PRESTEARKIVENE

Av Alfhild Nakken

Prestearkivene utgjør i dag en betydelig del av et statsarkiv, og enkelte serier i prestearkivet hører til de arkivsaker som er mest brukt. Prestearkivene er avlevert fra de forskjellige presteembeter som ligger innenfor statsarkivets distrikt.

Med prestearkiv forstår vi de protokoller og skriftstykker som i tidens løp har samlet seg ved et presteembete. Disse arkivsakene er et produkt av prestens geistlige embetsvirksomhet. Dels ble de til ved embetet, dels ble de mottatt på embets vegne, som oftest i forbindelse med en embetshandling. Men presten var også pålagt, og tok ofte på seg, verdslige oppgaver som lå utenfor de geistlige embetspliktene. Protokoller og skriftstykker som henger sammen med de verdslige oppgavene, hører strengt tatt ikke hjemme i prestens embetsarkiv. Likevel er de gjerne blitt oppbevart eller bare blitt liggende sammen med embetspapirene. Ved ordning av arkivet kan det ofte være et problem om de fortsatt skal være i prestearkivet.

Prestearkivene kan se tilbake på en lang historie. Begynnelsen på utviklingen er foreløpig lite kjent. Vi kan anta at de første skriftlige opptegnelser som er tatt vare på i et prestegjeld, sto i forbindelse med prestens viktigste embetshandlinger; de var helst av rettslig eller økonomisk karakter. Ofte hang de sammen med kallets inntekter og rettigheter. Slik kan kirkebøker og regnskaper (kirkestoler) være de eldste arkivsakene i et prestearkiv. Enkelte særlig gamle protokoller går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Ettersom nye behov meldte seg, kom nye protokoller til: fra slutten av 1600-tallet hører vi om kallsbøker og kommunikantprotokoller.

Tiendeprotokoller og bygselprotokoller ble ført og oppbevart, og fra midten av 1700-tallet tok sognepresten også vare på mange flytteattester.

Alle disse protokollen og skriftstykkene lå på prestegården, men det skulle gå ganske lang tid før de ble oppfattet som en sammenhengende enhet som dannet et arkiv. Ministerialbøkene og enkelte andre protokoller ble hele tiden betraktet som viktige saker som måtte tas godt vare på; resten ble bare liggende der, eller lagt bort og glemt. At sogneprestens embetsvirksomhet avfødte skriftlige dokumenter som dannet et arkiv, ble ikke klart før på begynnelsen av 1800-tallet. Bevisstheten om å ha med et arkiv å gjøre, våknet tidligere hos prostene. Selve uttrykket arkiv møter vi først i forbindelse med prostearkivene. Forskjellen her kan forklares ut fra ulikheten mellom de to embeters funksjon og karakter.

Hvordan kan vi følge utviklingen av arkivbegrepet når det gjelder et presteembete? En mulighet er å forsøke å finne ut hvordan presten selv oppfattet papirene sine, og dette er den vanskeligste veien å gå. En annen mulighet gis ved å undersøke hvordan øvrigheten - biskopen og sentralmyndighetene - så på alle de embetsbøker presten måtte ha og på andre papirer som samlet seg ved embetet. Vi vil først ta for oss øvrighetens holdning, og her velger vi visitasen når vi spør hvordan visitator først fikk øynene opp for at det fantes et prestearkiv og hvilken innstilling han hadde til arkivet i tidens løp.

Første gang vi hører om at biskopen undersøkte prestens papirer, er ved Jens Nilssøns besøk i Eidsvoll i 1594. Han skriver da at han "offuer saa huis gamle breffue som her Suend Haffde".1 Da biskop Peder Hersleb i 1736 forlangte at prestens ministerialbok og kallsbok sammen med klokkerens kommunikantbok og kollektbok skulle legges fram til ettersyn ved visitas, er det sannsynlig at han så på disse protokollene som er liste over opptegnelser hvor han kunne skaffe seg opplysninger om prestens embetsførsel.2 At de dannet et arkiv, og at han som visitator også kunne spørre hvordan det sto til med prestens arkivforhold, streifet vel neppe hans tanker. Det kan ikke spores større endring i så henseende i løpet av 1700-tallet.

Først på begynnelsen av 1800-tallet kan vi merke en forandring i oppfatningen av prestearkivene. I et skriv av 26.10. 1818 fastsatte Kirkedepartementet at det ved visitas skulle holdes et møte etter gudstjenesten, og at "i dette Møde skulle Kirkebøgerne samt Skole- og Fattigvæsenets Protocoller fremlægges og eftersees om de ordentlig vorde førte".3 I utkastet sto også ordene "samt Præstens Brevbog", men de ble utelatt i den endelige redaksjonen. Interessen rettet seg først og fremst mot føringen av embetsbøkene, ikke mot arkivet.

I annen halvpart av 1840-årene ble det gjeldende visitasreglementet drøftet. Presteskapet fikk anledning til å uttale seg. Christiansandbiskopen Jacob von der Lippes utkast viser at prestens embetsarkiv ikke bare var en realitet, men også et problem. Han foreslo at 7 i reglementet skulle lyde slik: "Ved Visitas holdes et Møde og der skulle Præsternes og Kirkesangernes Embedsbøger og Skole- og Fattigvæsenets Protocoller, forsaavidt de angaaer Bestyrelsen af disse Indretninger, fremlægges og Beretning afgives om, i hvilken Tilstand saavel de som Embedsarchivet ere befundne af Visitator".

Mange syntes imidlertid at ettersynet av bøkene og arkivet ikke burde skje på et møte, delvis fordi "der i dette Møde neppe vil dertil gives tilstrækkelig tid", men også fordi en eventuell "Irettesættelse for mislig Orden i de mødende Mænds Nærværelse vilde altfor meget svække Præstens Embedsvirksomhed". Ellers var stemningen for arkivtilsyn laber. Langt fra alle syntes som Tromsø-bispen: "at der paabydes Undersøgelse af Embedsarchivet anseer jeg gavnligt".4 Til slutt formet biskop von der Lippe sitt utkast slik: "End videre bliver ved Visitaserne at eftersee de forskjellige Embedsbøger, Proster, Præster og Kirkesangere have at føre, og ligeledes at undersøge om Embedsarchiverne holdes i tilbørlige Orden".5 Kirkedepartementet skrev i sin innstilling følgende: "I 4 foreskrives en Control med Embedsbøger og Embedsarchiver, der hidtil visstnok tildels er bleven ført, men for hvilken der imidlertid for en Deel er savnet en udtrykkelig Bestæmmelse".6 I den kongelige resolusjonen av 7.9. 1850 ble det likevel ikke tatt med noen paragraf om embetsbøker og arkiv. På samme måte mangler det bestemmelse om arkivtilsyn i resolusjonen av 28.4. 1865.7

Arkivspørsmålet ble drøftet på ny da man forberedte et nytt visitasreglement i 1908-1909. Mange syntes at kontrollen med kirkebokføringen og prestens embetsførsel for øvrig var av mindre betyding ved visitas. Visitasen var blitt en skolevisitas, selv om den var ment som en kirkevisitas. Kristiske røster hevet seg mot denne tendensen. Kirkekommisjonen ville også få ettersett arkivet og foreslo derfor: " 3. Ved visitasen undersøker biskopen prestegjeldets kirkebøker og øvrige embedsbøker samt arkivet". Naturligvis var det flere som kom med innvendinger: de anså det ugjørlig å få tid til å undersøke arkivet under en visitas. Men departementet godtok kommisjonens utkast og bemerket: "At prestearkiverne blir undersøkt og at der bringes litt orden i kaos er vistnok meget paakrevet". Det første avsnittet i 3 i visitasreglementet av 23. juli 1909 ble formet slik som kirkekommisjonen hadde foreslått; ordene "samt arkivet" ble tatt med.8 Visitasreglementet ble ved kongelig resolusjon av 12. desember 1930 forandret på to punkter, men 3 forble uendret.9 Biskopens plikt til å kontrollere prestenes arkiver er gjeldende den dag i dag.

Ved å følge utviklingen i visitasreglementets forskrifter angående prestearkivene, kan vi klarlegge den offisielle oppfatning av arkivene slik at den kommer til uttrykk i regelverket. Begrepet prestearkiv var kjent for øvrigheten, men man møter likevel en viss uvilje mot å innrømme at prestene hadde noen forpliktelse overfor arkivene sine. Det ser også ut til at begrepet "prestenes embetsarkiv" ikke var helt klart for eller anerkjent av deler av presteskapet. Mens øvrigheten vek tilbake for å kontrollere, kviet prestene seg for frivillig å akseptere forpliktelser overfor arkivet og underkaste seg kontroll av arkivholdet.

Dersom vi nå vender oss mot praksis, slik som den lar seg rekonstruere av spredte spor, får vi likevel et litt annet bilde.

I dagens prestearkiv i statsarkivene finner vi ofte mange protokoller og dokumenter fra 1700-tallet. Kan vi uttale oss om prestearkiver på 1700-tallet ut fra dette? Vi må ikke glemme at arkivene ofte er rekonstruerte. Presten på 1700-tallet førte protokoller og mottok både viktige og mindre viktige dokumenter. Sannsynligvis forsøkte han å ha bøkene for hånden, og han samlet også papirene på et bestemt sted.

Men når protokollene var utskrevet og papirene etter en tid ikke lenger aktuelle, ble de lagt bort i et skap, på en hylle i en gang, et sted på loftet eller i et uthus. Vi vet at ved flyttinger hendte det at prestene tok en del av bøkene med seg, eller at presteenken vegret seg for å utlevere bøkene til ettermannen. Dette skjedde i en tid da prestene kunne betrakte bøkene som sine egne og ikke som tilhørende embetet. Senere ble protokollene autorisert og "embetsbokkarakteren" derved slått fast. Likevel var ikke sikkerheten større for at de ville bli tatt vare på ved embetet etter bruk. Det fantes ikke regler som bestemte oppbevaring eller avlevering til overordnet instans, for eksempel bispearkivet. Tiltredende prest måtte være fornøyd om han fant de bøker han hadde behov for i sin daglige embetsførsel. Avlevering av arkivet mot fortegnelse var en ukjent foreteelse for prestearkivenes vedkommende helt opp til midten av 1800-tallet. Situasjonen var en noe annen hos prostene.

For å danne oss et bilde av hvordan prestearkivene kunne se ut i første halvpart av 1800-tallet, gjengir vi noen linjer i et sirkulære fra Christiansandbispen, Johan Storm Munch, datert 13. november 1826: "Paa mine Visitatser har jeg bragt i Erfaring at flere Sognekalds og Provstiers Archiver ere i den største Uorden. Ingen Fortegnelse findes over Embedets Papirer og Protocoller, Breve og Documenter ere bortkomne, Samlinger af de Love og Forordninger, der i sin Tid have været Præsterne tilstillede, ere saa ufuldstændig og defect at jeg stundom endog har savnet Rigets Grundlov. Aarsagen hertil kan vel være enkelte Embedsmænds skjødesløse Behandling af Kaldets Papirer, men fornemmeligen maa den søges i Mangel paa Opsigt med de geistlige Archiver ved Præsternes Forflyttelse eller Dødsfald. I Vacansen henslænges ofte Embetspapirer etc. paa et Loft eller i en Krog af Huset, alt i en Bunke. Archivet overleveres ei Eftermanden efter Registratur, men han maa tage hva han finder eller kan redde fra Undergang. Paa denne Maade ere mange for Kaldet og Embedet vigtige Documenter bortkomne, der ei mere kunne tilveiebringes".10

Biskop Munch var her langt forut for sin tid. Det er ikke kjent at noen før så klart hadde hevdet prestrearkivenes embetsarkivkarakter og understreket deres betydning. Munch ønsket å råde bot på de bedrøvelige forholdene, og i samme sirkulære rettet han derfor følgende anmodning til prestene: "Enhver Sognepræst skulle til Aarets Slutning, forfatte en nøiaktig Fortegnelse over Embedets Papirer, protocoller, Love og Forordninger, samt indføre Registraturen i Kaldets Bog, og deraf sende en verificeret Gjenpart til Opbevaring i Provstiets Archiv, ligesaa ogsaa, aarligen at tilføie Archivets Forøgelse paa Registraturen i Kaldsbogen. - Ligesom jeg selv paa mine Visitaser for Eftertiden agter nøiagtig at undersøge de geistlige Archivers Forfatning, saaledes tør jeg ogsaa forvente at de Herrer Provster under deres aarlige Visitaser ville paatage sig at eftergrandske denne vigtige Sag og indføre Resultatet i Provstiets Visitasprotokoll under Rubrik "Embedsbøger og Papirer". Endeligen maa jeg udbede mig, at de Herrer Provster, naar Vacanse indtræffer, ville nehage at drage Omsorg for, at Kaldets papirer opbevares paa et sikkert Sted, og i sin Tid efter Registraturen overleveres til den beskikkede Præst".11

Prestene fulgte opp biskopens anmodning. En arkivfortegnelse fra Håland datert 31. desember 1826, slutter med følgende setning: "Overensstemmende med den ifølge Hans Høiærværdighet Herr Biscop Munchs skrivelse af 13. November 1826 af mig forfattede og i Kaldsbogen indførte Fortegnelse over Haaland Sognepræst-Embedes Protocoller og Papirer". Sognepræsten i Hå daterte sin designasjon 22. juni 1827 og bemerket: "De herefter ankommende Embedspapirer skulle efter Hr Biskopens Ordre vorde anførte paa den Registratur der indføres i Kaldsbogen".12

Noen tiår senere møter vi samme i Christiania stift. I et sirkulære av 19. april 1850 meddelte biskop Jens Lauritz Arup at han ville komme på visitas i Borgesyssel-prostiene. I slutten av brevet anmodet han prestene om at de skulle føye "et Suplement til den tidligere afgivne Designation over Archivet in duplo, hvoraf den ene bliver ved Embedet, indeholdende samtlige til dette hørende Protocoller, de vigtigere Documenter, særskilt specifierede og forøvrigt i Pakker aarviis med Angivelse af Hovedindholdet".13 En god del av designasjonene er bevart, og de viser at biskopen tok feil når han trodde at det allerede fantes arkivlister. Samtlige var satt opp i forbindelse med visitasen. Halden dannet likevel en unntagelse; her var en opprinnelig liste fra 1845 komplettert med nye saker fram til 1850. Det finnes flere andre arkivfortegnelser fra prestegjeld i Østfold som etter den opprinnelige designasjonen av 1850 har kompletteringer fra 1859 (Hvaler) eller 1864 (Fredrikstad og Skjeberg). De arkivsaker som forekommer oftest i fortegnelsene er: kallsbok, ministerialbøker, kopibøker, journaler, vaksinasjonsprotokoller, skolekommisjonens, det kombinerte formannskaps og fattigkommisjonens forhandlingsprotokoller, valgmanntall, valgstyrets forhandlingsprotokoll, regnskapsbøker, tiendebøker og bygselbøker.14

Året etter, i 1851, kom biskop Arup til Sør-Jarlsberg prosti. Prosten i Tønsberg fikk melding om visitasen i et brev som var likelydende med brevet av 19. april 1850. Arkivfortegnelser er idag bevart fra Tønsberg, Sem, Nøtterø, Stokke og Andebu; bare Ramnes mangler. Alle disse fortegnelsene er nyoppsatt i 1851. Men både i 1861, 1865 og 1871 ble det utarbeidet supplementsdesignasjoner i forbindelse med biskopens visitas.15 I 1874 døde imidlertid biskop Arup, og i den følgende tid er det ikke spor etter arkivdesignasjoner hverken i Sør-Jarlsberg prostiarkiv eller i Tønsberg prestearkiv. Begge disse arkiver er avlevert Statsarkivet i Oslo langt opp mot vår tid.

Vi skal være forsiktige med å trekke defintive konklusjoner om holdningen til prestearkivene ut fra de spredte eksempler som her er nevnt. Likevel er det tydelig at den oppfatning av arkivene som visitasreglementet og arbeidet med dette ga inntrykk av, trenger en korrigering basert på praksis. Munchs og Arups innsats viser at den enkelte biskop kunne arbeide "utenfor" reglementet. Deres interesse og forståelse for viktigheten av et godt arkivhold bidro til at prestene måtte akseptere sine forpliktelser overfor embetsarkivet.

Hvor lenge varte dette, og hvordan er situasjonen idag? I Statsarkivet i Oslo er prestearkivene i alminnelighet ikke avlevert lenger fram enn til slutten av 1800-tallet. Dte ville være av interesse å undersøke hvordan bestemmelsen om arkivkontroll i visitasreglementet av 1909 har virket, men her er er kildematerialet ennå for spredt. Likevel er det mulig, ut fra dagens forhold, å tilbakeslutte en del om utviklingen på 1900-tallet. Her kan vi bygge på de erfaringer som er høstet ved inspeksjoner innenfor Statsarkivet i Oslos område.

Det overveldende inntrykk man sitter igjen med etter besøk rundt om på prestekontorene, er at den eldre del av arkivene, i de fleste tilfeller, er forsømt. Brevsaker fra 1800-tallet og fram til siste krig mangler ofte helt, og der det fortsatt er bevart saker, ligger de gjerne i uorden. Oppbevaringsstedet er som oftens uegnet for arkivsaker. Når det gjelder den delen av kontorarkivet som er i daglig bruk, er bildet litt lysere. De fleste prester har tatt i bruk en av de to arkivplaner som Presteforeningen har utarbeidet, og de fleste har skikkelige arkivskap. Nyere saker fra årene før en arkivplan ble attt i bruk, er i enkelte tilfeller enten ordnet i mapper eller kassetter, men det gis også mange eksempler på at de ligger uordnet på loft eller i kjellere. Nyere arkivdesignasjoner har aldri blitt funnet.

Til tross for visitasreglementets bestemmelse om kontroll av arkivet, er det mye som tyder på at prestearkivene gjennomgikk en forfallsperiode fra slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Denne tendensen viser seg også i dårligere føring av enkelte protokoller, for eksempel kallsbok og kommunikantprotokoll. Bare delvis er dette kompensert ved kopibok- og journalføring. Likevel er den mest følbare mangelen ved arkivholdet at de eldre brevsakene og tidens korrespondanse ikke ble tatt skikkelig vare på. For årene etter krigen ville innføring av en arkivplan vært av langt større hjelp og betydning arkivmessig dersom prestene hadde hatt større omsorg for den delen av arkivet som ble bosatt.

Det kan se ut som om prestene gjennomgående er lite motivert for arkivhold og arkivpleie. Enkelte positive unntagelser finnes selvsagt, men på den annen side er det også prester som helst ikke vil befatte seg med arkivet og overlater både arbeidet og ansvaret til klokker eller kontorpersonale. Enkelte prester er klar over at de har ansvaret for arkivet, men unnlater likevel å følge opp. Mange finner ikke tid til å arbeide med arkivet, og atter andre synes ikke helt å være klar over hva som burde gjøres.

Hva er årsaken til prestenes lite bevisste eller tildels negative holdning overfor arkivet? Flere faktorer kan bidra til å forklare dette. For det første føler prestene seg kalt til å utføre sin prestegjerning. Arkivpleie ligger derfor som oftest utenfor deres legning og interessefelt. I løpet av utdannelsen ble det kanskje også undervist for lite om arkiv og arkivhold. De praktisk-teologiske seminarer kunne nok gjøre noe til å bedre dagens situasjon.

En tredje faktor er at kontrollen fra prost og biskop ikke har vært omfattende nok. Ved visitas blir protokollene ettersett, spørsmål stilt om kontorarkivet og om kontoret har det nødvendig teknisk utstyr. Det er lite trolig at en visitator ville godkjenne arkivsaker liggende i kaos på lodt og i kjellere dersom han hadde tatt seg tid til å interessere seg for detet. Mange prester lider også under et betydelig arbeidspress og mangler kontorhjelp. Visitator har vel derfor ofte vært tilbøyelig til å se gjennom fingrene med det dårlige arkivholdet.

Men også enkelte statsarkiv har sviktet. Prestene har lite kjennskap til Arkivverket, og mange er svært dårlig orientert om avleveringsreglene for arkivsaker. Her har Arkivverket selv mesteparten av skylden. Plassmangel og personalmangel i statsarkivene har bidratt til at det har vært liten kontakt mellom prestene og Arkivverket. Det er blitt gjort sporadiske besøk på prestekontorene, og kirkebøkene og enkelte protokoller er hentet eller avlevert. Utover dette har statsarkivene i for liten grad vært opptatt av å gå ut i "felten" med systematisk informasjon og veiledning. Intensivert inspeksjons. og opplysningsarbeid er nødvendig, og i tillegg bør kanskje de teologiske kandidatene få høre om Arkivverket og viktigheten av et godt arkivhold mens de er under utdannelse.

Større kontakt med prestene - og de andre embetene - er likevel nødvendig dersom vi fra arkivhold skal vinne gehør for våre synspunkter. Kan det skapes større forståelse for prestearkivenes betydning, vil både dagens og framtidas arkivbrukere ha nytte og glede av de rike kilder som prestearkivene nå engang er.

NOTER

1. Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Kra. 1880-1885, s. 324.

2. Theologisk Tidsskrift, bd. 8, s. 104, brev av 18.5.1736.

3. RA, KUD, pakke 387, legg: visitasreskript av 26.10.1818 og senere endringer.

4. S.st.

5. Departements-Tidende, 1850, nr. 46, side 735.

6. S.st. 757.

7. S.st. 1865, nr. 20, s. 305 ff.

8. KUD, pakke 387.

9. S.st.

10. SAK, biskopens kopibok (1823-1827), no. 369/1826.

11. S.st.

12. SAS, fortegnelser over prestearkiver.

13. SAO, bispearkivet, kopibok 16, 19.4.1851.

14. SAO, prostearkiver, Nedre Borgesyssel, diverse pakkesaker, nr. 1.

15. SAO, prostearkiver, Sør-Jarlsberg, diverse pakkesaker nr. 2.