OM KILDER TIL DISSENTERNES LOKALHISTORIE

En rapport fra Statsarkivet i Tromsø

ved Liv Mykland

 I 1995 er det 150 år siden Dissenterloven ble sanksjonert. I Statsarkivet i Tromsø har vi som vår forberedelse til jubileet de siste par årene arbeidet med å kartlegge arkivmateriale knyttet til trossamfunn utenfor Den norske kirke i vårt distrikt, som er Troms og Finnmark fylker. Hvilke samfunn og menigheter eksisterer og har eksistert? Hvilket materiale finnes fra og om disse? Og hvor finnes det?

Kartleggingen følges nå opp med utarbeidelse av en brukerveiledning for de som arbeider med spørsmål knyttet til dissentere - slektsforskeren så vel som historikeren, sosiologen og religionsviteren. Den følges også opp med innkalling av eldre menighetsprotokoller fra de respektive menigheter; disse protokollene skal avleveres til statsarkivene på samme måte som kirkebøkene i Den norske kirke. Vi gir også tilbud om veiledning og assistanse når trossamfunn utenfor Den norske kirke skal sikre og tilgjengeliggjøre sine arkiver.

Vår undersøkelse gjelder i hovedsak det nordligste Norge, men den kan stå som et representativt eksempel for hele landet. Arkivmaterialet og arkivbevaringssituasjonen vil langt på vei være lik i alle landsdeler.

Denne artikkelen faller i to deler: Del I beskriver hvilket materiale om dissentere og dissenterspørsmål som finnes i offentlige arkiver avlevert til Statsarkivet i Tromsø. Del II behandler dissentersamfunnenes eget arkivmateriale.

I arbeidet med kildegjennomgåelse og utvalg av materiale til del I har jeg fått både faglig og praktisk assistanse av cand.mag. Odd Håkon Hansen.

 

FRA DISSENTERLOVER TIL LOV OM TROSSAMFUNN

16. juli 1845 ble Dissenterloven sanksjonert av Kongen. Rikets innvånere ble nå gitt lovlig adgang til å melde seg ut av statskirken, en betegnelse som ble innført med Dissenterloven for nettopp å skille statens kirke fra andre kristne samfunn. Retten til utmeldelse omfattet alle - også de som ikke hadde til hensikt å slutte seg til et annet trossamfunn.

Loven gav bestemmelser om hvordan menigheter utenfor statskirken skulle etableres i forhold til det offentlige, om godkjenning av forstander, om protokollføring og innberetninger, om forsamlingslokaler og gravplasser. Ny dissenterlov kom i 1891 og tillot nå - med visse begrensninger - at også ikke-kristne samfunn dannet lovlige menigheter. Særlig gjaldt dette jødene. Grunn- lovsforbudet mot at jøder skulle oppholde seg i riket ble opphevet i 1851 og den nye dissenterloven av 1891 anerkjente jødiske trossamfunn som dissenter- samfunn. Denne loven ble stående til dagens lov ble gitt i 1969.

Termen dissenter - uenig - betegner de som ikke delte statskirkens tro, og derfor frasa seg medlemskap i den. Også fritenkeren var altså i lovens forstand dissenter. Først med 1969-loven falt dissenter-termen bort. Dissentermenigheter benevnes i stedet med termen trossamfunn/menigheter utenfor Den norske kirke - og her er spekteret blitt langt større enn man vel kunne tenke seg da forslag om en dissenterlov ble fremmet for 150 år siden.

I denne artikkelen benytter vi en i dag foreldet terminologi, statskirke og dissenter. Så befinner vi oss da også hovedsakelig blant kilder og tanker av eldre dato. Det gjør at en annen terminologi ville være anakronistisk, villedende og uinteressant.

 

 

 

I: DISSENTERNE I DET OFFENTLIGES ARKIVER. EN PRESENTASJON AV DOKUMENTASJONEN PÅ LOKALT PLAN OG LITT OM DET DEN DOKUMENTERER

Dissenterloven av 1845 markerte samfunnets erkjennelse av at det fantes borgere som bekjente seg til den kristne tro, men ikke til den evangelisk-lutherske lære, i alle fall ikke i dens stats-konfesjonelle form. Det hadde lenge vært innvånere i Norge som ikke hadde tilhørt den offisielle religion, og de var blitt tolerert, men Konventikkelplakaten av 1741 hadde forbudt slike å holde offentlig gudstjeneste. En del dispensasjoner hadde likevel vært gitt.

I tiden etter 1814 kom kvekerne til å aksentuere spørsmålet om adgang til fri religionsutøvelse for de som ikke ønsket å tilhøre rikets offisielle religion og følge dens instituerte ordninger. Under Napoleonskrigene var nordmenn blitt vunnet for kvekernes lære i fangenskap i England. De tok med seg kvekertroen til Norge, og de praktiserte den. De inngikk ekteskap og foretok begravelser uten prest. De unnlot å døpe barn. Gjennom dette anskueliggjorde de at det var et behov for en lovgivning som gav rom også for dem. De ble møtt med dispensasjoner. Samtidig fikk andre trossamfunn tillatelse til å danne menigheter og holde offentlig gudstjeneste: En anglikansk menighet ved Alta kopperverk i 1842, en romersk katolsk i Christiania i 1843.

Rikets innvånerne sto nå fritt til å tre ut av statskirken og til å danne menigheter utenfor den.

 

Situasjonen i Nord-Norge

Ved midten av forrige århundre var legmannsbevegelsen innenfor statskirken representert også i Nord-Norge så vel som ellers i landet. Her var en og annen 1840-årene. Predikanter sørfra brakte vekkelser. Stiftet hadde en romslig biskop i Daniel B. Juell, som var genuint opptatt av spørsmålet om den levende og inderlige tro og forkynnelsens utbredelse.

I 1856 oppstod så lammersbevegelsen. Den har sitt navn etter presten Gustav Adolf Lammers, som 2. juli 1856 trådte ut av statskirken og sammen med 23 andre grunnla Den frie, apostolisk, christelige menighed i Skien. Omtrent samtidig - noen dager før - ble det stiftet to frimenigheter i Tromsø og Balsfjord. Ved sin menighetsstiftelse i sør viste Lammers til nettopp de to menighetene i nord. Her var det impulser og kontakt.

Ser vi til Nord-Norge og ikke minst til Tromsø by, var det altså bevegelse og grobunn for diskusjon og vekkelse - og for menighetsdannelser hjemlet i Dissenterloven. Sommeren 1856 tiltrådte Knud Gislesen som ny biskop etter at Juell døde året før. Prost Holmboe hadde skjøttet bispeembetet i mellomtiden. Både Holmboe og Gislesen var langt mindre åpne for dissenter-bevegelsene enn biskop Juell hadde vært. Til Tromsø kom denne sommeren statskirkens og legmannsbevegelsens sterke predikant Gisle Johnson fra hovedstaden for å se hva han kunne utrette ved den åndelige røre og rørelse som hersket. Sommeren etter brakte dampskipet Lammers til Tromsø. Fronter ble profilert. Menigheter ble organisert og konsolidert. Og stundom oppløst.

 

ARKIVMATERIALE OM DISSENTERE I STATSARKIVETS MAGASINER

Dissenterlovene gav altså mulighet for trosutøvelse utenfor statskirken. En forstander eller prest kunne melde seg og sin menighet for amtmannen til godkjenning. Og med den godkjenningen ble det opprettet en "ordnet menighet". Men dissentere behøvde ikke organisere ordnede menigheter, de kunne også være uorganiserte, frie dissentere.

Staten ville ha oversikt også over de borgere som tilhørte dissenternes rekker og loven fastsatte derfor melde- og kontrollrutiner så vel overfor menighetene som overfor dens enkeltmedlemmer. Ikke minst gjaldt bestemmelsene føring av menighetsprotokoll og innberetninger fra den.

Kort sagt: Dissenterlovgivningen gav bestemmelser og innførte ordninger som førte til at det er blitt skapt arkivmateriale som i dag er viktige historiske kilder. Vi inviterer nå vår leser til en reise gjennom en del av dette materialet for Troms og Finnmark, slik det finnes i flere ulike arkiver som er avlevert til Statsarkivet i Tromsø. Vi skal se på hvilken funksjon det hadde da det ble skapt, og hva det kan fortelle i dag. De aktuelle lovene er først og fremst lov 16. juli 1845 og lov 27. juni 1891 nr. 1, Dissenterlovene, og lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna.

 

MATERIALE I AMTMANNS-/FYLKESMANNSARKIVENE FOR FINNMARK OG TROMS

Amtmannen, som i 1919 skiftet tittel til fylkesmann, har like siden 1845-loven vært den overordnede myndighet for trossamfunn utenfor statskirken. Han har godkjent og ført tilsyn med forstanderne, hatt tilsyn med protokollføring og innberetninger og vært mellomleddet mellom menighetene lokalt og over- myndigheten i Justisdepartementet. Dette har ført til at det er dannet arkiv som inneholder et allsidig materiale om dissenterne.

 

Innberetninger

Allerede i 2 bestemte Dissenterloven av 1845 at enhver dissentermenighet skulle føre protokoll som skulle stå under øvrighetens tilsyn. Selve protokollen og spørsmål knyttet til den vil bli behandlet sammen med menighetens eget arkiv i annen del av denne artikkelen.

I tillegg skulle forstanderne ved hvert års utgang sende inn fortegnelse over menighetens lemmer til øvrigheten. De skulle også rapportere ekteskapsinngåelser, fødsler og dødsfall, innmeldinger og utmeldinger. Skjema for dette ble fastsatt ved kgl.res 4. desember 1856.

Dette materialet finnes i arkivet til Finmarkens amt og de eldste inn- beretningene skriver seg ganske riktig fra de første menighetsdannelsene i Tromsø-området i 1856. Fra 1. oktober 1866 blir amtet delt i to: Finmarkens og Tromsø amter. Og innberetningene innløper til begge amtmenn og gjenfinnes i begge arkivene. Dels finnes de arkivert på emne, dels i journalsakene. Medlemslistene inneholder oversikt over navn, alder, yrke og bosted, men ikke adresse. Meldingene om fødsler, vigsler og dødsfall, innmeldinger og utmeld- inger er utformet nesten som en kirkebok. Kvaliteten er gjennomgående upåklagelig.

Papirene forteller oss at de som bygger menighetene er den jevne mann og kvinne. Her er tømmermannen og sjømannen, tjenestepiken og syersken, blikkenslageren og bødtkeren. Vi aner hvordan misjoneringen har foregått i hjem og på arbeidsplass. Fra mester til svenn. Fra mann til hustru - eller kanskje omvendt. Her anføres det forresten om flere at ektefellen er medlem av statskirken. Menighetens kvinnelige medlemmer er mange. De som skal telles til statistikken er personer over 19 år - lovens aldersgrense for å forlate statskirken. I noen lister er også barna i menigheten regnet med, og amtmannen gir forstanderen en mild korreks for det.

De første menigheter som anmeldes til amtmannen, er frie, apostoliske, kristelige menigheter, også kjent som lammersbevegelsen. Vi finner meldinger fra frimenighetene i Tromsø og Balsfjord fra 1856, i 1857 kommer Trondenes og Gibostad, i 1858 Lyngen og Ramfjord, i 1859 Breivik og Sandvær og i 1860 Kvæfjord. Og vi ser at frimenighetenes innberetninger er innbyrdes merkelig like i utførelsen år etter år. Her er ikke forskjell på Balsfjord, Tromsø og de andre. Nydelig skrevet med samme skrift og heftet inn i omslag av blankt papir som inngir visshet om at formalitetene er meget vel håndtert. Har de i praksis felles sekretær som tar seg av innberetningene? Blikket fester seg på et navn på listen for frimenigheten i Tromsø: W.R. Ebeltoft, bokbinder og bokhandler. Kunne det være ham - eller hans kontorist?

Mot slutten av 1850-tallet finner vi at den katolske kirkes representanter kommet til Nord-Norge. Her finnes lister for den katolske menighet i Alta 1859 og den katolske menighet i Tromsø i 1861.

Noen av disse tidlige menighetene blir borte etter noen år, andre viser seg mer livsdyktige. Vi finner en oversikt amtmannen i Tromsø har satt opp for året 1879. I et område der det ved inngangen til 1860-tallet befant seg ti menigheter - ni frimenigheter og en katolsk menighet, er det nå bare fem: Frimenighetene i Tromsø, Balsfjord og Lyngen, baptistmenigheten og den katolske menigheten i Tromsø. Til sammen har de 632 medlemmer. Av dem har baptistmenigheten alene 377 medlemmer, 150 fra Tromsø by, 174 fra landdistriktene og 53 som oppholder seg utenfor amtet - i Finnmark og Nordland. Går vi ennå ti år frem i tid og ser på listen fra 1889, finner vi at metodistkirken også er kommet til amtet. Menigheten har 24 medlemmer. Og nå teller vi i Troms ikke en, men hele fire baptistmenigheter med til sammen 647 medlemmer. Dissenternes antall i Troms er nå totalt 831.

Her ligger mange lister og mange sammendrag, de siste laget for å sendes inn til Justisdepartementet. Og de gir en mange tanker.

Innberetningsmaterialet er ikke komplett, men likevel rikt. Det opphører med meldingene for 1891. Årsaken er at den nye dissenterloven innførte et forenklet innberetningssystem. Medlemslisten ble erstattet av en oppgave over medlemsantallet, men stadig fulgt av meldinger om endringer i menigheten. Og disse skulle ikke lenger sendes amtmannen, men fogden eller magistraten.

Så en merknad: I Dissenterloven står det at innberetningene skal sendes øvrigheten. Og det er ikke entydig. Her i nord har øvrigheten i dette tilfelle blitt oppfattet som amtmannen, men det er tenkelig at innberetningene kan finnes i andre arkiver i andre deler av landet - da trolig hos magistraten i større byer og hos fogden på landet. Men i Troms og Finnmark er det altså amtmannen som har mottatt innberetningene.

 

Annet materiale i amtmannens arkiv

Sammen med medlemslistene ligger også korrespondanse som belyser dissenterhistorien ytterligere. Her finnes erklæringer fra menighetsforstandere om at de skal rette seg etter bestemmelsene i Dissenterloven. Her finnes forklaringen på at menigheter legges ned. Som når en menighetsforstander forteller at han skal reise til Amerika, og at ny forstander vil bli meldt når de øvrige menighetslemmene kommer tilbake fra fiske. Året etter mangler medlemslisten for denne menigheten. Ingen ny forstander er kommet til og menigheten er opphørt.

Her nord stiftet baptistene sin første menighet høsten 1870 i Tromsø. Den ble raskt stor og hadde medlemmer både i og utenfor amtet. Snart ble flere baptistmenigheter opprettet, og ofte der det var eller hadde vært frimenigheter. Om dette leser vi i et brev datert Hunstad 4. mars 1874 fra forstander Peder Fredriksen. Han forklarer - etter purring fra amtmannen - hvorfor protokollen for Kvæfjord og Trondenes/Sand frimenighet ikke er sendt inn til det årlige ettersyn, som fastsatt i Dissenterloven.:

"(...) meddeles, at jeg for Tiden ikke anser mig staaende som Forstander for nogensomhelst Menighed, men vel som medlem af Baptistmenigheden paa Tromsø, hvilket jeg ogsaa den 14de Februar 1873 tilkjendegav for Her Amtmanden mundtlig paa hans Kontoir. At flertallet af de enkelte Medlemmer saavel i Kvædfiord som Throndenæs og Sand har indmeldt sig i Baptistmingen [sic] paa Tromsø er jeg vidende om og jeg tror saaledes ikke at hverken i Kvædfiord eller paa de to andre nævnte Steder gives længere nogen fri apostolisk ordnet Menighed."

Dermed er to-tre frimenigheter opphørt og baptistmenigheten i Tromsø styrket. Vi blar videre. I et brev datert 9. september 1887 meldes det at det er dannet en baptistmenighet i Kvæfjord. Og vi drar kjensel på navnet på forstanderen: Kaarmand Peder Fredriksen Hunstad.

Protokollettersynet, som Peder Fredriksen ikke hadde sørget for, var obligatorisk. I denne artikkelen skal vi se nærmere på dette når vi behandler selve menighetsprotokollen, og konstaterer foreløpig at korrespondanse om dette finnes nettopp i amtmannens arkiv.

Her ligger også andre saker som bringes inn for amtmannen som den som har øverste myndighet. Her er godkjenninger av forsamlingshus. Her er skriv om egen gravplass. Her er diskusjoner om dissenterbarnas religionsundervisning. Og saker som gjelder økonomi. Om dissenteres fritak for avgifter til statskirkelige formål "kirkeskatten". En forstander bekjenner at han simpelthen ikke har orket eller fått tid til å sende inn sine oppgaver og ordne med protokollettersynet fordi han er så utrolig sliten av arbeidet i Herrens vingård. Han er utlending og det er så mørkt her nord. Kanskje håper han at amtmannen et øyeblikk kan være en vennlig allfader som sender ham et trøstens og forståelsens ord.

Og her er en voldsom feide der statskirkens prest har hevdet at folk har sluttet seg til en av dissentermenighetene for å slippe nettopp kirkeskatten, og der det tas grundig til motmæle fra menighetslemmenes side: Tro er tro og ikke spekulasjon.

Amtmannen/fylkesmannen har altså hatt tilsynet med trossamfunn utenfor Den norske kirke fra Dissenterloven kom. Gjennom det er hans arkiv blitt en sentral kilde til dissenterhistorien, en sammensatt beretning om menigheter og forstandere og om hvordan myndighetene håndterte de spørsmålene som kom opp.

 

OM INNFØRSLENE I SOGNEPRESTENS KIRKEBOK - OG OM VEIENE DIT

 

Utmelding

I kirkebøkene for statskirken skulle presten føre inn de som meldte seg ut for å slutte seg til et dissentersamfunn (1845-loven 15). Fra først av var det ikke et eget skjema for utmeldte i kirkebøkene. Presten førte dette der det var ledig plass i protokollen, gjerne helt bakerst.

I kirkeboken for Tromsø by finner vi de første utmeldelsene først 19. mai 1856, ført på sidene under G. Dagsregister over geistlige Embedsforretninger. Og dette året blir det innført i alt 138 utmeldte, ofte med opplysning om hvilken menighet de akter å slutte seg til. Vi har sammenholdt disse opplysningene i kirkeboken med medlemslistene i amtmannsarkivet og finner med få unntak den utmeldte igjen der.

Det viser seg også at en del utmeldte etter noen tid vendte tilbake til statskirken og det ble gjort plass også for innmelding.

Det var først senere at kirkebøkene fikk egne avdelinger for utmeldte og innmeldte. Denne bestemmelsen kom ved kgl.res. 13. juli 1877, men ennå tar det mange steder tid før presten har skrevet ut kirkeboken og skaffer en ny med trykt skjema. Resolusjonen fastsatte imidlertid at ny bok måtte være tatt i bruk innen 31. desember 1886.

Særskilt om fødsel, vigsel og død

1845-loven

Selv om dissentersamfunnene førte sine egne protokoller med opplysning om fødsel, vigsel og død, skulle også sognepresten i statskirken føre slike opplysninger om dissenterne. I Dissenterloven heter det i 5 at både organiserte og uorganiserte dissentere har plikt til å anmelde barnefødsler og dødsfall til sognepresten. Likeledes skulle ifølge 6 notarius publicus - vanligvis sorenskriver eller byfogd -, som var den som skulle vie de som sto utenfor statskirken, melde fra om vigsel. Menighetsforstanderne hadde ikke vigselsrett. Sognepresten skulle så føre inn opplysningene om dette i kirkeboken, og skriv 30. januar 1858 fra Kirkedepartementet til sogneprestene bestemte at dette skulle gjøres samlet på et særskilt sted i kirkeboken.

Med 1877-resolusjonen ble det gitt nye retningslinjer angående kirkebokføring i sin alminnelighet, og da også om føring av opplysninger om dissentere: Der det er få dissentere, kunne man bruke de siste bladene i hver seksjon i kirkeboken, viede etter de statskirkeviede etc. I sogn med mange dissentere kunne man opprette en egen protokoll etter samme mal som foreskrives i resolusjonen. Dette hadde sognepresten i Tromsø allerede gjort: Det finnes egen protokoll over dissentere, der de tilsendte meldingene er ført inn. Den begynner i 1856 og arbeidet er gjort samvittighetsfullt. Her finner man også dissentere som ikke hører til noen ordnet menighet, f.eks. anabaptister og kvekere, en håndfull av hver.

Presten i statskirken førte alle dissentere inn i sine protokoller. For de organiserte dissentere som i sine respektive samfunn førte sin lovforeskrevne protokoll ble dette en dobbeltføring. For de uorganiserte dissenterne, dissentere som ikke hadde sluttet seg til noe organisert samfunn, ble sogneprestens føring den eneste samlede oversikt over fødsel, vigsel og død.

 

1891-loven

1891-loven medførte ikke noen radikal endring i føringen av statskirkens kirkebøker. Forstanderne fikk nå vigselsrett og for de organiserte dissenterne skulle det årlig gå en liste fra forstanderen til sognepresten via øvrigheten med opplysning om fødsler, dødsfall og vigsler. Disse skulle føres inn i kirkeboken (3). Også om de uorganiserte dissenterne fikk sogneprestene sine meldinger. Meldinger om fødsler og dødsfall gjennom øvrigheten, vigsel direkte fra notarius publicus.

Med øvrigheten menes nå normalt fogden på landet og magistraten i byen. Ved lov 21. juli 1894 falt fogdeembetene bort. Loven skulle settes i verk etter hvert som fogdene gikk av, og meldefunksjonen ble normalt overtatt av lensmannen. Tilsvarende overtok vanligvis politimesteren meldefunksjonen etter magistraten da magistratembetene ble opphevet fra 1. juli 1922. I Troms ble det slik at politimesteren i Tromsø, som var magistrat til ordningen ble avviklet, ble sittende som den som skulle ta imot dissentermeldingene for hele sitt politidistrikt, som var Tromsø by og tidligere Tromsø fogderi.

I politimesterens arkiv finnes en protokoll over disse anmeldelsene, sporadisk og lite fullstendig ført. Og en del korrespondanse. Det krevde en del frustrerte studier for å forstå hva dette materialet egentlig var - det virket så tilfeldig og underlig. Inntil et brev fra domprosten i Tromsø til politimesteren, datert 13. juli 1957, satte oss på sporet og gav oss forklaringen.

"(...) i den tiden jeg har vært i byen, er det bare en menighet det er kommet et par meldinger fra. Det vil være av stor betydning for ettertiden at bestemmelsene følges, for etterkommere skriver som regel hit for å få opplysninger."

Politimesteren følger opp med en innskjerping overfor menighetsforstanderne allerede 29. juli.

Ordningen fungerte altså ikke. De få notatene som er ført i politimesterens dissenter-protokoll bekrefter at anmeldelsene stort sett ikke ble sendt inn slik de skulle - på tross av gjeldende bestemmelser. Det forklarer også at disse anmeldelsene er forsvunnet fra kirkebøkene når vi kommer litt ut på 1900-tallet.

Dissenterlovkomitéen av 1957, som utarbeidet forslaget til det som siden ble loven om trossamfunn av 1969, slo da også fast "At det er alminnelig erkjent at de gjeldende regler om registrering av fødsler, vigsler og dødsfall ikke er tilfredsstillende." I Oslo hadde det ikke vært klart hvem som var øvrighet i dette tilfelle og i lang tid var meldinger blitt mottatt både av byfogd og av politimester, hver fra forskjellige menigheter. Og ingen av dem hadde tatt saken opp som problematisk. Hadde de ikke engang merket at noe var galt? Beretningene i lovforarbeidet er mange.

Opplysningene om dissentere forsvinner altså fra kirkebøkene, mens bestemmelsen om at de skulle føres, ble stående like lenge som 1891-loven.

Sognepresten fortsatte imidlertid registrering av fødsler for alle i sitt embetsdistrikt. Dette skyldes at han fra 1916 som følge av de castbergske barnelover skulle føre fødselsregister der alle skulle tas med. I 1919 kom det særlige retningslinjer for å sikre at også barn av dissentere ble meldt dit. På skjema for fødselsregisterprotokollene var det plass til å oppgi foreldrenes trossamfunn hvis en eller begge ikke tilhørte statskirken. Det skulle også angis hvem som hadde anmeldt fødselen og stundom ser vi at det er en menighetsforstander. Men oftest er det jordmoren eller distriktslegen, moren eller faren, bidragsfogden eller en fremmed sogneprest. Stikkprøver antyder at fødselsregister-protokollen ikke er noen særlig egnet kilde for ettertidens dissenterforskning: Innførsler om trossamfunn er ofte utelatt.

Heller ikke dødsanmeldelsene i skifteforvalterarkivene er en komplett kilde for oss. De er innsendt av lensmann, sogneprest eller forstander i dissentermenighet og skal samlet ha med alle dødsfall i distriktet. Opplysninger som viser trossamfunn kan imidlertid mangle.

 

Arkivmateriale på personnivå etter 1891-loven

Som vi har sett, er det materiale som har nedfelt seg i de offentlige arkivene etter 1891, langt mindre rikt enn det eldre materialet når det gjelder det enkelte individ. Den årlige innsendingen av fullstendige medlemslister med navn faller bort. Bare medlemsantall ble nå krevet. Fortsatt skulle fødsel, vigsel og dødsfall, samt inn- og utmeldinger innberettes. Og dette materialet finner vi ikke lenger hos amtmannen, men hos fogd og magistrat, senere politimester og lensmann. Og vi har sett at meldinger hyppig ikke nådde sognepresten så han kunne føre dem inn i sin kirkebok - hva enten de nå stanset på veien via annen øvrighet, eller de aldri ble innsendt.

6. februar 1923 påminner et departementsskriv om at øvrigheten må sende sine oppgaver til sogneprestene, hvor de skal innføres i kirkeboken og deretter arkiveres i sogneprestens arkiv. Og stundom - men ikke ofte - kan en finne slikt materiale i prestearkivet. Skrivet kom imidlertid på et tidspunkt da ordningen nærmest var falt bort. Prestens kirkebokregistrering hadde ikke lenger den samme misjon og funksjon som tidligere.

 

Folkeregistreringssystemet forandres

Fra 1906 var det blitt anledning til å opprette folkeregister, og flere store byer gjorde det. Allment folkeregister ble opprettet i 1946. Senere ble det bestemt at alle fødselsmeldinger skal sendes folkeregisteret. Det førte igjen til at prestens føring av fødselsregister falt bort fra 1. januar 1983.

Vi ser at hele folkeregistreringssystemet i vårt hundreår gradvis er lagt om og gjort uavhengig av statskirkens registrering. Samtidig ser vi hvordan samfunnet i forrige århundre nitid registrerte det faktum at personer var dissentere, mens det i vårt hundreår tydeligvis ikke har vært ansett som maktpåliggende å registrere den enkelte dissenter særskilt. I arkivene kan vi iaktta hvordan kontrollen har visnet bort. Her har praksis gått foran lover og bestemmelser.

FOLKETELLINGER

Det er holdt fire folketellinger som i dag er tilgjengelige for bruk og som gir opplysninger om trossamfunn: I 1865, 1875, 1891 og 1900. Mens 1875- og 1900-tellingen finnes i original i statsarkivene, er 1865- og 1891-tellingen i Riksarkivet. 1865-tellingen er imidlertid tilgjengelig i statsarkivet på mikrofilm. For vårt distrikt er alle disse folketellingene - med unntak av 1891-tellingen - edb-registrert ved Registreringssentral for Historiske Data (RHD). Det betyr at en fra RHD vil kunne bestille folketellingen sortert med nettopp trossamfunn som hovedkriterium. Folketellingene har for øvrig ikke bare opplysninger som navn, yrke og alder, men også adresse. Bostedsangivelse utover prestegjeld/kommune finnes slett ikke alltid i det øvrige materialet som vi har sett på ovenfor, og folketellingene er derfor særlig nyttige for å kunne undersøke om det er sammenhenger mellom naboskap og menighetstilhørighet.

 

MER OM MATERIALE I LOKALFORVALTNINGENS ARKIVER: SOGNEPREST, PROST OG BISKOP. STIFTSDIREKSJON OG SKOLEDIREKTØR

I det følgende skal vi se på annet materiale i sogneprestarkivene og i arkivene til prestenes overordnede: prost og biskop. Dette fører oss også til arkivene etter stiftsdireksjonen - der biskop og amtmann møttes til felles behandling av spørsmål som gjaldt skolen og statskirkens økonomiske og juridiske forvaltning. Det bringer oss videre til skoledirektørenes arkiver og til skolekommisjonens arkiver. Sistnevnte er vanligvis å finne i prestearkivene frem til 1890 - så lenge var presten skolekommisjonens formann.

Vi finner frem kallsboken fra Alta prestegjeld. I kallsboken skal sognepresten nedtegne de sentrale ting om prestegjeld, prestegård og prestegjerning i den tid han har vært i kallet. Står det noe om den katolske menigheten her? Det må da ha merkes i lokalsamfunnet at det kom katolikker til egnen? Vi blar opp og leter ikke lenge før vi finner prestens beretning om viktige hendelser i prestegjeldet. Han skriver ikke langt, men beretningen er innholdsmettet og klar. Han skildrer omstendigheter omkring og etter læstadianeropprøret i Kautokeino i 1852 - det som endte med at to personer ble offentlig henrettet nettopp i Alta, mens en tredje aldri kom så langt som til retterstedet. Han ble drept på den lange veien dit. Og presten forteller om situasjonen og stemningen som fulgte deretter. Så fortsetter han:

"(...) Paa den Tid, da den værste Uro havde lagt sig, eller større Besindelse vendte tilbage til Gemytterne, i Aaret 1856, ankom til Alten den romersk-Katholske Præfekt Etienne Djunkowski, udsendt af den romerske Propaganda, for at grunde en Nordpolar-Mission i disse Egne. Efter foreløbige Undersøgelser dette Aar af Forholdene baade ved Kysten og blant Fjeldfinnerne, vendte han næste Aar tilbage med et talrikt Personale af Præster og andre Betjente, kjøbte det gamle Amtmandsæde Altengaard, der for nogen Tid siden var kommen i privat Eie, og indrettede der en Missionsstation, der opkaltes efter St. Olaf; herfra begyndte snart en stærk Paavirkning af Gemytterne. I Kapellet, som var indrettet paa en stor Sal i den gamle Bygning, udfoldedes den pavelige Kultus i all den Pragt, som de smaa Forholde tilstedede, under et overordentlig stort Tilløb af Folk fra alle Kanter, saa at det saa ud til at her skulde blive en god Fangst at giøre. At dette ikke blev Tilfældet og at ikke et stort Frafald fra den evangelisk-lutherske Kirke fandt Sted, er høist Mærkværdigt."

Så beretter han nærmere om hvordan misjonen ble drevet. Han slår fast at det i skrivende stund - en ti-års tid etter - bare var en 10-12 personer på misjonsstasjonen og han drøfter hvorfor katolikkenes fremstøt ikke fikk større gjennomslag. Han finner forklaringen i Guds hellige inngripen:

"(...) Man maa her uden Tvivl - nolens volens - se Guds Finger; Dørvogteren for Herrens Faarestie lod ikke Tyvene og Morderne slippe ind! Nu staaer Missionsstationen paa Altengaard uden præstelig Betjening og Rygtet siger at man vil flytte den til Hammerfest"

Vi forlater Alta og den katolske misjon og vender oppmerksomheten mot prestearkivene for øvrig. En hoveddel utgjøres av korrespondansearkivet: Kopibok og journal og serier av inn- og utgående brev delvis ordnet kronologisk og delvis etter emne. Noe emne som heter dissenter eller dissenterspørsmål, ser vi ikke i arkivkatalogen, men vi går gjennom brevjournaler og konstaterer at dissentersakene i høy grad er representert.

Det er ikke minst saker som viser usikkerhet om håndtering av utmeldelse og protokollføring og begravelse av dissentere, for ikke å snakke om begravelse av en dissenters statskirkelige foreldre eller ektefelle. Og om kirkeskatt. Her ligger også en rekke departementale rundskriv utarbeidet på bakgrunn av aktuelle dissentersaker fra hele landet.

Saker sendes fra prest til prost og biskop og de høye embetsmenns arkiver gir det samme bildet som prestearkivene. Korrespondansen er preget av at statskirken nå må avklare hvordan de ulike praktiske spørsmål som den nye loven reiser, skal håndteres. En og annen skrivelse legges frem for stiftsdireksjonen eller går helt til departementet.

Prostens og biskopens arkiver er ordnet på samme vis som prestearkivene, og grunnstammen er korrespondansen.

I prostens og biskopens arkiv finnes også visitasprotokollene. Her fortelles det om alle forhold i prestegjeldet, også om religiøse bevegelser, om læstadianere og om dissentere. Men mye ser det ikke ut til å være - noen bisetninger her og der. Visitasberetningene er formulert fra biskopens og prostens ståsted: De er på inspeksjon og er innstilt på å behandle statskirkens egne forhold.

I bispearkivet finnes imidlertid en serie der prestene selv kommer til orde: Innberetningene fra sogneprestene til biskopen. De forteller om alle ting i prestegjeldet og her er mange dissentersaker. Vi blar. Hjertet står stille et øyeblikk: Her ligger også liste over menighetslemmer i de katolske menighetene i Alta og Hammerfest for året 1878 - det året da Hammerfestmenigheten ble grunnlagt. Disse listene har vi forgjeves lett etter i journalvedleggene i amtmannsarkivet for Finnmark. Og så ligger de i biskopens arkiv!!

Denne innberetningsserien begynner omkring 1870 og slutter omkring første verdenskrig, men dissentersaker finnes det visst i alle korrespondanseseriene i bispearkivet både før og etter den tid. Og samtidig.

I bispearkivet ligger også en serie statistikkskjema med opplysninger om fødte, viede og døde i prestegjeldene. Den går like fra 1809 og til 1865. Prestene har årlig sendt inn sine lister via prosten til biskopen, som igjen har befordret dem samlet til det som i dag er Statistisk Sentralbyrå. Og etter at prestene fikk dissentere i sitt distrikt, retter de forespørsel til biskopen om disse skal tas med i oppgavene. Biskopen undersøker dette med amtmannen og beslutter til sist at dissenterne skal tas med og gis en egen linje. Og ofte har de fått det, men slett ikke alltid. Det må også tilføyes at dette materiale ikke er komplett - her mangler lister for flere prestegjeld. Materialet gir bare tall og sammendrag, her er altså ikke angivelse av navn.

Opplysninger på personnivå får disse listene fra 1867, men i statskirkearkivene i Statsarkivet i Tromsø har vi ikke funnet gjenpart av disse. Listene finnes i Riksarkivet og er blant annet blitt brukt når kirkebøker som var blitt ødelagt under krigen, skulle rekonstrueres.

Den alminnelige korrespondansen i bispearkivet inneholder en rekke dissentersaker. Vi velger et eksempel som belyser spørsmålet om statskirkens inntekter.

I 1845-loven fantes det bestemmelser som fritok medlemmer av dissentermenigheter for avgifter til statskirkens drift (3). Det heter at de "(...) ere fritagne for andre Ydelser til Statskirken og dens Betjente end Tiender, samt de på Eiendomme, hvoraf de maatte være i Besiddelse, heftende Afgifter eller Byrder."

En bunke brev viser hvilke nye problemer disse bestemmelsene stilte myndighetene overfor. Brevene er fra 1886. Sognepresten i Sand henvender seg til høyere myndigheter med spørsmål om dissentere skal svare rettighet, en avgift som inngikk i prestens lønn. Prosten i Trondenes utreder saken for biskopen og forteller om denne avgiften og dissenterne i Sand og Ibestad: "(...) de har ydet og yder mig den uden minste indvending". Likevel kommer han til at dette er en avgift knyttet til person og ikke til jord. Den kan altså ikke avkreves en dissenter. Stiftsdireksjonen støtter prosten, men Sand-presten blir spurt om han ønsker at saken skal fremlegges for departementet. Og han avslår å gå videre med saken. Statskirken godtar altså en smule avmagring av lønnsgrunnlaget for Sand-presten - det dreier seg om kroner 1.60 per gårdbruker i et område der det er mange dissentere.

Slike fritak for ytelser til statskirken gis det også i 1891-loven, og de såkalte kirkeskattsakene florerer både i de geistlige arkivene, stiftsdireksjonens arkiv og i amtmannsarkivet. Noen av dem har vært i departementet. Med 1969-loven blir ordningen endret. Spesialbestemmelsene blir avløst av bestemmelser som sikrer trossamfunn offentlig tilskudd etter medlemstall.

Når vi ser på statskirkens arkivmateriale, kan vi også finne saker som gjelder undervisning av dissenterbarn. Ifølge 1845-lovens 9 var de fritatt for ordinær kristendomsundervisning i den offentlige skole "(...) hvorimod Skolebestyrelsen paa ethvert Sted har at paase, at Børnenes Undervisning ei heller i religiøs Henseende forsømmes". Som i spørsmålene om kirkens inntekter trekkes også stiftsdireksjonen inn her.

I stiftsdireksjonen møttes biskop og amtmann til felles overveielse i en rekke saker, deriblant skolespørsmål og spørsmål som gjaldt inntekter til kirkelige formål, hva enten de nå gjaldt kirkehus eller prestelønn. Fra 1890 ble skolesakene flyttet fra stiftsdireksjonen til skoledirektøren, og undervisningssakene finnes der. Både stiftsdireksjonens arkiv og arkivene til skoledirektørene i Troms og Finnmark er utpregede korrespondansearkiv, og stort sett er brukeren henvist til å benytte brevjournalen for å finne frem til de enkelte sakene.

Arkivene til så vel stiftsdireksjon som biskop dekker både Troms, Finnmark og Nordland inntil 1952. Skoledirektøren i Troms dekket samme distrikt til 1902. Da ble det opprettet eget skoledirektørembete for Finnmark. I 1947 fikk også Nordland egen skoledirektør.

Stoff om dissenteres undervisning finnes også i kommunearkivene. Til 1890 var som nevnt presten formann i skolekommisjonen (skolebestyrelsen) og undervisningsspørsmålene finnes også av den grunn i prestearkivene. Ikke sjelden har presten ført skolekommisjonssakene i sin embetsjournal.

Vi ser ikke minst i statskirkearkivene at det er mye som skal gå seg til for å få dissenterloven til å fungere. Her er det mange spørsmål presten møter for første gang. Og materialet er mer juridisk, økonomisk og praktisk orientert enn teologisk.

Men teologi og kampvilje finner vi også. Som når vi blar i den eldste forhandlingsprotokollen fra Tromsø Indremisjon, den står som et tillegg til sogneprestarkivet for Tromsø. Foreningen ble opprettet i 1858 og den mobiliserer mot dissenterne. Det holdes jevnlig bibeltimer og bibelundervisning og i møte 27. september 1871 bevilger bestyrelsen - byens beste menn - et beløp på inntil 2 speciedaler til innkjøp av et antall eksemplarer av traktaten "Hvorfor jeg ikke vil være baptist". Baptistmenigheten i Tromsø var blitt stiftet høsten før og hadde stor fremgang.

HVA MATERIALET I DE OFFENTLIGE ARKIVENE KAN FORTELLE

De spørsmålsstillingene en kan komme til dette materialet med, er flerfoldige. Her har slektsforskerne en mulighet til å finne igjen savnede slektninger som ikke finnes på ordinært sted i kirkeboken, fordi de ikke var medlemmer av statskirken. Dette gjelder så vel den troende baptist som fritenkeren. Men ikke minst vil forskere som befatter seg med videre spørsmål i forhold til menighetsdannelser og trossamfunn utenfor Den norske kirke, finne et godt materiale: Hvem gikk inn i menighetene, hvilket yrke hadde de, hvor bodde de, hvor kom de fra? Hvilke spørsmål har menigheten tatt opp med øvrigheten og øvrigheten med dem? Hvordan fungerte loven i praksis? Hvordan har organisasjonsfriheten fungert? Hvorfor oppstår menigheter? Hvorfor forsvinner noen av dem, mens andre blir værende? Hva formulerer de om sin tro? Eller er det ikke bare tro, men også andre forhold som ligger bak menighetsdannelser og menighetskonsolideringer?

Ovenfor har vi sett hvordan det i lokalforvaltningens arkiver i et statsarkiv som vårt finnes arkivmateriale som beretter om dissentere og dissentersamfunn. De fyldige menighetslistene fra tiden før 1891-loven trådte i kraft, er en grunnstamme i dette materialet. Viktig er også statskirkens kirkebøker og føringen av fødsel, vigsel og dødsfall der, en føring vi ser bli dårligere og dårligere utover i vårt hundreår fordi meldesystemet ikke har fungert - presten har ikke fått de meldinger han skal ha. Det finnes korrespondanse og innberetninger i amtmannsarkiv og statskirkens arkiver - prest, prost og biskop - og i arkivene til stiftsdireksjon og skoledirektør. Og korrespondanse i forbindelse med dissentermeldinger til fogd og magistrat og deres etterfølgere. Det finnes opplysninger om de enkeltes trossamfunn i flere av folketellingene.

Vi vil kunne finne mer om dissentere i kommunens arkiver - om undervisning, skatt og gravplass. Og vi vil kunne gjennomgå departementsarkivene og arkivet til Statistisk Sentralbyrå i Riksarkivet. Men i denne omgang vender vi oppmerksomheten en annen vei. Til den primære kilde til dissentermenighetenes liv og historie: Deres egne arkiver.

 

 

II: DISSENTERNES EGNE ARKIVER

Menighetsprotokoller

Menighetsprotokoller etter dissenterlovene av 1845 og 1891

Ved utgangen av 1850-tallet fantes det i Troms ti dissentermenigheter: Ni frimenigheter og en katolsk menighet. I Finnmark fantes det en katolsk menighet i Alta, fremkommet ved den såkalte Nordpolmisjonens arbeid. Frem mot århundreskiftet ble enkelte menigheter lagt ned og nye opprettet. Og disse "ordnede dissentermenighetene" hadde det felles at de skulle føre protokoll slik det var fastsatt i Dissenterloven av 1845 og fastholdt i Dissenterloven av 1891.

Etter begge lovene skulle protokollene stå under øvrighetens tilsyn. De skulle autoriseres av amtmannen og bakerst i en av menighetsprotokollene kan vi ekempelvis lese

"Denne Bog, som indeholder 335 - tre hundrede tretifem - folierede, gjennemtrukne og med Amtets Segl forsynede Blade autoriseres herved til Protokol for Baptistmenigheden i Tromsø.

Tromsø Stiftamtmandsembede, 5. Januar 1875.

Chr. Kjerschow."

Den grønne silkesnoren boken er gjennemtrukket med, er stadig festet med amtmannens røde lakksegl. Her garanteres at ingen har tuklet med sidene - det ville ha synes! Ofte er autorisasjonen gjort en god stund etter at protokollen ble tatt i bruk. Som her - de første innførslene er nok gjort tidligere.

Ved siden av autorisasjonen står opplysninger om ettersyn, som i denne: "Etterset den 24. Januar 1876. Kjerschow". Og nedover siden står samme antegnelse med nye datoer, år etter år - og ikke hvert år. Dette har sammenheng med ettersynsplikten som hvilte på amtmannen. Han skulle årlig sende rapport til Justisdepartementet om at protokollene var kontrollert. Og i amtmannsarkivet finnes rapporter om at så har skjedd.

For det meste ble ettersynet utført ved at protokollen ble sendt inn til amtmannskontoret, men flere dissenterforstandere har klaget over at det tar lang tid. De skriver til amtmannen og ber om å få den igjen - de skal gjøre nye innførsler. Og klagene er ikke spesielle for Nord-Norge. I et rundskriv fra Justisdepartementet til alle amtmennene datert 10. april 1915, blir det bedt om at ettersynet primært utføres på menighetsforstanderens kontor, og bare sekundært ved at protokollen sendes inn. Og i så fall må amtmannen returnere protokollen raskt så ulempene ved innsendingen blir færrest mulig.

Selve ettersynsforretningen er ført i forretningsprotokollene, og en stikkprøve så sent som i 1923 viser at det å troppe opp i menigheten for ettersyn, nok ikke var så enkelt når avstandene er store. Fylkesmannen i Finnmark noterer kortfattet:

"År 1923 den 16. januar blev på fylkeskontoret efterset menighetsbøker, og vigselbøker og lysningsbøker for Hammerfest katolske Menighet. Intet å bemerke. Hagb. Lund."

Menighetsprotokollene var satt opp som en kirkebok i statskirken, med seksjoner for A. Indmeldte i Menigheden, B. Udmeldte af Menigheden, C. Fødte, D. Begravede og Dødfødte, E. I Ægteskab Indtraadte og F. Menighedens Lemmer ved Udgangen af hvert Aar. Skjema ble fastsatt ved kgl. res. 4. desember 1856.

Det siste skjema i protokollen er altså en oversikt over medlemmer i menigheten per 31. desember hvert år. Dette ble brukt som utgangspunkt når forstanderen årlig skulle avfatte medlemslisten til amtmannen. Denne ordningen falt som vi har sett bort med 1891-loven, men det tar ofte tid å endre en praksis og i mange protokoller er det satt opp medlemsliste for enda noen år etter den tid.

Selv om innberetningene er utarbeidet med utgangspunkt i protokollen, kan de ikke erstatte den. For i protokollen finnes det mer enn det som er pålagt av innførsler. Her er små notater om endring av navn og yrke, om verv og slektssammenhenger.

Og ikke minst meldes det om flytting. Geografisk flytting og flytting mellom trossamfunn. Vi ser de internasjonale sammenhengene og forbindelsene - og de nordiske og nasjonale. Her flyttes mellom menigheter i Norge og i Norden og i Amerika. Som når utvandreren fra baptistmenigheten i Norge finner rotfeste i skandinaviske baptistmiljøer i Amerika. Noen blir og noen vender tilbake.

Vi vinker farvel til skomaker Blomstrøm som med sin hustru 6. oktober 1857 forlater frimenigheten i Tromsø for å reise til Amerika. Og forstanderen føyer siden til i protokollen om de to: "have der sluttede sig til Baptisterne". Vi leser prestens innførsel om et nyinnmeldt menighetsmedlem: "kommer fra Amerika, har tatt daaben i Milwaukee". Vi kjenner igjen unggutten fra Norge som kommer hjem som ferdig utdannet baptistprest fra presteseminaret i Morgan Park utenfor Chicago.

Og her er lister over klasseinndeling på søndagsskolen og navneliste over sangkoret. Og små vitnemål om kirketukt, som når den katolske presten holder øye med hvem som har oppfylt påskeplikten - plikten til skrifte og altergang hvert år i påsketiden. Og som når flere av menighetsforstanderne en og annen gang finner å måtte konstatere nødvendigheten av utelukkelse fra menigheten grunnet manglende kristelig vandel eller mangel på rett tro, som formedelst overgang til quekernes læresetninger. Protokollen har levet med menigheten i meget lang tid mens en innberetning, slik vi møter den i amtmannsarkivet, er avfattet, innsendt og arkivert. Den er en annen type dokument.

Ved kgl.res. 19. februar 1892 ble det fastsatt nytt skjema for protokollene. De skulle ha følgende avdelinger: A. Indmeldte i Menigheden, B. Udmeldte af Menigheden, C. Levende fødte, D. Dødfødte, E. Ægteviede (af Menighedens Præst eller Forstander), F. Døde.

Bokhandler E. Sem i Fredrikshald - som både da og senere i allianse med Stenersen har gitt vesentlige bidrag til norske arkivers utforming i bøker og skjema -, sendte 24. september 1892 ut en nett brosjyre med tilbud om protokoller tilpasset ethvert nivå og ambisjon. De kan fås i de enkleste bind og i helt skinnbind. "(...) gjennemdragne, folierede og med Titel "Menigheds-protokol" paa Ryggen eller Siden. (Optages Menighedens navn i Titlen fordyrer dette Rygtitlen med 20 øre og Sidetitlen med 60 øre.)" Brosjyren er adressert både til dissenterforstanderne og til øvrighetene som skal administrere 1891-loven. Firmaet har tilbud også til disse. Som en forenkling for kjøperen tilbyr Sem: "Paa Forlangende sendes Protokollerne direkte til vedkommende Amtskontor til Autorisation."

Mange har kjøpt nettopp Sems protokol, men skjemaet er det samme også hos de menigheter som har linjert det opp i en ubeskrevet protokoll eller har fått det laget i stand av den lokale boktrykker. Kanskje ble dette et høyst relevant satsningsområde for bokbinder og bokhandler Ebeltoft, en av dem som forlot frimenigheten for å gå med ved stiftelsen av baptistmenigheten i Tromsø i 1870.

Uansett - en ny serie protokoller begynner i 1892/93, og den eldre protokollen benyttes ikke mer. Opplysninger om medlemmer og innmeldelser i menighetene før dette tidspunktet er oftest ført inn i den nye protokollen. Det gjør at disse protokollene ofte blir feildatert og kalt menighetsprotokoll fra f.eks. 1856 eller 1871. Her vil imidlertid både selve protokollskjema og datoen for amtmannens autorisasjon bakerst i boken fortelle at vi står overfor en protokoll av den nye generasjon.

 

Protokollkartleggingen 1919

I 1919 gjennomførte Justisdepartementet på initiativ fra Riksarkivet en rundspørring til alle dissentermenigheter i landet med spørsmål om hvilke protokoller de hadde i sin varetekt. I Troms og Finnmark fantes det da 15 menigheter: to i Finnmark og 13 i Troms. Alle hadde de sine protokoller i god forvaring.

De 15 menighetene var spredt på flere kirkesamfunn og trosretninger. Den katolske kirke hadde to menigheter: Vor Frue menighet i Tromsø og St. Michaels menighet i Hammerfest. Sistnevnte hadde også protokollene for St. Josefs menighet i Alta, som var blitt lagt ned ved århundreskiftet. Til sammen hadde de katolske menighetene 11 protokoller, de eldste tilbake til 1858-1859. I tillegg kom Metodistkirken, også med tre menigheter: Tromsø, Hammerfest og Harstad med protokoller som begynte i henholdsvis 1889, 1890 og 1918. Den Evangelisk-Lutherske Frikirke var representert med en nyopprettet menighet i Salangen. Den hadde en protokoll med begynnelse i 1918.

Både den frie apostoliske menighet i Tromsø og den frie apostoliske christelige menighet i Balsfjord oppgav å ha en protokoll som begynner i 1893.

Baptistsamfunnet hadde 7 menigheter og til sammen 10 protokoller tilbake til 1870-årene: Tromsø, Bjarkøy, Kvæfjord, Aune, Sommarøy, Harstad, Balsfjord. I tillegg opplyste fylkesmannen i Finnmark at han hadde to protokoller fra Vardø baptistmenighet for perioden 1886-1907. Menigheten var blitt nedlagt i 1907.

Til sammen skal det ifølge undersøkelsen i 1919 eksistere 28 menighetsprotokoller i menighetenes forvaring, iberegnet de som var i bruk i 1919.

Undersøkelsen forteller altså om mange menigheter og menighetsprotokoller i vårt område i 1919. I tillegg hadde det eksistert menigheter som var lagt ned før dette tidspunkt og som dermed falt utenfor undersøkelsen. Så langt vi kjenner til gjaldt det baptistmenigheten i Vardø og i alle fall 7 frimenigheter. Fra disse er det bevart protokoller kun for frimenigheten i Lyngen. Takket være at innberetningene i amtmannsarkivet er så gode for den eldste tiden, er dette likevel til å leve med.

 

Egne lysnings- og vigselsprotokoller

Dersom denne undersøkelsen var blitt gjort et par år senere, ville man ha funnet nok to protokolltyper på registreringsskjemaet: Lysnings- og vigselsprotokoller etter den nye ekteskapsloven av 1918. Da Dissenterloven kom, hadde dissentersamfunnene ikke vigselsrett - vigsel av personer som ikke hørte til statskirken skulle utføres av notarius publicus og innskrives i hans protokoller. Med Dissenterloven av 1891 fikk de enkelte samfunn vigselsrett og vielser ble ført inn i de ordinære menighetsprotokollene - inntil ekteskapsloven av 1918 førte til at det ble opprettet separate vigselsprotokoller.

 

Menigheter og menighetsprotokoller i 1994

I 1969, 50 år etter den første kartleggingen, ble Dissenterloven av 1891 avløst av en ny lov om trossamfunn. Den var formulert i en situasjon der trossamfunn utenfor Den norske kirke ikke var begrenset bare til kristne samfunn og tilhengere av den mosaiske tro. Det var mulig å tenke seg at en lang rekke andre trossamfunn med røtter i andre kulturkretser, ville kunne komme til. Og loven snakker ikke lenger om ordnede dissentersamfunn, men om registrerte trossamfunn.

Ytterligere 25 år senere, i 1994, gjorde vi i Statsarkivet i Tromsø en rundspørring til alle registrerte trossamfunn i Troms og Finnmark med spørsmål om hvilke protokoller de har i sin forvaring i dag. Nå hadde bildet endret seg radikalt. Fra de 15 menighetene i 1919 var antallet øket til 52 menigheter. Og også i vårt nordlige distrikt finnes innslag fra fjernere egne og kulturer, som et islamsk samfunn og et bahai-samfunn. Fortsatt er imidlertid kristne eller bibelinspirerte trossamfunn dominerende.

 

Kartlegging og avlevering 1994

1969-loven brakte en ny bestemmelse (23), nemlig at de utskrevne menighetsprotokollene skal leveres inn til statsarkivene etter de samme regler som gjelder for kirkebøkene i Den norske kirke, dvs. når det er 80 år siden protokollen ble utskrevet. Bestemmelsene sier ikke noe særskilt om lysings- og vigselsprotokollene, som har vært løsrevet fra menighetsprotokollene siden 1918.

Sommeren 1994 foretok vi innkalling av de eldste protokollene til Statsarkivet i Tromsø. Bare noen få var utskrevet allerede for 80 år siden, i 1914 altså. Likevel ble det 11 protokoller å kalle inn: En fra en metodistmenighet, fire fra baptistmenigheter og 6 fra Den katolske kirke. Samtidig sendte vi - nå som i 1919 - ut et spørreskjema for å få vite hvilke protokoller som fantes i disse trossamfunnene i dag.

Sammenholdt med undersøkelsen i 1919 viste det seg ved kartleggingen at en del eldre protokoller ser ut til å ha gått tapt. Noe av grunnen til dette er rett og slett at mye arkivmateriale i Nord-Norge, uansett opphav, gikk tapt under krigen. Noe er også blitt borte av andre grunner: forstanderskifte, brann eller uforstand. Hardest rammet er den katolske kirke, som ser ut til å ha mistet flere protokoller.

Til gjengjeld er det for enkelte menigheters vedkommende dukket opp protokoller som ikke var på plass i 1919. Det står likevel ikke til å nekte at av de 28 protokollene som eksisterte i 1919, er det 12 som en ikke kan finne igjen i dag. Til gjengjeld har det dukket opp en del protokoller som ikke var nevnt i 1919-kartleggingen, deriblant den eldste protokollen fra Tromsø frimenighet tilbake til 1856! Av de 11 protokollene vi innkalte med grunnlag i 1919-undersøkelsen, er bare fem blitt avlevert. Av de manglende 6 protokollene, tilhører fem den katolske kirke.

Dette gjelder særlig protokoller fra menighetene i Alta og Hammerfest. Vi vet at Alta-protokollene ble flyttet til Hammerfest da menigheten ble nedlagt omkring århundreskiftet. Samtidig ble menighetslemmene lagt til menigheten i Hammerfest. Dermed er det nærliggende å tro at de savnede protokollene for både Alta og Hammerfest ble ødelagt samtidig under okkupasjonen. Også Metodistkirken mangler en protokoll fra menigheten i Hammerfest. Den ble ødelagt under okkupasjonen, men er siden blitt rekonstruert.

De protokollene som ikke er innkalt i år, skal bli i sine menigheter og samfunn til tiden for avlevering er der. Mange av dem er imidlertid dårlig sikret: Under 1/3 av de 52 menighetene som inngår i vår undersøkelse oppgir å oppbevare sine protokoller brannsikkert. Det finnes eksempel på at selv for en menighet som har opplevet å få protokoller ødelagt ved brann - og det ganske nylig, er det ikke selvsagt at det benyttes ressurser til anskaffelse av brannsikkert skap for å forhindre slikt for fremtiden. Et slikt skap betyr en utgift på henved 10.000 kroner. For mange protokoller er det altså lovlig lenge etter et langt liv i bruk å måtte vente enda i hele 80 år på sikring i statsarkivet.

 

Menighet og samfunn. Opprettelse og nedleggelse.

Trossamfunn gis godkjenning hos fylkesmannen. Og mens man tidligere snakket om ordnet dissentersamfunn og dissentermenigheter er termen etter 1969-loven "registrert trossamfunn". Her må vi gjøre oppmerksom på at det i dagens terminologi finnes en ikke helt gjennomført distinksjon mellom menighet og samfunn. Et samfunn kan være en enkelt menighet, for eksempel en pinsemenighet, som er registret som en selvstendig enhet hos fylkesmannen. Et samfunn kan imidlertid også være et knippe av flere menigheter under et fellesorgan, hva enten det nå kalles generalsekretær, distriktsleder eller biskop. Slike store samfunn er eksempelvis Metodistkirken, Adventistsamfunnet, Baptistsamfunnet, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Den katolske kirke. Noen menigheter styres av fellesorganet, andre koordineres. Graden av selvstendighet varierer.

Fylkesmannen skal etter 17 i loven føre tilsyn med samfunnene. Og derfor henvendte vi oss til fylkesmennene i Troms og Finnmark og til fylkesmannen i Oslo og Akershus for å få den adresselisten som skulle danne utgangspunktet for undersøkelsen. Det viste seg da at fylkesmannskontorene ikke hadde oppdaterte adresselister over samfunn og menigheter. Det ble et tidkrevende arbeid å identifisere menigheter og finne adresser og vi vet at vi ikke har lykkes fullt ut. I enkelte tilfelle er enkelte menigheter derfor falt helt utenfor denne undersøkelsen - vi har ikke funnet frem til dem. Dette tyder kanskje på at det registrerings- og tilsynssystemet som kunne fungere i en tid med få samfunn og menigheter ikke er like godt egnet i dagens situasjon.

Når et samfunn legges ned skal menighetsprotokollene leveres inn til fylkesmannen. Hvis samfunnet gjenopprettes, kan protokollen leveres tilbake. I motsatt fall forblir protokollen i fylkesmannens arkiv og avleveres i sin tid til Statsarkivet sammen med dette. Denne bestemmelsen kom først med 1891-loven. Det forklarer at protokollene til mange av de menighetene som ble oppløst før den tid, er borte. Men det forklarer ikke at protokoller er blitt borte i forbindelse med nedleggelser også etter 1891. Det skyldes nok at innleveringsplikten ikke alltid har vært like godt kjent av menighetsforstandere.

 

Protokollens betydning

Hvor stor betydning nettopp menighetsprotokollen kan synes å ha hatt i et trossamfunn, finner vi i en korrespondanse mellom den frie apostoliske menighet i Tromsø og fylkesmannen i Troms i 1938. Historien er i korthet denne: Den frie apostoliske menighet i Tromsø ble nedlagt i januar 1938 - den hadde bare et eneste aktivt medlem igjen. Og protokollene ble sendt inn til fylkesmannen, slik bestemmelsen var, mens den nystiftede frie misjonsmenighet overtok den nedlagte menighets eiendommer og eiendeler. I 1940 ble den nedlagte apostoliske menighet imidlertid reorganisert av medlemmene i den nyopprettede Tromsø frie misjonsmenighet. De erklærer følgende:

"(...) Da vi er direkte arvtagere, og fortsetter av den ovennevnte misjons arbeide, og det også er av historisk verdi og intresse for os, å fortsette de samme protokoller som var brukt, hvorved vi da kan føre den frie forkjyndelse i Tromsø tilbake til dens første tid ved Pastor Lammers (...)"

Menigheten meldes gjenopprettet og fylkesmannen oversender de to protokollene. I 1940 var det altså avgjørende for menigheten å beholde kontinuiteten bakover nettopp ved å ha protokollen tilbake til Lammers tid i sitt eie.

 

 

Menighetenes egne arkiver

Ovenfor har det kun vært snakk om en enkelt serie protokoller: Menighetsprotokollen med opplysninger om innmeldelse, utmeldelse, fødsel, vigsel og dåp. Den skapes av trossamfunnet etter påbud fra det offentlige og den leveres i sin tid til det offentlige. Protokollen er derfor et særlig anliggende for oss i statsarkivene, som skal sikre den slik at den kan gi opplysninger også til dem som kommer etter oss.

Det arkivmaterialet som dannes i et trossamfunn utenfor Den norske kirke er imidlertid langt mer enn en menighetsprotokoll. Menighetenes arkiver viser nettopp mangfoldet i menighetslivet, og profesjonelle arkivarøyne registrerer raskt hvor like disse menighetenes virksomhet på mange vis ser ut til å være på grunn av sitt helt spesielle utgangspunkt - som de har felles: De samler mennesker til samfunn med hverandre med det som er den felles tro i sentrum.

I et menighetsarkiv møter vi styringsorganer under mange navn, som menighetsråd, eldste, diakonat. Og her er protokoller: For styrer og råd. For menighetsmøter, "allmøtet". I tillegg er her regnskap og beretninger om menighetens virksomhet, noen skrevet for fylkesmannen og andre skrevet internt for høyere myndigheter i deres eget samfunn. Og her er kopibøker, journaler, korrespondanse og regnskap.

Her finnes arkivmateriale fra mannsforeninger, kvinneforeninger, barneforeninger og ungdomsforeninger, speidergruppe og søndagsskole, musikklag og kor; bibelforeninger og diakonale tjenester for å besøke syke og gamle; misjonskomitéer og komitéen som skulle oppsøke frafalne og tale dem til rette.

Og virksomheten kan være videre enn dette: Menigheter har hatt skoler og barnehager, sykehjem og aldershjem, kurbad og sykehus. De har hatt menighetsblader og blader stilet til dem utenfor. Forlag. Folkehøgskoler, bibelskoler og presteskoler. Indre og ytre misjon.

Mens Den norske kirkes arkiver blir gitt varig bevaring i Arkivverket, er andre trossamfunn ikke underkastet noen juridisk forpliktelse til å levere arkivmateriale til Arkivverket. De råder over sitt arkivmateriale selv. Men nettopp fordi de representerer mange, et samfunn i samfunnet, er forpliktelsen høy når det gjelder å gi medlemmene en historie og en identitet - å dokumentere trossamfunnet som en faktor i det større samfunnet. Plikten til å sikre sitt arkiv er altså i høy grad til stede.

 

Holdningene til arkivet

Holdningene til arkivbevaring varierer fra samfunn til samfunn, fra menighet til menighet. Enkelte har dyp forståelse for historiens betydning som den som gir røtter, fellesskap og identitet og er derfor ivrige etter å ta vare på sitt arkivmateriale. I flere menigheter har det vært foretatt innsamlinger av arkivmateriale, slik at ikke bare de protokollene som gjelder selve styringen av menigheten og gudstjenestelivet, men også foreningsprotokoller etc. blir samlet inn og tatt vare på.

Andre forstår at historie nok er viktig, men ser ikke sammenhengen mellom historien og den viktige kilde til historien som arkivmaterialet er. Andre igjen formulerer en nesten gudgitt plikt til å rette blikket fremover og ikke se seg tilbake, ikke hefte seg opp i det forgangne. I begge de siste tilfellene er det karrig jord for arkivbevaring! Og la det være helt klart: Dette holdningsspekteret er eksakt det samme en vil finne om en tar for seg prestekollegiet i Den norske kirke.

 

 

Bevaring for fremtiden

Menighetsprotokollene er altså i prinsippet sikret: De skal avleveres til statsarkivene. Det øvrige arkivet har ikke noe slikt vern. Og nettopp der finnes det et rikt materiale som forteller om kultur og levet liv i samfunn av mennesker med felles tro. De samles av det de tror på, men også av behovet for kontakt, miljø, nærhet, behov for fellesskap. En menighets betydning er stor for mange, og kanskje har dette vært mer anskuelig i trossamfunn utenfor Den norske kirke, der bevisstheten om å være annerledes, en minoritet, gav øket bevissthet om identitet og tilhørighet. Livet i dem er derfor en viktig del av norsk kulturliv i vid forstand.

Arkivverket - Riksarkivet og statsarkivene - tar imot arkiver fra trossamfunn utenfor Den norske kirke. Og bevaringstilbudet er gratis. Men mens avlevering av menighetsprotokollene er en lovbestemt plikt, skjer avlevering av det øvrige arkivet frivillig. Fra Arkivverkets side er dette et tilbud om bistand - et tilbud som gis fordi det er i det norske samfunns interesse at disse arkivene blir bevart. Ved avleveringen av et slikt privatarkiv er det anledning til å inngå avtaler som f.eks. begrenser hvem som får benytte materialet.

En del trossamfunn har plassert arkivmateriale i Arkivverkets institusjoner: Frikirkens eldre synodearkiv er i Riksarkivet. I Statsarkivet i Stavanger finnes arkivene til Stavanger metodistmenighet og kvekersamfunnet. I Statsarkivet i Bergen finnes arkivet til St. Pauls katolske menighet i Bergen.

Ut over dette er "dissenterarkiv" i Arkivverket de ordinære menighetsprotokollene. En i vår sammenheng særlig interessant protokoll, protokollen for Lammers menighet i Skien fra 1856, finnes i Riksarkivet. De øvrige er i statsarkivene, levert direkte eller gjennom fylkesmannen.

I Statsarkivet i Tromsø har vi 16 slike protokoller - de fleste fra nedlagte menigheter, noen fordi det er mer enn 80 år siden de sist var i bruk. Ved katalogiseringen har vi også tatt med en oversikt over hvilke protokoller som finnes i menighetene i dag med opplysning om de er oppbevart med brannsikring. Disse opplysningene er hentet fra 94-kartleggingen.

 

 

 

Rundspørring til fem større trossamfunn

Vi har henvendt oss sentralt til fem store trossamfunn for å klarlegge i hvilken grad eldre arkivmateriale fra dissentersamfunn er bevart og om det pågår noe systematisk arkivbevaringsarbeid på dette området. Alle har svart og svarene gir et godt bilde av arkivbevaringssituasjonen i 1994.

De fem er

Den katolske kirke, opprettet i Norge 1843. Kirken er organisert i tre bispedømmer, altså i vår forstand tre samfunn: Oslo katolske bispedømme (OKB), Midt-Norge katolske bispedømme eller Trondheim stift, og Tromsø stift, begge opprettet 1931. 1992: 29 menigheter, 30.027 medlemmer.

Metodistkirken, opprettet 1856. 1992: 54 menigheter, 14.949 medlemmer.

Den Evangelisk Lutherske Frikirke, opprettet i Norge i 1877. 1992: 74 menigheter, 20.336 medlemmer.

Baptistsamfunnet, opprettet i Norge i 1879 som en sammenslutning av landets baptistmenigheter. Den første baptistmenighet opprettet 1860. 1992: 64 menigheter, 11.350 medlemmer.

Adventistsamfunnet, første menighet opprettet 1879. 1992: 70 menigheter, 6409 medlemmer.

 

A. Arkivmateriale fra menighetene lokalt

Alle de spurte samfunn fikk sin første menighet mellom 1843 og 1879. Og de mener alle at verdifullt eldre lokalt arkivmateriale er gått tapt. De gir også uttrykk for manglende oversikt.

Unntaket er Metodistkirken, som mener at eldre arkivmateriale gjennomgående er godt bevart. Metodistkirken har også et sentralisert arkivbevaringsarbeid: Eldre arkiv skal sendes inn til Metodisme Historisk Selskap i Oslo, der man ordner materialet og der det er mulig for forskere å benytte det.

Også Baptistsamfunnet har dette som ambisjon og en arkivavdeling ved baptistenes seminar på Stabekk, ivaretatt av Norsk Baptist-Historisk Selskap (NBHS), har sikret også lokalt materiale. Fordi menighetene i Baptistsamfunnet er helt selvstendige, er imidlertid sentralisering avhengig av hver enkelt menighets vilje til å levere arkiv til det historiske arkivet.

Adventistsamfunnet har våren 1994 startet prosjektet "Historisk arkiv for Adventistsamfunnet i Norge" (HASDA). Dette har som formål å samle, sikre og tilgjengeliggjøre eldre arkivmateriale, men foreløpig oppgir samfunnet ikke å ha den ønskede oversikt.

Både Den Evangelisk Lutherske Frikirke og de katolske bispedømmene oppgir at det ikke finnes noe arbeid for å sikre eldre arkivmateriale: Arkivmateriale ligger på få unntak nær lokalt i den enkelte menighet. Frikirken oppgir imidlertid at menigheter som står i ferd med å legges ned, på eget initiativ kan sende inn arkivmateriale sentralt for bevaring.

Fra lokale menigheter har Baptistsamfunnet sentralt i dag 20-25 hyllemeter, Metodistkirken 60 hyllemeter og frikirken en.

 

B. Fellesorganets arkiv

Også når det gjelder arkivet til fellesorganet (biskop/tilsynsmann/generalsekretær) avtegnes det samme bildet: Metodistkirkens arkiv er godt bevart og er tilgjengelig for forskere. Baptistsamfunnet mener at det aller eldste riktignok er gått tapt, men at situasjonen er betraktelig bedre når det gjelder yngre materiale. Adventistene mangler oversikt, men vil undersøke og gjøre tiltak i nærmeste fremtid. De katolske bispedømmene mener en del er gått tapt, men har ikke full oversikt. Frikirken har avlevert sitt eldste synodearkiv til Riksarkivet, til sammen 8 hm som dekker perioden 1877-1950. Det øvrige er godt bevart, men trenger ordning.

 

C. Brannsikring av arkivet

Forståelsen for arkivets betydning avspeiler seg i graden av brannsikring. Og sentralt er brannsikringen gjennomgående god. Metodistkirken har i tillegg sikret kirkebøker og viktig materiale ved mikrofilming - og mikrofilmen bevares brannsikret. Enda bedre var det om det var originalen som var brannsikret og filmen som var i daglig bruk!

Dette gjelder sentralt. Som vi har sett, viste vår egen undersøkelse at brannsikringen lokalt er meget dårlig. Av de 52 menighetene hadde bare 16 brannsikring for sine menighetsprotokoller - i de 16 inngår alle menighetene til Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Metodistkirken. Det er liten tvil om at menighetsprotokollen oppfattes som det viktigste i arkivet. Øvrig arkiv er neppe bedre sikret!

 

 

D. Tilgjengelighet for forskere sentralt

På spørsmålet om det er mulighet for forskere til å benytte det eldre arkivmateriale som finnes sentralt i den enkelte samfunn er Metodistkirkens svar entydig ja - med en reservasjon om at det skal gjennnomføres en flytting våren 1995. Baptistsamfunnet finner at det er begrensede muligheter for forskere, fordi arkivet er uordnet, - og her etterlyses det ressurser til ordning og katalogisering av arkivet. Arbeidsplass kan imidlertid stilles til rådighet på lesesalene på det teologiske seminaret der arkivet holder til. Den Evangelisk Lutherske Frikirke uttrykker at de som vil benytte det som finnes sentralt, kan søke synodesekretæren. Materialet er i brukelig stand og arbeidsplass kan stilles til disposisjon. I tillegg er det eldste synodearkivet tilgjengelig for bruk i Riksarkivet.

Adventistsamfunnet kan i dag ikke tilby forskerne samlede arkiver og arbeidsplass, men her er det lagt planer som på lengre sikt skal muliggjøre dette. Bare eldstemann i laget, Den katolske kirke, finner ingen mulighet for å stille arkiver til rådighet for forskning. Oslo og Midt-Norge katolske bispedømme har sitt arkiv delvis ordnet, men på grunn av manglende kapasitet for øvrig er det ikke anledning til å la forskere benytte materialet. Tromsø stift finner ikke mulighet for tilgjengelighet fordi arkivet ikke er ordnet.

I tillegg: Tilgjengelighet for forskere lokalt

Anledningen til å benytte arkivmateriale lokalt vil avhenge av menighetsforstandere og styringsorganers bevissthet og forståelse og vilje til tilrettelegging. Og ikke minst ressurser. Vi har ikke gjort noen undersøkelse når det gjelder menighetsarkivene, men protokollkartleggingen har likevel gitt et visst bilde av arkivsituasjonen. Det antyder at noen har et godt og planmessig arkivbevaringsarbeid mens de fleste kjenner seg hjelpeløse. De mangler tid, kunnskap og penger. Og kjenner seg dessuten engstelige for misbruk av arkivet, de er rimeligvis usikre på hvilke regler om innsyn som bør gjelde. Hva kan folk få tilgang til? Og innsyn er en vanskelig disiplin, selv for oss garvede arkivfolk som får rikelig anledning til å perfeksjonere oss i det hver eneste dag!

 

FRI RELIGIONSUTØVELSE GJENNOM 150 ÅR - TO SYNSVINKLER OG TO BERETNINGER

Den virksomheten som fulgte ved at Dissenterloven tillot fri religionsutøvelse, bør være dokumentert fra mer enn ett synspunkt. Det offentliges, statens og statskirkens versjon finner vi beskrevet i det offentlige arkivmaterialet, slik vi som eksempel har presentert det fra Statsarkivet i Tromsø - ett av åtte statsarkiv. Men det indre liv i menighetene, organisasjonslivet, det sosiale livet, troslivet og beretningen om møtet med myndighetene finnes først og fremst i de enkelte samfunns og menigheters arkiver.

Den norske kirke har med budsjettmidler fra sitt departement og med bistand fra Arkivverket i en fem-årsperiode fra 1989 gjennomført et storstilt prosjekt for å sikre sine prestearkiver i statsarkivene. Resultatet er ordnede arkiver og gode kataloger som gjør det lett å finne frem i dette materiale - hva som finnes og hvor det finnes. Dermed er dette samlet og tilgjengeliggjort til bruk i samtid og fremtid.

Men det står igjen å sikre dokumentasjonen fra menigheter utenfor den norske statskirke. Materialet er ikke mindre verdifullt enn statskirkens arkiver og det forteller om forhold som ikke er dokumentert andre steder.

Til alle større trossamfunn, trossamfunn med et fellesorgan, står det en særlig utfordring når det gjelder å sikre kildene til sin historie. Der små samfunn som bare består av en eneste menighet, står svakt, har de store mulighet til å finne gode løsninger med hensyn til innsamling og tilgjengeliggjøring, til å skape kontinuitet og stabilitet for arkivbevaring selv om enkeltmenigheter legges ned og prester og forstandere veksler.

På dette feltet har Metodistkirken gått foran og Adventistsamfunnet erklærer at de vil gå den samme vei. Baptistsamfunnet driver også et arkivbevaringsarbeid, men det er langt på vei avhengig av personlig entusiasme og hver enkelt menighets forståelse og prioriteringer og vil derfor være tungt å drive. De øvrige trossamfunn er ennå ikke begynt.

Trossamfunn utenfor Den norske kirke forvalter en viktig del av kulturarven og det er avgjørende at den blir gitt omtanke og oppmerksomhet før det er for sent. Ved vårt arbeid i Statsarkivet i Tromsø har vi kunnet konstatere at dokumenter og protokoller er borte for godt. Mye er likevel intakt og har behov for tiltak. I første omgang samling og brannsikring, i neste omgang ordning og katalogisering.

150-års-jubileet for Dissenterloven vil gi mange av oss ettertanke om trosfrihetens og toleransens Norge, om røtter og forutsetninger. Jubileumsåret bør også bli et år da vi ser oss tilbake og søker å sikre dokumentasjonen om denne delen av vår historie.

På det grunnlag kan så analyser og refleksjoner gjøres, innsikter vinnes og beretninger skrives fra alle tenkelige synsvinkler. Om trosfrihet og menighetsdannelser. Om samfunn og kulturgrunnlag. Og om kjernen i det hele - om spor og vitnesbyrd etter mennesker i higen mot det samme endelige og evige mål. Om Guds barn på Guds mangslungne veie.

 

NOTER