Norge
Overfart
USA
Statistikk
og årsoversikt

Emigranter

Kryssingen av Atlanterhavet, fra seil til damp, fra handelsfart til passasjerfart

Ombord på seilskutene som fraktet nordmenn over Atlanteren var det ofte kummerlige. En lang tid var emigrantfarten lønnsom, men skutene var ikke i utgangspunktet bygd for slik fart. Likevel valgte man å overfylle hver eneste skute som la fra en norsk havn, stikk i strid med nordamerikansk lovgivning. De fleste seilasene endte godt, men vi kan lett finne historier om de mindre heldige.

En av de skutene som det er mye å finne om er den tremastede barken Valkyrien, bygd i Bergen, men med fast tilhold i Arendal. Den gjorde flere turer med emigranter og turen i 1873 ble slik at den nok seint ble glemt av dem som var med. Allerede i Nordsjøen gikk det galt, og det var med nød og neppe skuta kom seg til havn i England. Etter en rask reparasjon fortsatte ferden, men problemene var slett ikke over. Og de hardt prøvde passasjerene var i livsfare en rekke ganger til på turen til Canada. Ferden til Valkyrien i 1873 ble den siste egentlige emigrantreise med seil fra Bergen, og en av de siste fra Norge.

Restaurationen Restaurationen var den første norske emigrantskute, og trolig også den minste. Hun forlot Norge med 52, og ankom New York med 53 mennesker om bord. Der ble hun tatt imot med forbauselse, og beslaglagt, fordi man så det som hasardiøst å ha krysset Atlanterhavet i et så lite fartøy.

I siste del av forrige århundre tok dampskipene over den posisjonene seglskipene tidligere hadde hatt. Norge falt på denne tiden akterut i kappløpet med andre stater. "Haakon Adelsten" var et av de norske dampskipene. Bildet til høgre er fra 1873, og vi ser "Haakon Adelsten" som forlater Bergen med kurs mot USA. Haakon Adelsten var en av dampskipene til det nyetablerte dampskipsemigrantrederiet i Bergen. Planene var store, man ønsket å gjøre Bergen til emigranthavn for hele Skandinavia. Men man traff uheldig i forhold til konjunkturene. Volumet i emigrasjonen gikk ned, og når man i tillegg fikk flere uhell, måtte rederiet gi seg allerede midt på 1870-tallet. Deretter kom en lang periode der norske emigranter måtte bruke utenlandske skip for å komme seg til USA.

En av de største tragediene i Norsk skipsfart er ulykken der DS "Norge" (til venstre) som gikk på grunn i 1904, og over 600 personer omkom. I tiden etter fulgte en omfattende rettssak og stor sorg i hele landet. 


Den Norske Amerikalinjen

Det ble lenge snakket om å etablere en norsk Amerikalinje, men den ble ikke en realitet før i 1912, og først i 1913 kom de i gang med emigrantfart. Den Norske Amerikalinje ble raskt svært populær blant norske emigranter, og fikk etterhvert en helt dominerende plass i den norske emigrasjonsfarten. Men igjen var konjunkturene uheldige, krigen og andre forhold førte til at volumet i emigrasjonen ble redusert. Tidligere hadde den vanlige reiseruten for utvandrere som skulle til USA gått via en utenlandsk havn, og flere måtte reise så langt som til Le Havre i Franrike for å komme seg over på skip som skulle videre til USA. Reisen ble nå kortere både i tid og avstand!

 Forhold ombord
Forhold ombord


Forholdene var ikke av de beste for passasjerene. Nordamerikanske myndigheter prøvde ved hjelp av bøter å påvirke de elendige forholdene ombord, men lyktes ikke inntil norske myndigheter samarbeidet. Utvandringsloven av 22. mai 1869 slo fast at det skulle være en skriftlig kontrakt mellom agenten og utvandreren som så skulle vise det til politimesteren, som skulle undertegne for utlevering, dette gjaldt også for skipsførere, redere, eller andre som transporterte utvandrere som ikke benyttet agenter, disse listene ble sendt årvisst fra politimestrene til Statistisk Sentralbyrå som så utarbeidet statistikker, emigrasjon via utenlandske havner og eller til annet enn oversjøiske steder, ble derfor ikke notert. Ved utvandring til Sverige kunne man benytte befolkningsstatistikken der. Sjømenn som rømmer har man heller ingen eksakt oversikt over annet enn hva som blir notert av innrulleringssjefen

MannskapslisteSjømenn som mønstret på ble også registrert av kapteinen på skipet de skulle seile med og i innrulleringsprotokoller. Innrulleringssjefens protokoll for sjøfolk.Det hendte ofte at sjømenn rømte, også når de kom til fremmede havner, og da særlig Amerika. Det var ingen straff for rømte sjømenn som vendte hjem og dermed var det en billig billett å mønstre på et skip og desertere når man kom fram. Ble de lei, lengtet hjem eller ble pengelens, kunne de alltids vende hjem igjen hvor de kunne fortsette som sjømenn. Og protokollene viser at om lag halvparten av eventyrerne etter relativt kort tid var fornøyd, og vendte hjem. Men for mange andre var dette den måten de utvandret på, eller de ble "uteseilere".