festningsvollene. En merkelig plassering, siden denne var en av byens mest attraktive promenadeplasser.

Det var slik Bergens Arbeiderblad fremstilte henrettelsen i et oppslag fra 1863.

Det skal ha vært mer enn 5000 mennesker tilstede, og de stod og satt overalt rundt Nordnespynten og oppover høydene. Noen lekte og spøkte, andre gråt.

Paulsen forteller om øyeblikket de fikk se den dødsdømte.   "…Ledet omhyggelig af sin unge, kjærlige Sjælesørger, bestiger Fangen Skafottet. Men var dette Wallin, Morderen, Besærken, den Vilde, den Skrækindjagende? Vi havde for os en liden, venligt sortklædt Mand, med graat, sirligt ordnet Haar om det sygelig milde vel barberede Ansigt. Den lille, runde Klædeshue, der lignede en Skoleguts, den korte Jakke, bidrog ved Kontrasten sit til at give den gamle Mand noget rørende kummerligt og barnligt…"

Byfogd Schjelderup leste opp dommene for Wallin, og fengselspresten spurte han om han angret,og Wallin svarte "Ja". Videre spurte presten, " Tror du paa den treeinige Gud, Fader, Søn og Helligaand, og bygger du dit Salighedshaab ene og alene paa Kristi fuldkommen Fortjeneste? Er det da i denne Tro og i dette Haab du agter at ende dit Liv her i Verden ?" "Ja" svarte Wallin igjen. Etter en kort bønn, holdte Wallin en liten tale til de som kunne høre ham. Han ønsket at salmen "Gaa nu hen og grav min Grav" (Landstad nr. 628) skulle synges, og de nærmeste rundt ham sang sammen med Wallin. Avisen "Bergensposten" skrev dagen etterpå "..Dog gik det, som rimeligt var, maadeligt med Sangen."

Wallin tok avskjed med presten, Traasdahl, og klokker Grung. Skapretterens assistent hjalp han av med jakken, halstørklær, og vesten. Fangen nektet å ha bind for øyene, og med armene krysset over brystet la han hodet på blokken. Mens prest Dahl leste Fadervår falt øksen. Theodor Larsen kunne dette, og legen konstaterte at Wallin var død. Folk gråt, mens liket ble lastet over i likvognen og kjørte til Møllendal gravplass utenfor sentrum. Presten Dahl utførte jordpåkastelsen, og klokker Grung sang et par salmer før graven ble fyllt.

Paulsen klaget over at innen en time etter henrettelsen solgte gutter en vise om Wallin i byens gater. Noen skulle tjene penger på elendigheten.

Byfogd Schjelderup innberettet til Stiftamtmannen at henrettelsen hadde gått rolig for seg, og presten skrev det samme til Biskopen. Stiftamtmannen innberettet det samme til departementet, og alle øvrighetspersonene var lettet. Stemningen i byen før henrettelsen var slik at man kunne frykte bråk.

Neste morgen var graven til Wallin halvdekket med blomster. Det etterfulgte en ivrig debatt om dødsstraffen i Norge, som noen av våre juristvenner sikkert kan fortelle mer om, men dødsstraffen ble ikke avskaffet i Norge før den nye Straffeloven av 1902. Likevel var Wallin, Sofie Johannesdatter Heffermehl og "Svartbækken", de siste som mistet hodene sine foran et publikum i Norge, i fredstid.

Kilder:

Statsarkivet i Bergen:
  Bergen Straffeanstalt. Kopibok 18 1875-1877
  Bergen Straffeanstalt Straffeprotokoll 1853-1876
  Bergen Straffeanstalt Journal over lemmers av og tilgang 1864 -1884
  Fortegnelse over fanger ved Bergen Tukthus 1872-1875
  Register over mannsfanger ved Bergen Tukthus 1861-1872
  Kopibok for presten ved Straffeanstalter 1867-1885
  Kopibok for presten ved Straffeanstalten, innkomne brev 1841 -1885
  Stiftamtmannen i Bergen Journal 1875-1877
  Stiftamtmannen i Bergen, Journalsaker 1876
  Stiftamtmannen i Bergen, Konsepter 1875
  Byfogd og Byskriver i Bergen, Ekstrarettsprot. I.C.a 28
  Byfogd og Byskriver i Bergen, Ekstrarettssaker I.C.c 122
  Bergen Stiftsoverrett C26 Domsprotokoll 1875-1877
 Politimesteren i Bergen, Forhørsprotokoll 1875
 Folketellinger 1865, 1875

Litteratur:
  Departements-Tidende nr. 50/1875, 2/1876
  Norsk Retstidende nr. 40/1875
  John Paulsen, "Paa Vandring- skitser", København 1882
  Ude og Hiemme, Nordisk Illustreret Ugeblad 1878 nr. 14, 15
  Jakob Olsen Traasdahl, " Wallins Levnet og Endeligt", Bg.1876
  "Bergensposten" 1876
  Salomonsens Konversations leksikon
  Bergens Indremission i 50 år 1863-1913, Bg. 1913