Saksbehandling som gjelder rettigheter i fjellet.

Dokumentasjon i forbindelse med rettigheter i fjell og utmark er noe av det som kan oppleves som både komplisert og ressurskrevende i det daglige arbeidet ved Statsarkivet i Hamar. Regionen vår dekker størstedelen av ’Innlands-Norge’ med allmenninger, nasjonalparker og seterområder. Nivåene er mange og innviklede når det gjelder forvaltningen av utmarksressursene, og arkivmaterialet som blir skapt, er dermed spredt og ofte vanskelig tilgjengelig. Det kan derfor være ønskelig å skape både en kunnskapsplattform og å redegjøre for de metodene som kan lette og perfeksjonere saksbehandlingen i saker som dette.

I tillegg er analysen og beskrivelsen av seter- og utmarksbruket et av de mest sentrale temaene innen etnologi. I det gamle ekstensive jordbruket var utmarksbruket et av de nødvendige elementene for at dyrkningsmetodene skulle fungere. Det moderne jordbruket er ikke i samme grad avhengig av utmarka, men rettighetene til bruken av fjell og utmark er i dag like viktige av andre årsaker. Store økonomiske verdier og følelser er knyttet til kraftutbygging, veiutbygging, beiterettigheter, hyttebygging og turistdrift.

Bruk av eiendom i fjellet kan være viktig som ledd i gardsdrift og som pengeplassering, men kan også være ønskelig ut fra et følelsesmessig aspekt basert på arv og tilhørighet.

I den siste tiden har Innlands-Norge opplevd en kapitalisering av fjell- og utmark. Pengesterke investorer går sammen med lokale myndigheter og bygger alpinanlegg og hoteller. Det gamle sauebeitet eller utslåtten som har ligget i fellesskap siden uminnelige tider, får plutselig en helt annen markedsverdi som hyttetomt. Dette fører til utskifting av sameier med påfølgende behov for å dokumentere rettigheter.

Offentlig myndighet gir dispensasjoner, og småbruket blir en attraktiv ferie- og fritidseiendom. Enkelte vil selge og satse på ’den nye tida’; andre vil holde på de tradisjonelle næringene. Slikt blir det konflikter av i Bygde-Norge. Problemer ble det også da fogden på begynnelsen av 1700-tallet begynte å hevde kongens rettigheter i utmarka og ville ha avgifter av Sætre og utslåtter som bøndene selv hadde dyrket opp. Konfliktene har vært mange gjennom århundrene, og de bunner gjerne i ulike oppfatninger av bruksrett og eiendomsrett.

Hvordan har så bruken av og holdningene til fjell- og utmark forandret seg over tid? Hvordan kommer dette til uttrykk i lovverk, forvaltning og arkivmateriale? Ved å forsøke og finne svar på disse spørsmålene, vil det komme fram kunnskap som kan være til nytte både for Arkivverket og dets saksbehandling og allmennheten forøvrig.

Denne overordnede problemstillingen var utgangspunkt for en mer detaljert prosjektbeskrivelse som ble sendt forskningsutvalget i Arkivverket i 1996. Senere har det bare sporadisk vært arbeidet med emnet, og da esken med materiale ble tatt fram med det nye årtusen liggende blankt framfor meg med forskningsferd, merket jeg at tiden hadde gått. Mange nye tanker, ideer og erkjennelser har fått plass siden 1996, men hovedproblemstillingen står fast selv om den trenger en oppstrammer.

Et av delmålene i prosjektbeskrivelsen fra 1996 var en analyse av tidligere saksbehandling ved Statsarkivet i Hamar som gjaldt rettigheter i fjellet i utvalgsområdene Fåberg, Fron og Lom i Gudbrandsdalen. Skal dagens og morgendagens saksbehandling vurderes og formes, må forutsetningene som er lagt fra tidligere teknikker og metoder være kjent. Det er heller ikke noen hensikt å ’finne opp kruttet på nytt’. Mye arbeid kan være spart ved å kjenne til hva som er gjort tidligere.

I tillegg vil en gjennomgang av tidligere saksbehandling også gi grunnlag for en institusjonshistorie. Hvilke retningslinjer og prioriteringer ble gjort overfor publikum? Står vi overfor de samme dilemmaer i dag, og løser vi disse annerledes? Den praktiske delen av historiens gang vil også tre fram fra materialet. Når kom eksempelvis kopieringsmaskinen og diverse avleveringer som hadde betydning for saksbehandlingen? Framstillingen her er et første trinn i å beskrive saksbehandling om fjell og utmark utfra en generell synsvinkel. Det konkrete innholdet i svarbrevene fra oss i de ulike tidsperiodene, vil ikke bli drøftet.

Mange i Arkivverket vil nok nikke gjenkjennende til beskrivelsen som følger. Har dette noen relevans utenom ’ oppbyggelse’ for oss som kjenner de interne forholdene? Selverkjennelse er som regel av det gode, og som oftest er det til glede for omgivelsene.

Forhåpentligvis vil denne lille undersøkelsen også gi mer.

Kortregistrene

I 1960 tok Anders Frøholm, som da var arkivar på Statsarkivet i Hamar, initiativ til et journalkortregister. Hver eiendom som det kom forespørsel om, fikk sitt eget kort. På dette kortet ble de ulike journalnumrene som berørte eiendommen, oppført samt hva saken gjaldt, hvilke avskrifter eller kopier som var sendt og på hvilken side i kopiboka svaret på henvendelsen sto. Kortene er svært nøyaktig ført og hensikten var å unngå dobbeltarbeid i saksbehandlingen. Når en forespørsel kom inn, ble kortene sjekket først for å se om lignende sak var gjennomgått tidligere.

Kortene ble ført i en 25-års-periode, fra 1960-1985, og brukes aktivt den dag i dag. Kontorpersonalet ble grundig orientert av Frøholm om hvordan kortene skulle føres for å sikre en konsekvent praksis. Det var et omfattende arbeid som ikke kunne avsluttes før kopiboka var bundet inn og sidetallet fastsatt. I 1985 ble føringen av kortene avsluttet fordi det ble ansett som for arbeidskrevende og fordi man forutså at edb-journalen ville erstatte mange av de samme funksjonene. I dag er imidlertid ’Frøholms kort’ gull verdt.

Også tidligere ble det laget kortregistre som i dag letter saksbehandlingen. Fra 1917 til 1960 ble det ført et enkelt kortregister til journalen hvor saksfelt og eiendom står oppført. I 1920-årene ble det påbegynt et kortregister til åsteds- og ekstrarettsprotokollene i forbindelse med diverse bygdeboksprosjekter. Dette arbeidet ble videreført mer systematisk i 1970-årene, og ’åstedsregisteret’ er i dag et verdifullt hjelpemiddel da åsteds- og ekstrarettsprotokollene sjelden har register.

Særlig de to først beskrevne journalkortregistrene gir en rask inngang til selve sakene. Siden ’Frøholms kort’ er de mest detaljerte, er de lettest å bruke for å få oversikt over hvilke saker som i en bestemt periode dreide seg om seter- og utmarksrettigheter.

Følgeskrivene og svarbrevene som gjaldt spørsmål om rettigheter i fjellet, var på 1960-tallet omstendelige, grundige og ofte basert på en viss kunnskap om lokal geografi. Dette skyldtes at tinglyste utskiftninger og andre eiendomsdokumenter ble nøye gjennomlest, og rekvirenten spurte da også gjerne om den og den teigen. I svarbrevet ble det ofte klart definert hvordan rekvirentens spørsmål er oppfattet, hva som sendes, hvor lang tid det vil ta og hvor mye det vil koste. I dag brukes jo gjerne telefonen til å gi slike opplysninger.

Svarbrevene har nok mer en ’lærarmeistar-tone’ enn i dag og er ofte mer konkluderende. Spørsmålene fra publikum var da gjerne heller ikke så kompliserte, som oftest gjaldt det grenser til en teig eller en annen eiendom.

En annen årsak til at svarene var konkrete og grundige, var den dårlige kapasiteten på avskriftsskrivingen. Det opereres også med termen ’førebels svar’ når det drar ut med avskriftene. Kopieringsmulighetene var små, selv om den første kopieringsmaskinen kom i 1960. Den tok imidlertid bare negativkopier.

En annen løsning på kapasitetsproblemene var ekstraktutskrifter, eksempelvis avskrift av de delene av en utskiftning som gjaldt eiendommen det ble spurt særskilt etter. Disse kunne selvsagt også bli sendt i tillegg til et brev. Ekstraktutskrifter har det kjedelige ved seg at selv om følgeskrivet er detaljert så har rekvirenten en tendens til å spørre opp igjen, om det finnes noe mer eller noe annet i sakens anledning. Dette fører til nok et svarbrev og ’vinningen går opp i spinningen’. Dessuten må saksbehandleren lese hele forretningen nøye skal riktig ekstrakt kunne skrives ut. Ekstraktutskrifter har med andre ord ’sine sider’, men i mangel av andre praktiske måter å lette saksbehandlingen, hadde de jo sin berettigelse.

På 1960-tallet var heller ikke så mye arkivmateriale avlevert fra eksempelvis sorenskriver og jordskifteverk som i dag. Pantebøkene var avlevert fram til 1900, men panteregistrene bare fram til ca.1880. Spørsmål til dombøker fra mellomkrigstiden henvises videre til sorenskriveren. Sentrale serier som tingbøker, åstedsprotokoller og ekstrarettsprotokoller var imidlertid avlevert. Flere kildeserier brukt i kombinasjon og forslag til alternative løsninger, er lite anvendt metode i 60-tallets svarbrev. Dette delvis fordi spørsmålene var relativt enkle og konkrete delvis fordi en ved å definere spørsmålsstillingen i svarbrevet unngikk de store utredningene. Holdningen var at rekvirenten skulle få svar på det som ble spurt om. Lange utgreiinger om diverse løsninger og historisk bakgrunn var ressurskrevende. Dessuten vil mest mulig direkte svar borge for en likeartet saksbehandling.

Dette er en periode med glidende overgang til den mer moderne saksbehandlingsprosessen vi har på 1980- og 1990-tallet. Mer arkivmateriale blir avlevert og mer kan dermed svares på. Noen må imidlertid ordne det innkomne arkivmaterialet; ikke all tid kan gå med til saksbehandling. Orienteringene i svarbrevene ble derfor mindre detaljerte. Flere avskrifter ble sendt ettersom elektriske skrivemaskiner gjorde sitt inntog, og kontortjenesten ble mer strukturert. Også andre enn arkivarene begynte å ta del i saksbehandlingen og svarte på brev.

Kopieringen kom for fullt på 1980-tallet, og kopier sendtes kjapt uten følgeskriv. Antallet som deltok i saksbehandlingen økte formidabelt på midten av 1980-tallet da arkivregistratorene som yrkesgruppe var vel etablert. Kontorpersonalet svarte også på brev, da gjerne slektsforespørsler.

I løpet av 1990-tallet har den samlede kompetansen ved Statsarkivet økt, og dette gir seg forhåpentligvis utslag når det gjelder saksbehandlingen. Journalen gikk over til å bli ført elektronisk i 1990. Paradoksalt nok er edb-journalen mindre egnet når det gjelder å skille ut hvilke saker som gjelder seter- og utmarksrettigheter. Det primære i edb-journalen er å vise sammenheng saksnummer og dokument. Journalprogrammet kan også søke på sted og gårds- og bruksnummer. Jeg må da vite på forhånd hvilke gårdsnumre som kan være interessant for mitt formål. Journalen har også ’emne’ som søkemulighet, men fordi det ikke finnes retningslinjer for definering av dette, overlates dette til skjønn hos den som registrerer posten. Dermed vil gjerne dokumenttype være det sentrale i emnebeskrivelsen. I Frøholms kort var ikke bare journalnummeret det primære, men like mye innhold og emne. Visuelt viser det seg at den gamle, manuelle metoden i realiteten er bedre til mitt formål enn edb-journalen.

På 1990-tallet kom slitasjen på arkivmateriale ved fotokopiering mer i fokus. Dette førte til at antall avskrifter økte på bekostning av fotokopier. Nå som pantebøkene og panteregistrene er filmet og det tas kopi direkte fra filmen, har avskriftsfrekvensen sunket betraktelig. Det er imidlertid ganske slående å se at når tilgjengeligheten øker ved filming, øker også etterspørselen. Antall svarbrev fra Statsarkivet økte markert fra 1998 til 1999 da filmene av pantebøkene og registrene var på plass (fra 2467 saksnumre til 3382).

Det generelle inntrykk er likevel at spørsmålene fra publikum når det gjelder utmarksrettigheter, de siste årene har økt i antall og blitt mer omfattende og kompliserte. Dette skyldes etter min oppfatning, utmarkas økte økonomiske betydning. Selv ’ei lita måssåbu’ langt inn på fjellet er nå viktig å dokumentere rettigheter til ettersom alpinanleggene vokser fram. Naturvern og turistdrift kommer også i konflikt med moderne utmarksbruk.

Spørsmålenes kompleksitet kan skyldes at sakene er vanskelige, men det kan også være at de tradisjonelle kunnskapene om eiendom i bygdene er blitt dårligere. De som gjette som unge, som var mye ute i skog og mark og kunne navn på slåtter, teiger og merker, begynner å falle fra. Nye brukere kan stå ganske hjelpeløse når naboen vil ha en gjennomgang av eiendomsforholdene. Hvem skal de så spørre? Hvor er kompetansen når det gjelder tidligere tiders utmarksbruk og rettighetsproblematikk? Enkelte lokale landbruks – og skogetater er solide i så måte, likeså jordskifteverket samt enkelte advokater som jo tar seg betalt. Sorenskriveren er tydelig presset med hensyn til veiledningsressurser så da havner ofte både grunneiere og mange advokater hos oss.

Det totale antallet forespørsler steg på 1970 –tallet for så å holde seg ganske jevnt på 1980 og 1990-tallet med en liten økning fra 1995. Når det gjelder forespørsler fra utvalgskommunene i perioden 1960-1985, så er det flest forespørsler fra Fron (Sør-Fron og Nord-Fron) om rettigheter i fjellet. Gjennomsnittet er 9 forespørsler per år av denne typen. Flest antall forespørsler er det i 1960-årene. Dette skyldes trolig en langvarig rettstvist om eiendomsretten til deler av Fron Statsalmenning. Denne tvisten ble avgjort ved en høyesterettsdom i 1971. Fåberg og Lom har i gjennomsnitt henholdsvis 4 og 3 saker per år om rettigheter i fjellet i 25 års perioden. Av nabokommunene kan nevnes at Ringebu ligger på et gjennomsnitt på 5 saker per år , mens Lesja/Dovre ligger betydelig høyere.

De som spør er som oftest bygdefolk. Advokater og offentlige myndigheter kommer som nokså jevnstore grupper på en andreplass på spørrerankingen. Til sist havner den fjerde gruppen rekvirenter nemlig folk utenbygds fra, gjerne hyttefolk.

Spørsmålene fra Lom er færre, men avgjort mer avanserte. Spørsmålsstillingen krever kunnskap og gjelder ofte tvister og dommer fra 1700-tallet som har med sameier og allmenninger å gjøre. Dette skyldes trolig at mesteparten av sætermarka i Lom ligger i fellesskap. Fåberg er det utvalgsområdet som har minst allmenningsgrunn i dag, mens Fron har både store allmenninger og matrikulerte sætre. Spørsmålene fra Fron og Fåberg dreier seg mye om skylddelinger og utskiftninger med utrolig mange gjentakelser. I dette materialet er det enkelte dokumenter og avskrifter som blir rekvirert om og om igjen. Det ser imidlertid ikke ut til at samme rekvirent ofte skriver til Statsarkivet gjentakne ganger om en og samme sak. Sakene blir helst løst med ett brev og bare unntaksvis med så mange som tre svarbrev.

I dagens saksbehandling trekker vi veksler på de kortregistre, avskrifter og kataloger som er laget tidligere. I enkelte tilfeller kan også tidligere saksbehandling løse nye spørsmål. Til en viss grad bærer saksbehandlingen preg av tradering, det vil si overførte teknikker og metoder fra tidligere tider, men vi har fjernet oss en del fra 60- og 70-tallet både i organisering og form. I dag har vi nok en mer individuell utforming av selve brevet og trolig ulike måter å løse problemene på. Dilemmaet er før som nå,- skaper dette forskjellsbehandling?

Når det gjelder rettighetsspørsmål i utmark, har vi nok vårt på ’det tørre’. Det er en generell enighet i staben om at dette skal prioriteres. Vi skifter på saksbehandlingen slik at flere saksbehandlere kan være innom en og samme sak dersom det er flere spørsmål som melder seg. Vi har slik en form for indre justis, og det diskuteres ofte dersom noen er i tvil. Ytterligere kvalitetssikring skjer ved at Statsarkivaren går gjennom korrespondansen.

Det vil imidlertid alltid bli en avvenning hvor utførlig en sak skal behandles og hvor lenge det skal letes. Jo større kunnskap en har om et emne jo fortere vil en vite om det er realistisk å finne noe. Jo mer en vet jo kjappere og sikrere går saksbehandlingen. Opphopning av kunnskap er særlig viktig på et arbeidssted som hos oss.

Gjennomgangen av saksbehandlingen om rettigheter i fjell og utmark i perioden 1960-85 viser at vi har tilpasset oss skiftende tider og behov og kan slå oss til ro med at kvaliteten ikke er dårligere i dag. Konfliktene omkring utmarksressursene vil imidlertid trolig bare øke ettersom turisme, næringsinteresser og storsamfunn presser seg på. Andre og mer omfattende spørsmål som krever kjennskap til forvaltningsnivåer og ulike typer arkivmateriale, vil nok komme. Statsskog er blitt et statsforetak som både skal utøve myndighet og tjene penger. Enkelte konfliktpunkter kan en bare ane. Det gjelder da å være rustet til det som kommer.