Kyrne på Bankplassen og sjømannen James

Til min arkivalske barnelærdom hører historien om "kyrne på Bankplassen". Opphavsmannen til denne historien er Magnus Robberstad, som i sin tid forklarte kravene vi i Arkivverket alltid må ha til etterrettelighet, kildetrohet og presisjon om lag på denne måten: Kunne man fra det gamle Riksarkivet se ei ku på Bankplassen som var rød og hvit-flekket på den siden som vendte mot Riksarkivet, skulle arkivaren nøye seg med å slå fast at man så ei ku "som var rød og hvit-flekket på den siden som vendte mot Riksarkivet". Noe grunnlag for å slå fast noe om kua som hele har vi ikke før vi har besiktiget hele dyret.

Magnus Robberstad var en ualminnelig klok mann. Jeg har selv brukt eksempelet hans mange ganger, når noen i min nærhet for lett har villet mene noe, analysere, eller (etter min mening) for raskt har konkludert. Derfor er det selvsagt ekstra leit å måtte innrømme at man selv har gått i samme felle. Det har nok dessverre skjedd flere ganger. Og jeg må gjøre en slik innrømmelse nå også.

Arkivposten's lesere har tidligere fått del i beretningen om galeasen Debora og dens ferd til Madagaskar og Sør-Afrika i 1879. I Arkivposten 4/1997 fortalte vi historien om galeasen Debora etter 1879. Vi hadde fått opplysniger som gav oss holdepunkter for å mene at hun kom hjem igjen til Norge, og vi kunne følge henne like fram til avrigging. Rett nok var det fortsatt uavklarte spørsmål, og jeg holdt muligheten åpen for å komme tilbake med supplerende opplysninger.

Ved hjelp av nye bekjentskaper og kilder i Sør-Afrika har vi nå fått på plass deler av den manglende historien. Vi har fått kopi av enda en beretning fra en av emigrantene med "Debora". Den er skrevet på slutten av 1880-tallet, trolig i Bergen, og av "Sjømannen James". Ut fra opplysningene han gir er det imidlertid ikke noen som helst tvil om at den som skjuler seg bak er Rasmus Elias Rasmussen (født 1854), kokk og senere skipstømmermann på Debora under reisen til Madagaskar i 1879. Grunnen til at han ikke ville stå fram under sitt rette navn, er trolig den til dels krasse kritikken han rettet mot flere av sine medreisende. Han sier blant annet at nesten alle ville være skipper og ta styringen.

Med de nye opplysningene er det klart nok godtgjort at det var to galeaser med navnet Debora i Bergensområdet i 1879. De to skutene var nesten nøyaktig like store (henholdsvis 76 og 77 fot lange), og de seilte inn og ut av Bergen om hverandre. Den eldste var bygd i Rosendal i 1872, og hadde en tonnasje på 88,16 tonn. Den andre var bygd i Fjelberg i 1878, med tonnasje først på 81 tonn, men etter ombygging våren 1879 er den registrert som 90 tonn.

Debora (1872) ble det i 1875 laget maleri av. Det er dette maleriet som er gjengitt i Arkivposten 2/1997. I 1875 stod denne skuta under kommando av skipper L. T. Handeland, men den ble kort etter overtatt av Per Dyrdal, og det er han står som eier i Veritas' lister fra 1879. Han var eier fram til Johannes Vangsnes kjøpte i 1884.

Emigrant-Debora har Bergensposten 20. april 1879 opplysninger om. Emigrantene "har … just i disse Dage for 11,600 Kroner kjøbt et Fartøi "Debora", paa noget over 40 Kommerselæster. Da Fartøiet er nyt og for 7 Maaneder siden betalt med 20,000 Kroner, maa de siges at have været meget heldige." Skuta er å finne i listene til Veritas i 1879, registrert med eier A. Grung med flere i Bergen. Og samme eier figurerer også i listene i årene som fulgte.

Etter at Debora var kommet til Natal i november 1879 begynte Debora-selskapet å diskutere hva man skulle gjøre med fartøyet. Selskapet hadde ikke greid å samle sammen hele kjøpesummen, og satt fortsatt i gjeld i Bergen. Det hastet med å få restbeløpet på bordet, og man fattet etter kort tid vedtak om å legge Debora ut for salg. Allerede 4. desember 1879 ble det rykket inn annonse i "Natal Mercur". Men på auksjonen ble det budt for lite, syntes Debora-eierne, og de ville vente med å selge. Men hver gang de prøvde seg på ny, ble tilbudet dårligere enn det forrige. Og til sist var de i så desperat pengenød at de måtte selge den for 7200 kroner til skipper Tobiassen. Han førte Debora i noen år, før han avhendet den lokalt, og drog hjem til Lyngdal.

Historien om oppholdet i Natal er fortalt av Rasmus Elias Rasmussen alias "sjømannen James":
 "Imidlertid forsøkte selskapet å selge Debora, og der blev gjort et bra bud underhånden, men der var dem som mente, at der kunde fåes mere ved offentlig auksjon, som holdtes hver lørdag som et marked i Durban. Dette blev gjort, men budet blev en god del mindre. Det høieste bud var 550 Pd. (9900 kroner). For denne sum kunde Debora ikke selges; for efter det som Debora hadde kostet dem, vilde tapet bli for stort. Efter en tids forløp forsøkte de atter, men nu gik budet ikke høiere enn til 500 Pd. (9000 kroner), slik så det ut til å bli til enn mere skade for dem som hadde sat hele sin velferd i dette deilige lille fartøi. Nu besluttedes å ta imot en sukkerfrakt og gå til Port Elisabeth, hvilket de også gjorde. Frakten var nokså god men utgifterne var større og spiste op altsammen. Fra Port Elisabeth gik Debora til Kapstaden.

Da var tiden ute for de få hundrede kroner som resterte i kjøpesummen fra Norge. Kapteinen skrev derfor til vedkommende, at dersom de vilde sælge for 400 Pd. (7200), så kunde de enda betale sin gjeld, i motsat fall ikke.

Hvad skulde de stakkars mennesker gjøre, som var i Natal, mens Debora var i Kapstaden? De måtte selge til høistbydende. Kreditorerne i Bergen vilde få noe; blev fartøiet beslaglagt, fik aktiehaverne intet. Debora blev da solgt for 400 Pd. til føreren, og derved mistet alle de øvrige næsten alt, hvad de sit hele liv hadde arbeidet for. Dette blev altså enden på Debora expedisjonens spekulasjoner.

Ikke længe efterat selskapet var opløst og fartøiet solgt, døde flere av dem, som var tilbake på Madagaskar, deriblandt en hel familie: mann, hustru og 4 barn: de to som var tilbake, en gut og en pike, blev senere sendt hjem til Norge. Gutten kom til Waisenhuset i Stavanger til den kjære Oftedal, og piken kom til Bergen. På en ferietur til Bergen gik gutten med en annen op på Ulrikken for å plukke blåbær, falt ned og endte der sine dager. Nu er hans søster den eneste som er tilbake av dem allesammen. Den gut som blev født ombord i Debora, døde også på Madagaskar. Næsten alle som forlot Debora, er nu kommet tilbake til Natal, reist hjem igjen eller døde.

De, som blev tilbake i Durban og fik arbeide der, entes om hver søndag å samles om Guds ord i sine huse, men det viste sig snart, at deres værelser var for små til å romme alle, desuten blev varmen i det tettpakkede rom uutholdelig. De besluttet da å leie et forhenværende kirkehus, som tilhørte den Weslyanske kirkes avdeling. Denne bygningen bruktes til skolelokale da Metodistmenigheten hadde bygget sig en stor ny kirke, den prektigste som da fantes i Natalkolonien. Dette hus blev leiet av skandinaverne for 19 Pd. 10 Sh. eller kr. 351 for året.

Blandt skandinaverne var der flere partier, som før er fortalt. Allikevel avtaltes der, at de skulde arbeide og opbygge sig sammen på Guds ords grunn uten å berøre stridspunktene.

James hadde inntil da trodd, at dette kunde gå an, men nu fik han lære hvor umulig det er å arbeide sammen, når der ikke er enighet i læren og bekjennelsen. Man kom overens om, at hvert parti skulde ha nadverd for sig selv så ofte anledning gaves, og der var trang tilstede. Slik trodde man å holde alle forargelse borte.

Det gik bra til den første gang Lutheranerne skulde holde nadverd; Guds barn blandt dem længtet meget efter dette, og den første gang betjentes de av en av de kjære misjonærer - likså senere - der på stedet. Det værste var å få brød. En av vennene gik til den katolske kirkes forstander for å få brød, da Misjonæren intet hadde med sig; men den katolske forstander viste budet fra sig i stor vrede og hissighet og sa, at det vilde være en stor Gudsbespottelse å gi de forbannete kjettere noe av de hellige ting. Men trangen var så stor blandt dem, at de selv laget sig noe usyret brød så de fik nyte Herrens nådemåltid. Den misjonær, som forrettet denne gang, brukte den praktiske fremgangsmåte å snakke med den enkelte, før han skrev dem; og bare de, som efter hans overbevisning var værdige, meddelte han sakramentet; de uskikkede av vore egne og de fra bekjennelsen avvikende blev nektet. Der var flere av de siste, som forlangte adgang til Guds bord; men de blev avvist; han fandt det stridende mot sin samvittighet å meddele dem som i sakramentene hadde en fra Luthers lære avvikende mening. Dette avstedkom uenighet.

Der var forskjellige av dem, som enten talte Guds ord eller læste en preken. De byttedes om denne gjerning efter tur: James og noen andre av samme bekjennelse og noen av baptistene.

Første søndag efter at de hadde gåt til alters, var det en av baptisterne, som skulde lede gudstjenesten. Da han skulde begynne sitt foredrag, begyndte han å bryte ned på barnedåpen og den lutherske lære, så det var en sorg å høre på. Efter foredraget gik James med noen flere til ham, foreholdt ham det uriktige i dette, og minte ham om deres overenskomst, men han vilde ikke høre på det. Han mente at når lutheranerne holdt på sin bekjennelse, måtte også han gjøre det samme, og det var umulig å få ham overbevist om det uriktige i denne fremgangsmåte. Næste gang var turen kommet til lutheranerne. Disse var kommet overens om ikke å betale med samme mynt, men vilde holde alle tvistigheter borte for derved å vise, at de vilde ha enighet. Den følgende gang var det en av de andre bekjennelser, der skulde lede andakten. og det gik likedan som med den første baptist.

Av dette fik James lære, at det er umulig å virke for Guds rike med hell og velsignelse uten en bestemt bekjennelse, og uten å holde fast på den i alle måter, vil det aldrig gå godt. Nu fik de, der hadde en annen bekjennelse enn vor, låne fritt et lite kapell, som lå nærmere havnen enn lutheranernes, og nede ved havnen drev en av baptisterne sin forretning; derved hadde han anledning til å få tale med sjømennene ombord på de skandinaviske skip og innby dem i møtene, som holdtes 2 ganger hver søndag.

Med den ekspedisjon fra Umzimkulu, der kom hit for å kolonisere, var der mange, som kom op til Durban for å søke arbeide, da det var meget dårlig for kolonistene dernede især i førstningen.

Blandt dem der kom til Durban, var også en kvinne som spilte gitar, og da hun var baptist, bidrog dette til, at ikke alene sjømennene, men også den største delen av de kirkesøkende samlet sig hos baptistene. Tilslut sat noen få igjen med det dyrt leide lokale. Det var en prøvelsens tid for dem - men dog en velsignet tid. De ropte til Herren i denne nød mer enn før, og han bønhørte dem og hjalp dem i deres gjerninger. De fik erfare at det er godt å holde fast ved den usynlige. De vedblev å samle sig som før om ordet på bekjennelsens grunn, og når noen av de kjære misjonærer kom ned, fik de dem til å tale for sig; ellers var det som oftest James, som måtte lede, siden han var formann i den lille nydannete menighet. Han blev assistert av en kjær bror ved navn Larsen, som også var en av de som kom med Debora.

Imidlertid blev James rammet av et uhell; han blev solstukket og fik Natalfeber og måtte for sin helbreds skyld dra op i landet. Han fulgte med to oksevogne, som skulde til Newcastle - 225 eng. mil op i landet. Til dette sted gik oksevognene i frakt. Det var jo i boerkrigens dager og der foregik meget transport av varer til Newcastle, den siste by i Natalkolonien. En 1/2 norsk mil herfra lå den engelske hær som kriget med de hollandske bønder.

Efter 5 måneders fravær kom han tilbake til forretningen. I denne tid fik han beholde sin fulde løn av chefen, som desuten ga ham lov til å være fritat for arbeide både for at han ytterligere kunde hvile sig efter reisen og på samme tid se sig om efter en mere avlønnet stilling. Samme dag, som James kom hjem fra sin chef, hadde der allerede vært bud efter ham fra jernbanestasjonen som han vilde komme dit og sy presenninger for en viss pris pr. stykk. Dette var firdobbelt så god betaling, som James hadde før. Han var nemlig vant til å bruke hansken og seilnålen. Der begyndte han, og før han var færdig med dette arbeide, kom der bud fra hans forrige chef om å komme til ham og utføre noe arbeide; også her var betalingen pr. stykk. Slik gik det til at James begyndte som seilmaker. Nu fik han meget å gjøre ved pynten eller havnen; han rigget en slup-mast på den ene enden av taket av sit hus til flagstang, og heiste derpå det vakre norske flagg. Om dagene, når han gik til byen, der ikke så sjelden hendte, og atter kom hjem, sat der ofte en eller flere kapteiner hjemme og snakket med noen av hans folk. Flagget, der var både stort og høit, kunde sees langt borte; det hadde vakt de fremmedes opmerksomhet, og der var altid folk hjemme, som kunde ta imot de fremmede. Foruten sin mor, som også var hos ham, og sin bror, hadde han selv stiftet familie, idet han var gift med den søster i Herren, som han var forlovet med i hjemmet, da han reiste med Debora. Hun kom ut to år efter ham.

Det var herlig for James, når flagget ved Herrens styrelse førte troende til hans hus, og disse frydet sig også over å finne Guds barn i et fremmed land og så langt i syd.

Nu blev det en bedre tid for de lutherske venner. Forsamlingene vokste, og en og annen gang hadde de møter ombord hos troende kapteiner på havnen. Ikke lenge herefter nedla de andre sin gjerning i kapellet, og det gamle selskap sluttet sig atter sammen, men der var og blev skilsmisse med hensyn til bekjennelsen.

Nu begyndte lutheranerne å tenke på et eget kirkehus, da de så at det leiede i lengden blev for dyrt. Der oprettedes da en liten kvinneforening, og mennene hjalp til, og så avholdtes en vellykket basar med fest, som innbrakte vel 30 Pd., henimot 600 kroner, som la tilside som grunnfond til en luthersk kirke i Durban. Vennene gik igang med å utarbeide statuter, i overensstemmelse med vor bekjennelse. Pengene blev satt i banken eller lånt bort til forrentning. Efter 4 års forløp kjøpte de en liten, pen, venlig kirke, som stod ledig og var tilsalgs, idet dens forrige eiere, på grunn av dårlige tider, for størstedelen hadde forlatt Natalkolonien.

Efter 5 års ophold i Durban reiste James med hustru og en søn hjem til Norge.

Trett av å reise og tumle omkring på kloden bosatte han sig i sin fødeby, og med takk og pris til Herren ser han tilbake på de svunne dager."

Reisetrettheten kan ikke ha regjert Rasmussen så lenge. I 1891-tellingen bodde han i Bergen i Claus Frimannsgate 1, og kalte seg da "havnemisjonær". Men i 1893 mønstret han på "Viking", vikingeskipskopien som seilte fra Bergen til Amerika for å være med på Verdensutstillingen i Chicago i 1893. Og i 1895 utvandret han til Amerika som misjonær. Så var han tilbake i Bergen igjen, men gjorde stadig nye reiser til USA. Siste gang vi finner ham registrert i emigrantprotokollene i Bergen er i august 1906. Da tok han med seg familien, og drog til Lisbon, Illinois. Da må han og familien ha slått seg ned i USA for godt. Vi har funnet igjen to av sønnene hans i USA (Minnesota og Missouri) på 1970-tallet.

Om emigrant-Debora har prost Tobias Bernhard Ekeland (født 1891), sønn til skipper Torstein Tobiassen (1842-1936), fortalt at faren solgte Debora til en "kreoler" før sin hjemreise til Lyngdal ca. 1884. Faren hadde også fortalte at emigrant-Debora skulle ha sunket utenfor kysten av Sør-Afrika kort etter dette siste salget.

Og da får vi tro historien om Debora er endt!