Prestearkivenes kilder om flyttinger

Av Oddleif Lian, arkivar,  Statsarkivet i Kristiansand, Märthas vei 1, 4604  KRISTIANSAND
 

1. Innledning

Vårt nåværende system med offentlige folkeregistre er ikke av gammel dato. Kommunene ble gitt lovfestet adgang til opprettelse av folkeregistre i 1905, men fram til siste verdenskrig ble det opprettet slike kontorer bare i de fleste bykommuner og en del større landkommuner. Plikt til fortløpende føring av folkeregistre ble pålagt kommunene først ved lov i 1946.

Lenge før folkeregistrenes tid var det landsdekkende nettet av prester et helt sentralt element i statsforvaltningens bestrebelser på å holde oversikt over befolkningen og dens bevegelser. Kombinasjonen av statlige embetsmenn, skolering mht. lese- og skriveferdigheter og inngående lokalkunnskap på personplan gjorde prestene til nøkkelpersoner ved opptak av "situasjonsrapporter" som manntall og folketellinger. Registreringen i kirkebøkene av døpte, trolovede/vigde og begravde personer representerte samtidig et enestående materiale for kunnskap om demografiske endringer langs en tidsakse.

Befolkningsutviklingen innenfor et område påvirkes som kjent ikke bare av "indre" fenomener som fødsel og død, men influeres også av flyttinger inn og ut av området. I ettertid eksisterer det lite kildemateriale som er egnet til systematiske studier av flyttinger i århundrene før 1900. Hvis vi ser bort fra folketellingene, er det i de mangslungne arkivene etter forgangne tiders sogneprester at vi finner det meste og beste som foreligger av kilder om flyttinger.
 

2. Regler og praksis

Typisk for hele enevoldstida (1661-1814) er myndighetenes ønske om og forsøk på å kontrollere sine undersåtter. I samsvar med merkantilismens ideal om et velordnet og gjennomregulert samfunn, der hver enkelt hadde sin faste plass, var det ønskelig å begrense sosial og geografisk mobilitet. Dette forutsatte bl.a. best mulig oversikt og styring over flyttinger. Tjenestefolk var potensielt ustabile elementer, ettersom de i prinsippet inngikk tidsbegrensede arbeidsforhold og søkte tjeneste der det fantes tilbud. Folk som ikke hadde fast arbeid kunne gjerne bli definert som løsgjengere eller omstreifere, og slike representerte en økonomisk byrde for samfunnet.

For å kunne kontrollere flyttinger, ble det krevd pass selv for innenlands reisende i Norge. Ifølge Christian 5.'s Norske Lov fra 1687 (N.L.) var det forbundet med straffeansvar å huse "nogen Løsgængere, eller dem, som ingen Pas, eller rigtig Beskeed have".1) I samme situasjon kom de skippere og ferjemenn som fraktet "nogen Betler ..., med mindre de saadan Pas og Bevis medbringe, hvorefter dem kand tilstædis fra et Stæd til et andet at reise".2) På denne tida florerte ulike typer pass, utstedt av forskjellige autoriteter. I 1805 ble det lovbestemt at for framtida skulle det bare være politimestrene i byene og fogdene på landet som hadde rett til å utstede reisepass.3) Den innenlands passtvangen ble ikke avskaffet før i 1860.4)

Prestene ble tidlig trukket inn i kontrollsystemet. I loven fra 1687 heter det bl.a.:

"Naar nogen Fremmet til Sognene ankommer, skal Bønderne strax give Præsten det tilkiende, som deris Pas og Bevis, de medbringe, skal læse og dem overhøre; Og dersom nogen Mistanke kunde være, da Præsten det for Herskabet, eller hans Fuldmægtig angive; Og skulle Præsterne flittig antegne deris Navne og Fødestæd, som sig i deris Sogne opholde, være sig Inderster, Tieniste-Karle og Drenge, eller Løsgængere, at mand hos dennem herom, naar behøvis, kand have fuldkommen Efterretning."5) Overfor tjenestefolk som hadde sagt opp og ville reise ut av kirkesognet, var presten pliktig til å utstede skussmål eller bevis om "at de ere fri og ledige fra Herretieniste til Lands og Vands, saa vel som fra Bondens Tieniste, og for Egteskab, saa fremt de ellers ikke med nogen trolovede, eller viede, ere."6) Dersom tjenestefolk som hadde oppsagt sin tjeneste eller andre løsgjengere ble påtruffet utenfor sitt hjemsted uten "fuldkommen Bevis og nøjagtig Skudsmaal fra Præsten", skulle de straks pågripes og straffes.7)

Prestenes sentrale stilling i fremmedkontrollen hadde naturligvis sammenheng med deres posisjoner som det statlige embetsverkets ytterste utposter i lokalsamfunnet og deres gode kjennskap til enkeltpersoner innenfor embetsdistriktene. Den beste anledning til å ta innflyttere og deres papirer nærmere i øyesyn, var når disse søkte til kirken, f.eks. for å gå til alters. Etter loven fra 1687 skulle alle som hadde nådd en viss alder og modenhet gå til nattverd minst en gang i året. Ellers heter det: "Præsterne maa ingen Ubekiente annamme til Naderens Sacramente, med mindre de føre deris Bevis med sig om deris Liv og Levnet fra den Stæds Præst, som de ere komne fra."8)

Med presteattest menes rett og slett en attest utstedt av en prest. Det kunne være en mer generell vandelsattest eller skussmål, men vel så ofte en bekreftelse av konkrete opplysninger innført i kirkebok eller annen protokoll i embetsarkivet. De presteattester som man skaffet seg ved utflytting, kalles gjerne flytteattester, men bak dette begrepet skjuler det seg adskillige ulike varianter. I mangel av faste skjemaer kunne de eldste flytteattestene variere betraktelig i form og innhold. Loven fra 1687 forutsetter egentlig bare at frihet fra tjenesteforpliktelser og ekteskapsbånd bekreftes, men med bruk av ordet skussmål antydes også attest om vandel. I tillegg ser det ut for at prestene fant det hensiktsmessig å gi opplysninger om vedkommendes siste altergang. Iallfall førte de fleste egne fortegnelser over nattverdsgjester, såkalte kommunikantprotokoller, og i noen av disse kan finnes merknader om flytting ved siste altergangsinnførsel.9)

Konfirmasjon ble som kjent gjort obligatorisk i 1736, og i 1741 ble også lovfestet prestenes plikt til å utstede konfirmasjonsbevis vederlagsfritt - enten straks etter konfirmasjonen eller på forlangende. Til altergang måtte man på forhånd melde seg hos klokkeren, og da skulle "de ubekjendte og ledige Folk og Tyende" personlig vise fram både pass og konfirmasjonsbevis.10)

Presteattester er ellers nevnt i et par senere lover fra 1800-årene. I 1817 ble det tillatt inntil videre at ustemplet papir ble brukt til "de Skudsmaal, som af Præsterne udstedes for Tjenestetyende og givte Folk af Huusmandsclassen, naar de flytter fra Bygd til Bygd".11) Adgangen til å bruke ustemplet papir ble forøvrig i 1828 utvidet til å omfatte alle skussmål som presten utferdiget til utflyttede personer.12) En lov fra 1818 slo fast at enhver av bondestanden som etter lovene pliktet å la seg feste i årlig tjeneste og aktet å flytte fra ett sogn til et annet, skulle være pliktig "at anmelde saadant for Stedets Sognepræst, som meddeler den Fraflyttende sin Attest, hvilken han, tilligemed Skudsmaal fra sin forrige Huusbonde, foreviser for Sognepræsten paa det Sted, hvor Indflytningen skeer."13)

I 1830 kom en egen lov "angaaende Præsteattester og den Betaling, som for dem bør erlægges."14) Det meste dreier seg om de ulike betalingssatser for "Skudsmaal eller andre Embeds-Attester", bl.a. konfirmasjonsbevis.

I tillegg til at prestene skulle utstede og kontrollere attester ved ut- og innflytting, fikk de også i oppgave å føre lister over personer som flyttet til og fra. Trykte skjemaer til kirkebokføring ble nemlig lovfestet i 1812, og blant de fastsatte skjemaer var såkalte avgangs- og tilgangslister.15)

Fattiglovene fra 1845 og 1863 krevde presteattest for de som flyttet til et annet fattigdistrikt.16) Ansvaret for slike attester ble i 1900 lagt til politimesterne i byene og lensmennene på landet. Dermed falt også grunnlaget bort for registrering av inn- og utflyttere i kirkebøkene.17) En del prester fortsatte likevel å føre listene enda noen år, og flere kirkebøker har oversikter over inn- og utflyttede fram til omkring 1910.
 

3. Kildemateriale i prestearkivene

Som en del av den lokale statsforvaltning har prestene avleveringsplikt overfor Arkivverket. De enkelte statsarkivene i landet oppbevarer derfor de eldre prestearkivene fra sine distrikter - i den grad arkivene er blitt tatt vare på og avlevert videre. Som grunnlagsmateriale for denne artikkelen er utelukkende brukt prestearkiver ved Statsarkivet i Kristiansand, dvs. materiale fra sogneprestembetene innen Aust- og Vest-Agder. Dette materialet burde likevel være rimelig representativt for landet som helhet. Det må understrekes at noen bred undersøkelse av kildematerialet er ikke gjort; det er heller tale om mer eller mindre tilfeldige "prøvedykk" eller stikkprøver fra et fåtall prestegjeld i Agder-fylkene.
 

a) Kirkebøkenes avgangs- og tilgangslister

Kirkebokskjemaene fra 1812, 1820 og 1877 er innbyrdes noe ulike mht. til rubrikker og hvilke opplysninger som skulle registreres (jfr. Fig. 1). Navn og alder/fødselsår er obligatorisk i alle skjemaene. Innflytterlistene inneholder også en rubrikk for hvorfra innflyttingen skjedde. Andre opplysninger som skulle registreres var yrke (1812 og 1877), tidspunkt for innflytting (1820, 1877), hensikt med innflyttingen og fødested (1820) og oppholdssted/bopel på det nye stedet og medbrakte attester (1820, 1877). Utflytterlistene hadde tilsvarende rubrikker for hvor man flyttet til.

I praksis viser det seg at føringen av flyttelistene i kirkebøkene lider av flere mangler. Som rimelig var ved innføringen av en ny praksis, tok det litt tid før registreringen kom skikkelig i gang. De første avgangs- og tilgangslistene i kirkebøkene fra Agder begynner ikke før omkring 1815-16, enkelte steder først i 1820-årene. Særlig de eldste listene er tydeligvis svært ufullstendige, og også langt utpå 1800-tallet kan registreringen i flere distrikter virke mangelfull. I noen kirkebøker mangler flyttelister helt for lange tidsperioder. Hovedinntrykket er ellers at i de såkalte kirkebokduplikatene, som fra 1812 skulle føres av klokkerne (klokkerbøkene), er flytteregistreringen gjennomgående av lavere kvalitet enn i de originale kirkebøkene (prestebøkene). Men selv de protokollene som bærer preg av samvittighetsfull registrering, fanger utvilsomt opp bare en del av de flyttinger som faktisk fant sted. Dette skal ikke bare bebreides prestene. Ikke alle tok bryderiet med å melde fra til presten for å få sin attest når de skulle flytte ut, og ikke alle viste fram sine papirer når de flyttet inn.18)

Flyttelistene kan ellers vise seg å være noe omtrentlige når det gjelder nøyaktig tidspunkt for flyttingen. Kronologien i listene er gjerne basert på når presten fikk kjennskap til flyttingen, og ikke alltid finnes opplyst når dette faktisk hadde skjedd. Det sier seg ellers selv at det var lettere å kontrollere de som flyttet inn enn de som flyttet ut. Innflyttere som bosatte seg permanent i sognet ville før eller senere bli gjenstand for prestens oppmerksomhet på en eller annen måte, om ikke før så iallfall når de døde og skulle begraves. Om prestene i slike tilfelle, i lang ettertid, brydde seg med å oppdatere tilgangslistene, er en annen sak. De utflytterne som ikke brydde seg med å skaffe seg presteattest, var det verre å holde oversikt over. Noen av disse fikk senere behov for å vise attest fra presten på hjemstedet, f.eks. ved giftermål, og kunne da bli registrert i avgangslistene. Men erfaringsmessig er det ganske mange som rett og slett "forsvinner" uten å etterlate seg videre spor i de hjemlige skriftlige kilder.

Iallfall på den tida at kirkebokskjemaene ble revidert i 1877, er det tydelig at utflyttingslistene bare er blitt et rent kronologisk register over de attester som ble utstedt ved embetet. Presten har åpenbart ingen ambisjoner om å registrere også de mange som flyttet uten å ordne sine papirer. Dermed er det innlysende at bare en mindre del av de faktiske flyttestrømmene fanges opp i kirkebøkenes flyttelister.

En liten stikkprøve fra Lyngdal prestegjeld i Vest-Agder kan kanskje antyde noe om flyttelistenes ufullstendighet. For de to årene 1887 og 1888 er gjort en sammenligning av kirkebøker og emigrantprotokoller mht. registrering av lyngdøler som reiste til Amerika. I denne to-års-perioden er ført opp ialt 47 Amerikafarere i kirkebøkenes avgangslister, mens vi fra emigrantprotokollene for Kristiansand kan plukke ut 215 utvandrede personer med Lyngdal som oppgitt hjemsted. Ved å gå ned til jevnføring på individnivå, får vi disse tallene for hvor mange som opptrer henholdsvis i én av kildene og i begge kildene:

Bare i kirkebok       Bare i emigrantprotokoll        I begge kilder                Sum

        11                            179                                   36                           226

Blant de få som opptrer som Amerika-utvandrere bare i kirkebøkene, er det sannsynlig at flere enten kan ha ombestemt seg eller forandret reisemål etter at de var hos presten og fikk sine attester, eller de kan ha emigrert fra andre byer enn Kristiansand (f.eks. Stavanger). Dersom vi ser bort fra disse 11, finner vi at kirkebøkenes utflyttingslister for Lyngdal 1887-88 bare fanger opp snaue 17 prosent av de registrerte emigranter fra Lyngdal som reiste ut fra Kristiansand i samme periode (36 av 215). Det kan naturligvis ikke sies noe om dette forholdstallets representativitet i en bredere geografisk og tidsmessig sammenheng, men for alle som har arbeidet en del med flyttelistene er det i det minste klart at disse kildene representerer en veritabel underregistrering av de flyttinger som skjedde.
 

b) Attester

Ved Statsarkivet i Kristiansand oppbevares i alt 46 katalogiserte prestearkiver på prestegjeldsnivå fra Agder-fylkene. 17 av disse arkivene har intet eller helt ubetydelig innslag av presteattester fra før 1900. De øvrige prestearkivene omfatter attestsamlinger, men variasjonsbredden er stor både når det gjelder omfang, tidsspenn, lakuner og ordningsgrad. I minst 9 av arkivene går materialet tilbake til 1700-tallet, og den eldste attesten er datert 13. april 1746. Det fyldigste attestmaterialet finnes i arkivene for Hommedal (Landvik og Eide) prestegjeld i Aust-Agder (5 arkivbokser, 1746-1900) og Flekkefjord prestegjeld i Vest-Agder (6 arkivbokser, 1769-1924).

De fleste attestene er utstedt av prester i andre prestegjeld enn det embetsdistriktet de finnes i arkivet til. Dette gjenspeiler naturlig nok at tilflyttere enten har overlevert sine attester personlig til presten i sitt nye distrikt, eller at sistnevnte på forespørsel har fått papirene tilsendt direkte fra sine kolleger. Enkelte attester har påførsler også fra andre prester i forbindelse med opphold i andre distrikter. I noen tilfeller finnes attester arkivert ved samme embete som har utferdiget dokumentet. Trolig dreier dette seg i alt vesentlig om bestilte attester som ikke er blitt avhentet, f.eks. ved at planer om utflytting ikke er blitt realisert eller at man har reist uten å vente på papirene. I prestearkivenes attestsamlinger finnes ellers gjerne et visst innslag av attester utstedt av ikke-geistlige instanser, f.eks. koppeattester fra vaksinatører, skifteattester fra sorenskrivere og diverse attester fra militære myndigheter.

Presteattestenes form og innhold varierer adskillig, og kategoriseringer og generelle sammenfatninger lar seg vanskelig gjøre uten å foreta nærmere detaljstudier basert på et fyldig materiale. Stikkprøver i et par av attestsamlingene har likevel etterlatt seg inntrykk av visse hovedtrekk. Det eldste materialet fra 1700-tallet domineres av altergangsattester og vandelsattester, i noe mindre grad konfirmasjonsattester, men svært ofte attesteres to eller flere slike forhold i én og samme attest. Et typisk eksempel er denne attesten, hentet fra Hommedal prestearkiv:

"Venerando Lectori S.

Den unge Person Tellef Osmundsøn, Smede-Svend af Profession, er her bleven i sin Daabes Naade confirmeret og har siden ofte haft Samfund med denne Menighed formedelst den Hellige Nadvere, hvorudj Han sidste Gang blev delagtiggiort Dom. IIda Adventus 1763 - Om Hans Vandel viides intet u-sømmeligt.

Arendal, den 5te Novembris 1764. C. Hagerup."

Utover på begynnelsen av 1800-tallet ser det ut for at dåpsopplysninger får stadig bredere plass i presteattestene, men fremdeles er det vanlig at flere forskjellige forhold bekreftes. Et typisk eksempel fra Flekkefjord prestearkiv: "Da Pigen Torborg Rasmusdatter Aamodt af Soggendals Præstegjeld, som er født d: 30te Mai 1803, døbt den 5te Juni s: a: i Soggendals Kirke, og confirmeret i Aaret 1818, nu agter at indtræde i Ægteskab med velagtede Mand Jonas Eliassen Lund i Flekkefjord; saa bevidnes herved, at Intet vides, som kunde være til Hinder i denne hendes attraaede Forbindelse; og da hun nu forlader dette Sogn, saa bevidnes tillige, at hun, saavidt jeg har kunnet erfare, her stedse har opført sig som en god Christen, der ordentligen har bivaanet Herrens Nadver, hvortil hun sidste gang var en Gjæst i Soggendals Kirke d: 25de Juni 1826. Guds Naade og Velsignelse tilønskes hende i hendes Ægteskab og paa hendes nye Opholdssted af                                                                              J M Hartmann Eeg d: 11te Aug: 1828. Lenger ut i 1800-årene (fra 1840-tallet?) tok noen av prestene i bruk trykte skjemaer til utfylling av sine attester (jfr. Fig. 2). En slik praksis medførte et standardisert sett av opplysninger: navn, bosted, fødselsdato, dåpsdato, foreldre, dato og sted for konfirmasjon, kunnskaper og oppførsel, siste altergang og frihet fra offentlig ekteskapsløfte. Det ser imidlertid ut for at skjemaet fikk temmelig begrenset utbredelse, og de fleste prestene fortsatte å utforme sine attester som før. Andre trykte attestskjemaer ble tilgjengelig i årene fram mot 1900, men heller ikke disse synes å ha vunnet dominerende innpass.

Hva kan så de bevarte presteattestene fortelle om flyttinger i samtida? Sammenlignet med flyttelistene i kirkebøkene har attestsamlingene to fortrinn: de går gjerne noe lenger tilbake i tid, og de bidrar ofte med flere og mer detaljerte opplysninger. På den annen side vil det naturligvis være stor usikkerhet knyttet til fullstendigheten av de bevarte attester i forhold til den mengden attester som i den aktuelle tidsperiode faktisk har vært innom prestekontoret. Til kvantifisering av flyttestrømmer er attestmaterialet derfor lite egnet, men for slektsgranskere og andre som opererer på individnivå kan denne kildetypen gi verdifulle informasjonsbiter som ikke finnes eller vanskelig kan spores i andre tilgjengelige kilder. Større attestsamlinger vil også ha et mer allment demografisk eller lokalhistorisk potensiale, f.eks. når det gjelder innflyttingen til et distrikt. En fyldig serie med attester må forventes å gi et noenlunde representativt bilde av flyttestrømmenes relative sammensetning mht. opphavssted, kjønns- og aldersfordeling, yrke, sosial status, m.m. Statsarkivar Kjell Bråstad i Kristiansand har f.eks. gjort bruk av attestmaterialet i Øyestad prestearkiv i en undersøkelse av den svenske innvandringen til kysten av Aust-Agder i andre halvpart av forrige århundre.19)
 

c) Korrespondanse

I prestenes korrespondanse kan vi av og til finne brev som gir flere detaljer om personer som har flyttet. Det kan dreie seg om brev fra andre prester, enten følgebrev til tilsendte attester eller forespørsler om selv å få tilsendt attester på navngitte personer. I andre tilfeller etterspørres presteattester av andre myndigheter, f.eks. politi og rettsvesen, og som regel er ønsket begrunnet med et par linjer om vedkommendes daværende oppholdssted og situasjon. Oftest er det likevel utflytteren selv som i brevs form ber om å få tilsendt attest, og slike brev kan av og til være ganske omfattende og detaljerte i sin beskrivelse av eget livsløp. Nevnes må også at i prestearkivenes korrespondanseserier kan ligge tilsendte dødsmeldinger fra inn- og utland vedrørende utflyttede personer.

Selv om det aktuelle kildematerialet i prestearkivenes korrespondanseserier naturlig nok vil være av temmelig spredt og tilfeldig karakter, kan noe av det vise seg å formidle en unik nærhet til enkeltmennesker i flyttestrømmene.
 

4. Sammenfatning

Prestenes registrering av inn- og utflyttinger er primært begrenset til utfylling av skjemaer i kirkebøkene innenfor tidsrommet mellom 1812 og ca. 1910. Føringen av flyttelistene varierer svært i kvalitet fra prest til prest. Selv de mest samvittighetsfullt førte listene fanger bare opp deler av de flyttinger som fant sted. Underregistreringen har klar sammenheng med at listeføringen hovedsakelig var knyttet til utstedelse og mottak av attester. Mange brydde seg ikke med å skaffe eller forevise de foreskrevne attester når de flyttet, og prestene hadde tydeligvis heller små ambisjoner om å inkludere også ikke-legaliserte migrasjoner i sine registre.

Sekundært finnes større eller mindre samlinger med attester i de fleste av prestearkivene. Noe av dette materialet går tilbake til midten av 1700-tallet, og på individnivå kan attestsamlingene bidra med flere og mer detaljerte opplysninger enn det som er ført inn i kirkebøkenes flyttelister. Naturlig nok er det innflytternes attester som dominerer i disse arkivseriene.

Supplerende kildemateriale kan ellers søkes i prestearkivenes korrespondanseserier. Som regel er det spredte opplysninger om utflyttede personer som finnes her.
 
 

Noter
 

1) N.L. 3-21-21.

2) N.L. 3-11-6.

3) Lov 1.11.1805.

4) Lov 21.3.1860.

5) N.L. 3-21-8.

6) N.L. 3-21-10.

7) N.L. 3-21-16.

8) N.L. 2-5-21.

9) Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg: Våre røtter. Oslo 1992. Side 60.

10) Reskript 7. januar 1741, § 3.

11) Kongelig resolusjon 14. april 1817. Jfr. tidligere Forordning om stemplet papir 25. mai 1804.

12) Kgl. res. 20. april 1828.

13) Lov 12. september 1818 "angaaende Tjenestetyenders Flytning fra Sogn til andet".

14) Lov 27. juli 1830.

15) Reskript 1. desember 1812. Skjemaene ble senere endret ved reskript 2. desember 1820 og kgl. res. 13. juli 1877.

16) Lov 20. september 1845, § 18, og lov 6. juni 1863, §§ 28-29.

17) Lov om fattigstellet 19. mai 1900. Jfr. lov om folkeregister 24. juni 1915.

18) Det ser f.eks. ut til at svenskene var flinkere til å ha sine attester i orden. Dette hevdes iallfall i et brev datert 4.12.1862 fra pastor Brinck i Östra Trankil i Värmland til sognepresten i Øyestad: "Ty i vårt land, är annars mycket noga med folkets betyg öfver seder och lefverne samt äktenskap m.m. och derom antecknas nogrant i Husförhörsböckerne och ingen tjenare får vistas längre än 14 dagar i en församling, utan att låta inskrifva sitt prestbetyg i boken samt antecknas i den gård han vistas. Men de, som vandra öfver gränsen, er det ej möjligt att hafva reda på. De komma vanligen tillbaka utan att hafva varit skrifna på något bestämt ställe i någon församling i Norge och ofta hafva de då förlorat sitt betyg. ... Detta åstadkommer mycken oreda och besvär för de Svenska presterna utefter hela gränsen."

19) Kjell J. Bråstad: Svensk innvandring til Øyestad og Hisøy ca.1850-1900. Utrykt manuskript til Hirtshals-symposiet 1981.